Ord Om ordet
Skjærtorsdag
2 Mos 12.1-14: Det må være årsgammelt, lyteløst.
1 Kor 11.23-26: Jeg har selv mottatt fra Herren dét jeg har bragt videre.
Joh 13.1-15: Hva jeg har gjort for dere, skal dere selv gjøre.
Fra 2. Mosebok har vi lest om innstiftelsen av “Herrens påske”. Ordet “påske” har reist langt gjennom tid og kulturer. Det nådde norsk gjennom latin og gresk fra hebraisk, hvor verbet pesach betyr “å gå forbi”. Påsken forbindes med Israels uttog fra Egypt. Ved begrepsforskyvning tenker vi lett at forbigåingen gjelder Israel; at folket “går forbi” fiender, tvers gjennom havet, inn i ødemarkens farlige frihet. Assosiasjonen er ikke feil. Den bibelske påske står for folkets bevegelse. Men det er en mer vesentlig forbigåing vi minnes.
Påskenatten er uhyggelig. Farao har steilt nektet Israel å følge Guds kall. Moses og Aron har prøvd, ved hjelp av tegn, å vise ham at kallet er reelt, at Gud ikke spøker. Farao har forherdet sitt hjerte. Ett tegn gjenstår, det frykteligste. “Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao på sin trone, til den førstefødte hos slavinnen bak kvernen, og alt førstefødt i buskapen.” Han la til: “I hele Egypt skal det lyde et skrik så høyt at det aldri har vært maken til det før og heller ikke skal bli det siden” (11.4-6).
Israels påskemåltid står for en handling som gjør at vreden går forbi den som handler. Lammet er både næring og offer. Det utgjør et måltid som gir kraft til dem som har lang vei å gå; på samme tid er det til forsoning. Døden går forbi et hjem merket med lammets blod. Men hjemmet i seg selv er midlertidig. Husk, i samme natt farer Israel bort. Mens “et høyt skrik” lød gjennom Egypt, “mens det ennå var natt”, brøt israelittene opp (12.30.ff).
Påsken forankrer ikke; den leder til oppbrudd. Senere, da påsken ble til liturgi, ble nettopp denne siden vektlagt: “Du har ikke lov”, står det i 5. Mosebok, “til å slakte påskeofferet hjemme”; det skal slaktes og spises på et sted “som Herren din Gud velger ut, der han lar sitt navn bo”. Først neste morgen får folk “vende tilbake til teltene [s]ine” (5. Mos 16.5-7).
Lammet skal være “årsgammelt, lyteløst”. Man byr ikke et skrantende dyr man i alle fall kan klare seg uten. Tror vi at Gud er Gud, fortjener han det beste. Det er et tegn på hykleri når vi kun gir Gud av vår overflod, av ting vi har samlet i en pappeske på loftet. I Tarkovskijs film Offeret, gir en mann sin venn en kostbar gave. Vennen protesterer: “Dette er for fint! Du vil savne det!” Mannen svarer: “Hva for slags gave ville det være, savnet jeg den ikke, etter å ha gitt den bort?”
Gud trenger ikke vårt offer (jfr. Hos 6.6.). Offeret gir oss anledning til å øve oss i raushet, til å la våre knyttede never bli åpne hender, til å lære oss å leve på nåde, i tillit. Israels eneste rikdom i Egypt var flokkene de hadde (12.38). Å ofre de beste, sterkeste ungdyr natten de begav seg ut i uvissa, synes uansvarlig, menneskelig sett. Påsken handler om perspektivforandring. Offeret står for overgivelse; overgivelsen jager døden vekk; livet mottatt på nytt, bevisst, som gave gir mot til å følge Guds kall, til å innse at tilværelsen handler om mer enn bare overlevelse.
Fortellingen om påskelammet utfordrer oss til samvittighetsransakelse på almene premisser. Tror jeg virkelig at Gud er en Gud som kan frelse? Er jeg klar til konkret oppbrudd fra det begrensende, vante for å gå inn i noe vidt og nytt? Gir jeg Gud mitt ypperste, eller prøver jeg å kjøpe hans gunst på salg, med slanter?
Slik spørsmålstilling er nyttig, men utilstrekkelig. Vi feirer innstiftelsen av nattverden. Jesus, som ved Jordan ble hyllet som “Guds Lam” av Johannes (Joh 1.36), er i ferd med å overgi seg selv i menneskenes hender. Med sterke og på samme tid fredelige tegn, gir han til kjenne at påskelammet slik Israel har kjent det inntil da, har vært en forberedelse på et nytt, endelig offer. Han er selv offeret, “et rent offer, et hellig offer, et lyteløst offer”, slik nattverdsbønnen uttrykker det i majestetiske kadenser. I dag fullbyrdes en urgammelt pakt; ikke for at vi skal slå oss til ro med fullbyrdelsen, men for at vi skal komme i bevegelse. Vi har ikke her en blivende stad; vi kalles til å følge med Jesus “utenfor byen”, hvor han om noen få timer vil la blodet flyte som nå rekkes oss i form av vin (Heb 13.13-14). Vinen peker mot forvandlende fellesskap i en dimensjon hinsides denne. Det kan ikke lenger kalles en påskefest, for døden vil ikke finnes mer. Den er forbigått for alltid.
I dag husker vi tilbake og håper fremad, bevisst at vi er del av en bevegelse så veldig at den ikke kan fattes på grunnlag av vårt begrensede virkelighetssyn. Bevegelsen styres av Guds evige forsyn. Det er alt vi trenger å vite; så skal vi kun følge med og ikke stå stille. Det største oppbrudd vi er kalt til, er dét fra oss selv. Jesus viser oss hvordan det kan konkretiseres (og prøves) når han vasker de tolvs føtter. Slik lar han oss ane hva det vil si å elske, ikke bare når det føles riktig, men definitivt, “inntil enden”. Eksempelet får vi for at vi skal følge det.
Vi er vasket i Lammets blod (Åp 7.14). Hans navn bor i oss; vi bærer det på pannen (Åp 22.4). Det både frigjør og forplikter. Amen.
Detalj fra et trykk av C. Schönher (ca. 1880), på trykk i The Story of the Bible from Genesis to Revelation Told in Simple Language for the Young.