Ord Om ordet
Olsok
Visdommens bok 10:10-14: Visdommen kom ham til hjelp.
Jakobs brev 1:2-4, 12: Lykkelig den mann som står fast i prøvelsene!
Matteus 16:24-28: Før de har sett Menneskesønnen komme med sitt rike.
Syv år gjenstår før tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad i 2030. Debatten er alt lenge gått høyt, og vil høyne fremover: Hva er de vi skal feire, egentlig?
Synserne florerer. Vår tids resolutte pluralisme, basert på tanken om den brede plattform med plass til alle, finner kreative uttrykk. Det sies at der, om Olav, finnes så mange historier som kan tolkes på så mange vis, ja, at vi visst har en regelrett olavspluralisme. Olav, får vi høre, ble ‘kåret’ til helgen, ‘forvandlet’ til nasjonalt symbol, men hva og hvem ‘var’ han?
Trondheim kommune mener visst at selv hans død på Stiklestad er legendarisk (det har den i alle fall angitt på skiltet ved Olavskilden). Man kan bli svimmel av å gå i så skiftende terreng. Så lar det seg forstå at den historiske fokuslinsen er omgjort til et speil hvor vi heller får betrakte oss selv. Nasjonaljubileet som offentlig instans skal handle om ‘sosial bærekraft i samfunnet’, om et rungende hurra for Norges bestand.
Det kan være på sin plass å presisere et par ting. Hverken nå eller på 1000-tallet har det vært snakk, i Kirken, om å ‘kåre’ en helgen slik man kårer en vinner i skjønnhetskonkurranser. Helgen-tittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. Kirken fabrikkerer ikke helgener. Den ‘erklærer’ dem — dvs. den bekrefter, iblant forbauset, at her, i dette særlige liv, har Guds forvandlende handling vært beviselig på ferde. Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet.
Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. I prefasjonen for martyrer forkynner Kirken: ‘Ved [martyrene] fullender du din kraft i vår avmakt og gir de svake styrke til å vitne, ved Kristus, vår Herre.’ Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.
Forkynnelsen av Jesu Kristi evangelium begynte med utropet: ‘Han er ikke her!’ Liket som på fredag var lagt i Josef av Arimateas grav var, på søndag, ikke å finne. Uro brøt ut. Johannes beretter gripende om Magdalenas frenetiske søken. Inn i kaoset kommer den Oppstandne og sier, ‘Fred være med dere!’ Det som var skjedd med Jesus i døden endret disiplenes utsyn helt. Oppstandelsen åpnet for en ny hermeneutikk. Alt som var gått forut ble lest og tolket på nytt i lyset av det fullstendig nye: Vissheten om at Gud hadde virket dødsoverskridende storverk i sin Salvede. Kun i lys av Jesu seier over døden kunne den tidligere historie forstås.
Noe tilsvarende skjer i Olavsarven. Det som skjer med Olav i døden lar oss begripe hans liv. Det første vitne er hans fiende Tore Hund, som i kampen såret Olav med et spyd. Da slaget var over og bondehæren stod seierrik igjen, gikk Tore bort til kongens lik for å legge det til rette — såpass aktelse ville han da vise. Da han tørket blodet av Olavs fjes, sa han siden, var det så fagert: ‘han var rød i kinnene som han sov, og ansiktet var mye lysere enn det var før, mens han levde.’ Tore fikk litt av Olavs blod på hånden. Det rant inn i et sår han hadde fått. ‘Såret trengte de ikke å binde om siden, så fort grodde det.’ Om aftenen skjedde noe lignende ved skuret der Olavs lik var blitt vasket. En blind mann skled og falt der hvor konene hadde kastet vaskevannet ut. Han berørte sitt ansikt med fuktige hender. Han fikk synet igjen. Slik gikk det videre. Folk kom i hoper for å be ved Olavs levninger. Der fant de trøst og helbred. Ja, det skjer ennå. Vi har blant oss her folk som er blitt friske av alvorlig sykdom etter å ha bedt ved Olavs relikvier.
Ett år etter Olavs død ble hans lik gravd opp. Biskop Grimkjell var tilstede, likeså Kong Svein og hans kranglete mor Alfiva. Herlig duft kom fra kisten. Da den ble åpnet, så man igjen Olavs røde kinn. Han så ut som om han nettopp var sovnet. Hår og negler var vokst. Igjen ble en Olavs fiende paradoksalt vitne. Snorre beretter om danskedronningens morske grynt da det ble klart at Olavs hår, lagt på ilden, ikke ville brenne. Liv virket i denne døde.
Fra opphavet av, har kristendommens snublesten vært dens konkrethet. Tanker om sjelens udødelighet hadde versert i mange kulturer — men at legemet skulle oppstå, at vårt fysiske vesen bærer en kime av evighet, det er mer enn folk flest kan tåle. Men heri er vår tro forankret. Vi ser den bekreftet i helgenene; og kjenner blaff av guddommelig kraft i egen lengsel, et uttrykk for Jesu løfte: ‘Noen av dem som her står skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med sitt rike.’
Ennå ser vi som i et speil, et gjenskinn. Men dog. La oss holde fast ved det jordnære, legemlige, reelle i Olavsarven, så kan vi la de verdslige instanser tumle fritt i fantastisk abstraksjon. Nasjonaljubileet, sies det, går ut på å verdsette annerledeshet. Staten forstår oppgaven horisontalt. Å følge den vertikale aksen åpen mot himmelen, å forstå og formidle Olavs liv og død som et møte med den kategorisk Andre, livets Kilde, det er vår oppgave.
Den skal vi ta på alvor.
Olavsantemensalet fra omkring 1300.