Ord Om ordet
Skjærtorsdag 2025
2 Mos 12.1-14: Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere.
1 Kor 11.23-26: Hver gang dere spiser dette brød, forkynner dere Herrens død.
Joh 13.1-15: Hva jeg har gjort for dere, skal også dere selv gjøre.
Flannery O’Connor er en av det 20. århundres største katolske forfattere. Hun var også en kvinne knapt i stand til å si et uoppriktig ord. Hun beskrev en gang i et brev en utveksling hun hadde hatt om Herrens nattverd. Den hadde funnet sted da hun 25 år gammel 
var innbudt til middag med en etablert forfatterkollega, Mary McCarthy. McCarthy ble sett på, og så nok seg selv, som en “stor intellektuell”; “mens jeg”, skrev Flannery, “mer lignet ei bikkje dressert til å si et par ord, men som rent hadde glemt dem, overveldet av evneløshet.” Middagen begynte åtte; ved midnatt hadde Flannery ennå ikke åpnet munnen, “for i slikt selskap, hadde jeg intet å si”. Da morgengry nærmet seg, ble det snakk om teologi. McCarthy hadde som tenåring forlatt Den katolske Kirke. Hun sa hun hadde tenkt seg eukaristiens hostie som Den hellige Ånd, for Ånden, la hun til i et forsøk på vidd, måtte vel være “Treenighetens best bærbare person”; nå betraktet hun hostien som et symbol, hvilket syntes mer sofistikert. Da rant Flannerys beger over. Hun tok mot til seg og sa med bevende røst: “Nå, er den et symbol [og intet annet], da kan fanden ta den!” Jeg antar at selskapet ble avsluttet abrupt. “Det var”, skrev Flannery senere, “alt det forsvar jeg den gang kunne mønstre; nå innser jeg at det visst er alt jeg noensinne vil være i stand til å si, utover at [eukaristien] utgjør sentrum i min tilværelse. Alt annet er overflødig.”
Vi som er samlet her, kan si det samme: Mysteriet vi feirer i kveld, innstiftelsen av Herrens nattverd, er midtpunktet også i vår eksistens. Det er uttrykk for vår inderlige tro, kilden til vårt håp, vårt mot, vår livskraft. Å vite at det er slik, er det som teller. Samtidig kan det jo være nyttig å fatte i ord, ihvertfall forsøksvis, hvorfor og hvordan eukaristien er så vesentlig. Hva er det egentlig som skjer på Skjærtorsdag?
Det er Påske. Jesus vet “at hans time er kommet”. En voldsom død forestår. Han vil gi dem som er hans i verden “det ytterste bevis på sin kjærlighet”. Dette er rammen, slik Johannes tegner den, samtidig intimt personlig og objektivt teologisk. Hva gjør vi spontant når vi må ta avskjed med noen vi elsker? Vi gir dem noe — et ord, en gestus, en gjenstand — som gjør det mulig for oss å være nær dem også når vi ikke fysisk er der mer. Jeg tenker ofte på en reportasje jeg hørte på BBC i mars 2022, for mer enn tre år siden, da Russlands angrepskrig i Ukraina var innledet. Soldater ble mobilisert, familier delt. Jeremy Bowen rapporterte rørt fra togstasjonen i Kyiv:
Fedre stod på perrongen og tok avskjed med sine familier. […] En ved navn Alexander hulket mens han ventet på togets avreise. Han hadde satt sin kone og to små barn ombord. Han tviholdt på en lekesykebil hans åtte år-gamle sønn hadde gitt ham da han satte dem på toget. Han lyttet til sirenen igjen og igjen. Krigens hjerteskjærende virkelighet skrevet på én manns ansikt.
Vi aner hva leketøyet stod for: Vi kan tenke oss en fødselsdagsgave valgt med omhu, timer tilbragt i felles lek i en fortrolig verden, stor gjensidig ømhet. Sønnen gir sin far det kjæreste han eier, en foræring faren selv har gitt, tilbake, for å si: “Jeg elsker deg, jeg forblir hos deg og venter på deg: Leken venter.” For en sang bilens sirene synger.
Eukaristien har noe av dette aspektet ved seg. Vi kan visst kalle den symbolsk hvis vi er oss bevisst at symboler ikke alltid kun er ting som gir et bilde på andre ting, slik en gyllen “M” er et bilde på proteinrik mat, eller kulturkolonialisme, alt etter som. Et symbol kan være innholdsbærer, slik en giftering er det. I nattverden gir Jesus oss et uttrykk for sin kjærlighet. Uttrykket formidler kjærligheten virksomt. Vi får motta den og, som næring, oppta den i oss; den blir del av oss konkret, korporlig.
Men vi må gå lenger enn som så for å komme til forstand. Det er Ordet-som-ble-kjød som rekker frem brødet og sier: “Dette er mitt legeme, gitt for dere; gjør dette til minne om meg.” Ordet var i opphavet (Jn 1.1). “Ved ham og for ham er alt blitt til” (Kol 1.16). Ordets ord er skapende, forvandlende. Sier Ordet, “Det bli lys!”, viker mørket; sier han, “Din synd er deg tilgitt”, fornyes uskyld; sier han, “Du, Simon, skal bli Peter”, er mannen ikke lenger den samme; sier han til den tredagers døde, “Lasarus, kom ut!”, er døden sjanseløs. I nattverden “minnes” vi noe historisk som er skjedd; på samme tid mottar vi noe helt nytt. Vår Herre “gjør alle ting nye” (Åp 21.5). Det er slik han er, slik han virker, først legemlig tilstede, så ved sitt mystiske legeme.
Jesu nattverd var et påskemåltid, altså en minneshandling i seg selv. Til påske gjenopplevde Israel utfrielsen fra en begrenset, men trygt forutsigbar fangenskap til løfterik, men ukjent frihet. Påske betyr “forbigang”. Herrens ødeleggende engel “gikk forbi” husene merket med påskelammets blod; det er én betydning av ordet. I tillegg peker motivet mot en måte å leve på her i denne verden, så vakker, men så skjør. Ingen av oss har her noen blivende stad. Vi ferdes her en stund, så kalles vi videre. Å leve godt, er å leve 
tillitsfullt forberedt på oppbrudd. Lammet som ble slaktet, ble ikke holdt fanget i døden. Det er kronet med seier nå. Vi er kalt til å følge hvor det går (Åp 14.4). Ved eukaristien vedvarer inkarnasjonen i Guds hellige Kirke. Ordet blir stadig kjød; vårt kjød, likesom vår sjel og vårt sinn, næres av Ordet. Vi berører her tilværelsens sentrum. Måtte vi alltid samles der, dypt takknemlig, traust vandrende.