Ord Om ordet
Olsok
Visd 10.10-14: Gudsfrykt makter alt.
Jak 1.2-4.12: Så dere kan bli fullendte og hele mennesker.
Matt 16.24-28: Han må ta opp sitt kors og følge meg.
I sin siste bok skriver Marilynne Robinson, en skarpsynt samfunnsobservatør, at ‘vi moderne individer beroliges ved å finne spor av partiskhet og egeninteresse i alt det som mennesker har gjort’. Vår holdning til historien, kunsten og troen preges, mener hun, av ‘mistenksomhetens hermeneutikk’. Vi tar det for gitt at når folk taler klart for en sak eller fremholder et ideal, så er det noe muffens med det hele. Og ingen skal ta oss for blåøydhet eller plage oss med ‘idealer’, som vel er overflødige i en så opplyst tid? Mye woke-hysteri har med nettopp denne tendensen å gjøre. Vi tenker oss der ute, utenfor vår egen utvilsomme anstendighet, fiendtlige makter som, ved å utfordre vår selvforståelse og selvtilfredshet, vil føre oss bak lyset.
Mistenksomhetens hermeneutikk kommer åpenbart til uttrykk i vårt folks omgang med arven etter Hellig-Olav. Ikke at et flertall landsmenn går og tenker på Olav spontant av seg selv sånn til daglig; men med det såkalte nasjonaljubileet på trappene, kan ingen aldeles sno seg unna denne besynderlige skikkelsen i vår arv.
Det er nå ikke engang Norge som blir tusen år i 2030. Det er Olavsminnet.
Det er blitt god tone å fremstille Olav som en grisk, slibrig bølle som først jaget rundt i Europa på tokt etter gull og vakre møyer for så å påtvinge sin makt de fredsæle bønder som her, nord for Dovre, ærefryktig dyrket Moder Jord. Fæl skal han ha vært. Selv nettsiden til Nidarosdomen forklarer Olavs død på Stiklestad simpelthen med å si at ‘hans brutale fremferd gjorde ham upopulær’. I det som er blitt gjengs diskurs, finnes visst egentlig ikke noe attraktivt ved Olav.
Men så er det dette uforklarlige, da, med kulten som oppstod. Umiddelbart etter kongens død valfartet folk til stedene forbundet med hans liv. De som kom var ikke hardbarkede influencere spekket med katolsk propaganda, pavelig opplært til kløktig å markedsføre subversiv kongsmytologi; nei, det var de fattige, låghalte, blinde og vanvittige som kom, denne urytmiske flokk som stort sett går i bresjen når det ikke er menneskers makt som får gjennomslag, men Guds Rike.
Var det ikke, innen året som fulgte Olavs død, oppstått kraftige, troverdige rykter om at han var en hellig mann, ville danskekongen knapt ha gitt tilstand til at Olavs legeme fikk oppgraves med kongen selv og hans taletrengte mor tilstede under oppsyn av Grimkjell Bisp, almuens venn, og med et oppbud av høvdinger.
Olavs intakte lik, et belagt fenomen, var ett tegn på gunst for Guds åsyn. Et annet aspekt formidles av folketradisjon som stadig fremhever hans vennesælhet. Snorre forteller at dette karaktertrekket kom klarere til uttrykk jo eldre Olav ble. Han brukte å være ‘glad og pratsom’ og ‘gledet alle dem som kom ham nær’. Mens han levde og etter hans død, opplevde folk, høy og lav, Olav som venn. Slik omtales ikke en Djengis Kahn eller en Henrik VIII, som norske etater visst vil sette Olav på linje med. Og folk var ikke godsligere eller mer naive på 1000-tallet enn nå.
Kategorien vennskap, la det være sagt, opptrer i første avsnitt i den bolk av norsk rett som Olav innførte på Moster i 1024: ‘Det er upphavet til lovene våre at me skal bøygja oss mot aust og beda til den heilage Krist um godt år og fred og um at me må halda landet vårt bygt og [hava] lánardróttinn vår helsig. Han vere vår ven og me hans og Gud ven til oss alle.’ Kristenretten er en bragd Olav virket. Likhet for loven, var man prins eller trell; ekteskap som pakt mellom likeverdige; barns livsrett; begrepet om folket, ikke blott ætten, som forpliktende fellesskap: Disse ideene var revolusjonerende, bokstavelig talt. De satte samfunnet på hodet.
Og det var her antipatien mot Olav helst hadde utspring. Ikke at han selv var et fiks-ferdig dydseksempel. Olav var betinget av verdenen han var oppvokst i. Han bar råhet i seg, kunne være kåt, ærgjerrig, brysk. Alle kan vi det. Det innser vi, hvis vi ser oss sannferdig i et skriftespeil, eller bare i speilet på badet. I Olavs ungdom fikk hans naturlige tendens fritt utløp. Det var ikke alltid et fagert syn. Men så kom hans erkjennelse av kristendom som sannhet, mottatt i dåpen, i tilgivelse og bot, i messeofferet; så kom begrepet om samfunn, et mellommenneskelig uttrykk for prinsippet om en Allmakt som gjør seg kraftløs for å gi de avmektige kraft, om en Gud som sier til mennesker, ‘Jeg kaller dere venner’, så ‘Tjen og elsk hverandre’.
Det tok tid for Olav å virkeliggjøre idealene i eget liv. Nå og da fikk hans førkristne natur gjennomslag. Men han slo seg ikke til ro med det. Han sa ikke, ‘Sånn er jeg, bare’. Han målte seg på nytt med idealet, og omvendte seg. Slik fikk nåden virke. Smått om senn ble Olav ny, i stand til å gi seg Gud i vold forsvarsløs, til å gi sitt liv for sine venner. Dette er noe som nok irriterer vår tid, som irriterer vårt land: Olav minner om at det er mulig å kjempe mot egne laster, å forme egen natur, å overvinne egen betingethet slik at Kristus får formes i oss, til velsignelse.
‘Den som vil slutte seg til meg’, sier Herren, ‘må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg’. Vårt egentlige eget er vår synd, det i oss som ennå er uberørt av nåde; ‘vårt kors’ er oss selv, først og fremst, den bør som vår historie, genetikk, sårethet og evne utgjør, en bør som i Kristus kan omgjøres fra noe tungt til noe bærende, fra mørke til lys. Olav viser oss kristenlivets høyedle kamp, som Stiklestadslaget eksemplifiserer. Når han fremstilles i kunsten med fristelsens slange under fot, bærer slangen gjerne Olavs ansiktstrekk. Han vedvarte i kampen mot det Kirstusulike i seg selv.
Derved ble han, slik det står i Geisli, Einarr Skúlasons vidunderlige dikt først opplest her i domen i 1153, en Kristusvenn. Da Olav hadde skjønt hvem Kristus er, kunne ingen annen pakt, intet annet forhold, om så i en ekstase av makt eller erotikk, tilfredsstille ham. Intet annet vennskap syntes noe verd i sammenligning, eller ham selv verdig. Når vi ber til Olav som forbilde, frende og beskytter, er det for å innlemmes i dette forvandlende vennskap som er tilværelsens, og universets, mål. Olavs historie viser, Halleluja!, at idealet kan nås. I Geisli finner vi helt mot slutten et vers vi kan gi vår tilslutning:
Kraftfylt folket gjevast
del av sterke Olav,
gudshug hans og heider,
dyrd hans har eg klårlagd;
landsfolk seg lyt bøya
for den skire Krist-lem
himmel-boren, sæl er
han som vinn hans venskap.
I Jesu navn.
Amen.
Olavsikon av Solrunn Nes, nå i Preveza i Hellas.