Ord Om ordet
Olsok 2025
Visd 10.10-14: Gudsfrykt gav ham seier i den harde kampen.
Jak 1.2-4,12: Bare må standhaftigheten komme til full utfoldelse.
Matt 16.24-28: Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget.
Jesu formaning som vi nettopp har hørt — ‘Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget’ — kommer ved et vendepunkt i evangeliet. Ordene rettes til hans nærmeste, dem som har fulgt ham over tid. Han har just satt dem på prøve ved å spørre: ‘Hvem sier dere at jeg er?’ Etter noen nølende forslag fra hopen, kommer Peter med sin dristige, skjellsettende bekjennelse: ‘Du er Messias, Sønn av den levende Gud.’ Jesus svarer med løftet til Apostelen som står skrevet i gull rundt kuppelen på Peterskirken i Roma. Men så kommer altså abrupt denne videre talen om kors og offer: ‘Den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det.’ Forbindelsen mellom løftet om frelse og kallet til selvutgytelse angår oss alle; vi bør tenke på den hyppig. Men i dag hører vi oppfordringen ikke allment, men personlig. Kirken gir oss den som en nøkkel til Olav Haraldssons liv og død. Hva mon skal vi tro om dét?
Det kommer an på hvem man spør. Det er forunderlig nok blitt god tone selv i kristenheten her til lands å rakke ned på Olavs kristne hensikt. Det hevdes, visst til og med her i domen, har jeg hørt, fra folk som har vært med på guidede turer, at Olav kun var en maktsyk despot som selvisk turet frem over folk sånn at de aldeles fikk nok og hugget ham ned på Stiklestad — og det var blitt enden på visa, hadde ikke ‘Kirken’ kommet på tanken om posthumt å ‘gjøre ham til helgen’.
Her skurrer mye. Vi som passer sånn på, nå til dags, å ikke behandle noen gruppering urettferdig (forøvrig et utmerket forsett), vi burde skamme oss; for det som skjer her, er mobbing med tilbakevirkende kraft av Norges befolkning på 1000-tallet, i det vi antar av folk var så dumme at de lot prakke på seg en grusom grobian som nasjonalt symbol, og dertil lot seg kue til å bøye kne for levningene hans. Den som tror at slikt kan ha skjedd, har visst liten kjennskap til folks lynne på den tid, og har visst glemt at Kirken ikke lar seg redusere til et hierarki av hypotetisk ærgjerrige prelater. Kirken, den består først og fremst av menigmann og -kvinne. Da Biskop Grimkjell den 3. august 1031, rett borte i hogget her, erklærte Olav hellig (og Einar Tambarskjelve bød den sure Alfiva, en velegnet maskott for Olavsskepsisrørsla, tie stille), var det fordi folk ville det. De gjenkjente Olav, også etter døden, som sin forbeder, beskytter og gode venn.
Olav var en mangslungen mann gjort av spenninger. Menneskelig sett lar han seg dårlig idealisere. Det er ikke tilfeldig at billedkunsten, i sin fremstilling av ham, iblant lar ham tråkke under fot en fristerorm som bærer hans egne ansiktstrekk. Olav kjente den gamle Adam vel; men var i enda større grad besnæret av den nye. Hans kristne modning viser en kamp på samvittighetens slagmark. Erkebiskop Eystein skrev at Olav steg opp av dåpens bad i Rouen ‘forvandlet til en ny mann’, dog ikke ved simsalabim-slag. Dåpen sådde udødelighetens sæd i ham, ja. Sæden fikk så vokse og bli moden; og vekst tar tid, i åndelig som i organisk liv. Mye kan sies om tegnene på Olavs voksende kristne integritet. Utover bevisene vi finner i sagaer og kvad, har vi et håndfast indisium i kristenretten. Politisk var den et vågestykke. Å begrense myndigheten til folk som er vant til, på egne premisser, å skalte og valte, skaper strid; det ser vi i vår egen samtid. Da han innførte, i juridisk bindende form, begrepet om en evig Rettferd som kaller alle, uansett rang, til svars, fylket Olav nordmenn til strid mot det lidenskapelige i dem selv. Det utløste revolt på ulike plan.
Sigrid Undset tegner et intimt bilde av slikt opprør i første bind av Olav Audunssønn, når Olav, gjest hos munkebispen Torfinn, slår ned og dreper, for ærens skyld, en mann i dominikanernes gjestehus på Hamar. ‘Det første han kjente var en slags isnen. Så kokte raseriet op i ham og en trassig, frydefull vellyst.’ Olav, lik Kain, følte hevnens ekstase. Samvittigheten knuget. Han var dog kristen. Når han ihukom troen, tenkte han, ‘ja, det var vakkert på en måte’. Men han la straks til: ‘aldri kunne alle menn bli slike helgener at de samtykket i å […] alltid nøie sig med loven og med å få sin rett — aldri ta sig tilrette selv.’ Utopisk syntes det ham at alle ‘skulde bli villige til å høre Vår Drottens milde nymæle om brødrelaget mellem alle Guds børn.’ Slik resonnerte Olav Audunssønn i hevnrus; men nymælet hadde preget ham. Preget muliggjorde, slik vi oppdager når vi leser videre, nyskapning, en langsom modning av Herrens Jesu liv i hjertet til denne lidenskapelige elsker der ute ved havgapet, i Hestviken.
Olav Audunssønn, lik Olav Haraldsson, hans navnehelgen, måtte lære ved erfaring hva det vil si å ta opp sitt eget kors. Det må vi alle. Kristenlivet har fellesnevnere; men det artikuleres i enhver av oss på spesifikt vis. Vi ærer, elsker Hellig-Olav, ikke fordi han var født helgen, men fordi han ble det ved iherdig kamp mot det usanne, sjofle og stygge i seg selv og i verden; han kjempet for å la Kristi fred herske i sitt hjerte. I vår fredløse tid er hans eksempel til oppmuntring og salig trøst. Olav viser at det lar seg følge utifra lite lovende forutsetninger. I Jesu navn!
Olavsbilde fra Värmdö kyrka i Uppsala.