Ord Om ordet
Skjærtorsdag
2 Mos 12:1-14: Dere skal spise det i hast!
1 Kor 11:23-26: Gjør dette, for å minnes meg.
Joh 13:1-15: Skal du vaske mine føtter, Herre?
På Skjærtorsdag feirer vi innstiftelsen av Jesu nattverd. Den etterfølger fotvaskingen. På to ulike vis viser Herren Kristus oss at vi, når vi har noe vesentlig å si, trenger mer enn bare ord. Der finnes innsikt vi ikke umiddelbart kan fatte med hodet. Den må utøves først, innprentes. Liturgien er i så måte et storslått pedagogisk system. Den utvider vår bevissthet; den forbereder oss til å forstå. Så skal vi nærme oss den med beskjedenhet og åpen forventning.
Fotvaskingen har gjennomgått en lang utvikling. Først var den et huslig rituale. Det ser vi fra klostervesenet. Munker er fotvaskingsmaksimalister. I Benedikts Regel, skrevet omkring 530 e.Kr., fastlås det at brødrene som har ukens kjøkkentjeneste (som går på omgang og er obligatorisk for alle, for ved den, sier Benedikt, ‘vokser kjærligheten’) på lørdag ettermiddag skal gjøre skikkelig rent for deretter å vaske alle brødrenes føtter. Slik minnes munkene om at hverdagslig stell har en sakral dimensjon; vanlig husarbeid kan bli gudstjeneste når det utføres i Jesu navn.
På Skjærtorsdag fikk handlingen en ekstra dimensjon, et eget format. Portneren fikk i korsgangen samle et antall fattige som tilsvarte antallet munker. Hver munk stilte seg foran en gjest, bukket dypt og knelte. Deretter vasket, tørket og kysset han den fattiges føtter. Slik gav han uttrykk for at Kristi kjærlighetsbud ikke bare gjelder innad, så å si, men omfatter alle mennesker, særlig de trengende. Biskoper utførte óg et slikt rituale hjemme hos seg selv, før de innbudte fattige fikk seg et godt mål mat i kroppen. Aspektet som ble vektlagt var ydmyk tjeneste i hjemlige forhold, med suppelukt fra bispegrytene i luften.
Et annet aspekt av fotvaskingen ble med tiden synliggjort i selve kirken på Skjærtorsdag, som del av nattverdsliturgien. Det aspektet er, kan vi si, mer eksplisitt historisk, en gjenoppføring av handlingen som fant sted dengang, i den øvre sal. Samlet der var de tolv apostler. Jesus, som visste at hans time var kommet, vigslet dem til embetet vi ennå i dag kaller ‘apostolisk’, videreført ved håndspåleggelse til dagens biskoper. I dette perspektivet fremstår fotvaskingen som en påminnelse om ordinasjonsritualet. De tolv ble vigslet til tjeneste, ikke bare som et allment etisk imperativ, men som personlig innlemmelse i Kristi offer. Deltagelse på disse premisser forutsatte presteløftene, med andre ord, en manns helhjertede ‘Ja!’ til å forvalte Kristi mysterier ved selvfornektelse inntil døden. Slik kom det til at biskopen, foran alteret, vasket føttene til tolv av stiftets ordinerte prester.
Disse to sider ved fotvaskingen står ikke i konflikt; de utfyller hverandre. De hjelper oss til innsikt om hva handlingen betyr, hva Gud åpenbarer for oss. Vi setter så lett fokus på oss selv: Vi vil telles med, inkluderes, være synlige. Men til syvende og sist, handler fotvaskingen ikke om oss. Det vi ser for våre øyne, er Gud som kneler ved sin skapnings føtter. Vi ser et bilde på underkastelsen som Paulus skriver om, som bragte ham til korsfestelse (Fil 2.8). I fotvaskingen ligger mer enn et bud om å gjøre godt mot underprivilegerte; det er korsets mysterium vi møter. Og vi bes om å gjøre det til vårt.
Her kommer vi til kjernen i dagens feiring. Jesus, forteller Johannes, elsket sine egne som var i verden. Dog måtte han gjøre deres hjerter rede for avskjeden som stundet. Han hadde prøvd å snakke til dem; budskapet om korset var blitt klart i hans forkynnelse. Men de ville ikke, kunne ikke høre. Så fant han disse andre, talende uttrykk.
Jeg tenker på noe jeg vet fra en vis italiensk abbedisse jeg kjenner, en kvinne som nå er nesten hundre år gammel. Hennes mor døde da hun var elleve. Moren var svært syk. Hun visste at hun ville dø. Men hvordan skulle hun formidle dét til sitt barn? Hun lekte budskapet frem. Dagen før hun gikk bort, på hennes egen Skjærtorsdag, kan vi si, lot hun datteren leke stillferdig på hennes sykehusseng. Abbedissen beskriver forløpet slik:
Mor lot som hun var død mens jeg la kroppen hennes til rette, foldet hennes hender, gav henne blomster å holde. Jeg ble ikke tilfreds med opplegget, så krysset isteden armene hennes over brystet og viklet en rosenkrans mellom fingrene. Så tok jeg blomstene. Jeg flettet dem inn i hennes vakre, sorte hår. Jeg bad henne holde øynene lukket og ligge musestille mens jeg sang mine yndlingssanger, som for eksempel Volare, oh oh! Mor lot meg holde på. Hun lekte med, selv om hun innen fireogtyve timer døde.
Ingen mor kan forberede sitt barn rasjonalt på et slikt tap; men en bevissthet, badet i kjærlighet, kan skapes som muliggjør overgang. Med tiden innså datteren hvor inderlig øm leken hadde vært. Noe slikt er på ferde for oss i kveld. Jesus gir oss følbare tegn på sin nærhet, sin omsorg. Han gir oss det vi trenger for å utholde Golgata, så fortvilelsen ikke får fotfeste. Han lar sin guddommelige nåde berøre oss og gå oss under huden. La oss ta imot den helhjertet. La oss leve deretter.
Duccio di Buoninsegna, ca. 1235 – ca. 1318. Wikimedia Commons.