Ord Om ordet
Påskemesse for Pave Frans RIP
1 Pet 5.5-14: Vær faste i troen! Stå djevelen imot!
Mark 16.15-20: Forkynn evangeliet for hele skapningen.
Vår hellige far pave Frans hadde et fritt forhold til liturgiske kotymer. Han var ikke redd for å improvisere hist og her. Så er det passende, og vakkert, at vi feirer messen nå, på kvelden før hans begravelse, med en viss rituell usikkerhet. Noe requiem i streng forstand blir det ikke. Kirken lar oss ikke feire dødsmesser i Påskeoktaven, de åtte dager etter oppstandelsesfesten som utgjør én eneste jubeldag. Vi ber for paven, ikke med fiolett ornat og De profundis, men med hallelujarop.
Det passer hans profil. Pave Frans var et oppstandelsesvitne, pastoralt virksom til det siste. Kun få timer før han døde gjorde han Kristi seiers tegn urbi et orbi: han lyste, slik pavene alltid gjør på Første Påskedag, den Oppstandnes velsignelse over hele verden. Det er vidunderlig! Ingen annen institusjonell gestalt kan gjøre dét og bli oppfattet, stort sett av alle, som universelt velgjørende. Pavens embete er i sannhet katolsk. Kjærlig ber vi for vår pave Frans. Vi takker Gud for at hans standhaftige tjener fikk velsigne oss til avskjed.
Fra dagen han ble valgt, forvaltet paven sitt lære-embete ved ord og forbilde. Det eksemplariske lå ham spontant nærmest, vel. Det er hans gester vi først og fremst vil huske: da han valfartet til Lampedusa, ømt omfavnet en vansiret mann, vasket fangnes føtter eller stod, i talende ensomhet, på Petersplassen med Herrens Legeme og midt i pestangstens time (også dengang) velsignet verden. Da han preket ved sin forgjengers begravelse, viste Pave Frans oss hvordan han syntes man skal minnes en avdød pave: ikke med lovord eller fokus på pavens person, men med en enkel bønn om miskunn som så lar oss rette blikket mot Kristi mysterium. Til dette forbildet skal vi holde oss; det skylder vi denne mangesidige Guds tjeneres tjener som er gått bort.
Evangeliet gir oss misjonsbefalingen slik Markus formidler den. Den byr oss gå ut over jorden og forkynne evangeliet for “hele skapningen”, πάσῃ τῇ κτίσει. Uttrykket er fabelaktig. Det er oss særlig til hjelp her nord, hvor vi stort sett tenker oss evangelisering som taleflom. Vi ser for oss Ibsens Brand på en skrent med flagrende gevanter og beksvart bibel i hånd mens han roper: “Husk at jeg er streng i kravet, fordrer intet eller alt.” Forherdet som vi er, noen og enhver, kan vi nok ha bruk iblant for tordentale. Men hva har den for “skapningen” å si? Å realisere Jesu evangelium handler ikke bare om å preke; det handler om en måte å leve i verden på.
Gud ble kjød, og gjennomgikk døden for vår skyld, ikke kun for å gi oss forskrifter, men for å bringe sitt skaperverk til fullkommenhet. “Se opp til himmelen og tell stjernene”, sa Herren til Abraham, vår far. Slik begrep patriarken sitt kall, som nå utfoldes i Kirkens fellesskap. Vår oppgave som mennesker på jord har med hele universet å gjøre: “alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag” (Rom 8.22). Det venter på fullbyrdelsen av Herrens løfter. Påsken, Jesu oppstandelse fra de døde, har galaktisk konsekvens; over verdensaltets sorte hull svever en uslukkelig livskraft, slik Ånden “i begynnelsen” svevde over vannene. Vi står, som mottagere av Guds løfters åpenbaring, i et forpliktende forhold til verden som omgir oss. Pave Frans minnet oss kraftfullt om dette, om ansvaret vi har.
“Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Ordene synes barske; helst ville vi nok ha sensurert dem bort. De passer ikke inn, liksom, i vårt bilde av det glade budskap om altomfattende miskunn. Men de er altså “Herrens ord”. Vi hilser dem med utropet, “Lovet være du, Kristus!” Pave Frans understreket at Kirken er for alle: “Todos, todos, todos!”, hørte vi ham rope.
Men Herren sier altså at frelsen ikke kommer av seg selv. En dag står vi til svars for våre valg, for den eller det vi har hatt tro til; da vil sauer og geiter skille lag. Har vi med motsigelse å gjøre? Var pavens budskap basert på ønsketenkning? Nei. Bibelen bedyrer det: Gud “vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” (1 Tim 2.4). Kirken er kimen til en ny menneskehet som håper på oppfyllelsen av løftet til Abram: “I deg skal alle slekter på jorden velsignes” (1 Mos 12.2). Plass finnes til alle.
Blir jeg så med? Lar jeg Herren virke i mitt liv og skikke meg til fellesskap med ham? Eller gjør jeg motstand? Møtte han gjenstridighet i forhold til Jesu grunnleggende bud, kunne pave Frans bruke ord som skar vel så skarpt som en skalpell. Å være menneske er å måtte ta vesentlige valg. Valg har konsekvenser. Vi kan tilby folk å velge rett, ja, trygle dem; men ingen kan pålegge dem det, ikke engang Gud. “Todos, todos, todos” tilsvarer nok Guds hensikt. Velger vi oss så helheten på hans premisser, etter Kristi bud, for å være der hvor han, altets og alles Opphav, er? Dét er spørsmålet.
Filosofen Sokrates kalte seg selv en klegg hvis oppgave gikk ut på å drive samtidens athenere ut av uforstyrret selvgodhet. Pave Frans har hatt noe klegg-aktig ved seg. Det har ikke alltid vært bekvemt å ha med ham å gjøre. Han har utfordret oss, presset oss til å søke klarhet, i ulike sammenhenger, om hva ting handler om, for så å ta ansvarlige valg, for å leve troverdig som kristne. Nå har denne Herrens tjener fullført sitt jordeliv. For en byrde han har båret! Ømt betror vi ham til Guds Mor, som han elsket. Og vi ber: Herre, la din tjener, vår pave Frans, tre inn i din glede! Amen.
