Ord Om ordet
Påskeoktaven 2025
Apg 5.12-16: For at skyggen av Peter kunne streife dem.
Åp 1.9-19: Det er meg, den Levende.
Joh 20.19-31: Min Herre og min Gud.
Selv Jesu nærmeste, som hadde kjent kraften i ham, hørt ham tale, sett ham helbrede, strevde med å tro bokstavelig på løftet om at han etter tre dager ville oppstå fra de døde. Å tro på oppstandelsen sånn allment er én ting: tanken trøster. Å erkjenne at en konkret person, én vi kjenner, går gjennom døden, er noe annet. Så påtagelig er døden.
Jeg husker det første dødsleie jeg satt ved. En av mine medbrødre, en gammel munk, lå på det siste; vi satt hos ham døgnet rundt. Han var helt rolig. Pusten var blitt så svak at den nærmest var umerkelig. Jeg måtte lene meg over ansiktet hans for å merke om han åndet. Så med ett skjedde det noe. Det vil si, det skjedde ingen ting. Alt var som før, der var ingen plutselig bevegelse. Simpelthen, nærværet forsvant. Det var åpenbart: Nå er min bror ikke lenger her. Å tro på en udødelig sjel i en sånn situasjon, er egentlig ikke så vanskelig. Liv kan da ikke bare blir borte! Nærværet må på et eller annet vis ha forflyttet seg til et annet sted. Slik kan vi tenke, litt enfoldig, men trøstig. Men å tro på kjødets oppstandelse ved siden av en kropp som kjølner?
Etter Påske, viser Jesus seg for ulike mennesker på ulikt vis. Maria Magdalena treffer ham i haven, Emmausvandrerne på veien, ti av apostlene hjemme hos seg selv. Til de sørgende, fryktsomme erklærer han fred. Han bærer fred med seg. Det er som om han ikke vil gi de ennå vantro et abrupt sjokk. Folk han møter er ikke i tvil: Det er ham. Vi kan tenke oss hvordan praten gikk i det den enes beretning ble bekreftet av den annens. I løpet av Påskeuken utviklet disiplene et felles vitnesbyrd og språk som gav uttrykk for det de hadde sannet: “Herren er sannelig oppstanden!” Vi leser om deres inderlig glede. Men er andres vitnesbyrd, glede, tro nok for at jeg skal tro?
Thomas kalles “tvileren”. Det er ikke helt eksakt. Vi hører ikke at han tviler på det de andre forteller. Han sier bare: “Får jeg ikke legge hånden i hans side [osv.]”, “kan jeg umulig tro”. Med andre ord: “Det er ikke nok for meg å leve på grunnlag av annenhånds utsagn. Jeg er nødt til å erkjenne selv.” I den forstand egentlig er Thomas en eksemplarisk troende. Har vi ikke alle hatt det slik? Kanskje har vi det sånn nå? Vi kan være kommet Kirken, Kristus nær, takket være noe andre har sagt eller skrevet, takket være deres eksempel.
Men vi roper ut med Job: “Mine øyne skal se og ikke en fremmed!” Mye avhenger av det. Job fortsetter: “Mine nyrer tæres bort i mitt liv.”
Det er Johannes som beskriver Thomas’ møte med den Oppstandne. Av evangelistene, er han den klarest strukturerte. Teksten hans har bevisst arkitektur. Ulike ledd speiler hverandre. Temaer utarbeides over langen. Johannes forteller mer om Thomas enn Matteus, Markus og Lukas til sammen: De andre tre ramser ham bare opp som ett navn blant de Tolv. Johannes tegner en profil. Thomas kommer først til orde når Marta og Maria sender bud: “Herre, han du holder av er syk.” Motstand mot Jesus er på det tidspunkt mobilisert; mange vil skaffe ham av veie. Han er nærmest fredløs. Etter å ha ventet i et par dager, sier han dog: “La oss dra tilbake til Juda.” Han vil gå til Lasarus; han setter seg fore å fremstå i Betania, nær Jerusalem, hvor fiendene hans er tallrike. Disiplene advarer: Det er uklokt! Jesus lar seg ikke rokke. Da sier Thomas: “La oss også gå, så vi kan dø sammen med ham”. Her taler mot, raushet og lojalitet. Thomas vil ikke forlate sin venn. Dø vil han hvis det gjelder — det er klart.
Ved nattverden ytrer Thomas seg på nytt. Stemningen er trykket. Jesus har sagt til Peter: “Før hanegal har du tre ganger fornektet meg.” Så sier han: “Dit jeg går, kjenner dere veien”. Thomas utbryter: “Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan skal vi vite veien?” Jesus svarer: “Jeg er veien.” Thomas kjenner altså tross alt veien, elsker den, vil gå den til ende. Allikevel faller han fra. Han løper bort når Jesus såres.
Jesus fremstår for å vise disiplene “sine hender og sin side.” Sårmerkene bekrefter at kroppen de ser er samme kropp som ble pint til døde. Det dreier seg om empirisk garanti for oppstandelsens virkelighet. Hva tanken på Jesu sår må ha utløst hos Thomas, aner vi. At Jesus skulle komme og vise dem frem mens han ikke var der, vil han syntes ham skjebnesvangert: “For andre kan nok påskeglede være reell; andre kan motta Guds fred; ikke jeg.”
Vi kan henfalle til slike tanker når vi skammer oss. Så er det ingen streng korreks Jesus gir når han sier, “Hit med din finger, hit med din hånd.” Miskunn handler sånn. Kilden til Thomas’ fortvilelse viser seg en kilde til håp. “Ved hans sår helbredes vi”. Thomas skjønner: Jesus tar våre synder bort, ikke alltid våre sår. Han lar våre sår berøres av hans, vaskes i hans dyrebare Blod. Vi er lemmer på hans legeme. Våre sår er hans. De kan ved oppstandelsens kraft bli kilder til helbredelse. Det gjelder også våre intimeste sår forårsaket av skam, skadeskutt tillit, ensomhet. Døden vi kalles til å oppstå fra — “Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, så skal Kristus lyse for deg!” — er ikke kun den fysiske død, men også håpløshetens, syndens, bitterhetens død.
I dag, på den åttende dag, møter vi Kristus her, i messeofferet. La oss komme til ham som vi er, frimodig, for å la oss tilgi og forvandle, utrope med Thomas, “Min Herre og Gud”, for så å leve deretter, et nytt liv.
