Ord Om ordet

Olsok

Visd 10:10-14: Visdommen avslørte løgnen.
Jak 1:2-4, 12: Når han har stått sin prøve, skal han motta livets seierskrans.
Matt 16:24-28: Da skal han gjengjelde enhver etter hans verk.

Evangeliet vi har hørt gir et løfte: “Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet, omgitt av sine engler, og gjengjelde enhver etter hans verk.” Vi bekrefter dette i Credo når vi bekjenner én Herre, Jesus Kristus, som “skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde”. Tanken om Guds dom er et ledemotiv i Skriften. Når Kristus formaner, “Vend om!”, er det fordi vår livsførsel nå har følger som varer. De første kristne hadde blikket vendt mot Kristus som dommeren hvis komme de forventet ved å snu seg mot øst i bønn. Den tidligste nattverdsbønn vi kjenner til, fra et skriv forfattet 17-18 år etter oppstandelsen, ender med ordene: “La nåden komme og la denne verden forgå. Maranatha!” Perspektivet fikk etterhvert billedlig form. Et tidlig Kristusikon viser Herren sittende på en trone. I venstre hånd holder han en skriftrull. Høyre hånd er myndig hevet, lik keiserens i forum, når han med en fingersignal varslet om en gladiator skulle leve eller dø. Den etablerte form av bildet fikk tittelen Pantokrator, som betyr “Allhersker”. Motivet ble gjerne malt i kirketaket, over stedet hvor de troende mottok Kristi Legeme og Blod. Kong Jaroslav skikket det slik i Hagia Sofia-kirken i Kiev. Den ble reist på 1030-tallet, planlagt mens Olav var hans gjest. De samtalte vel om planene? Budskapet bildet stod for var i alle fall selvfølgelig for Olav. På Stiklestad, før slaget, kom Arnljot Gjelline og tilbød kongen sin hjelp. Om han var kristen?, spurte Olav. “Jeg tror på min egen kraft og styrke, jeg”, sa Arnljot, “den troen har hjulpet meg godt hittil. Men nå har jeg tenkt å tro på deg.” Olav rettet ham: “Om du vil tro på meg, da skal du tro på det som jeg lærer deg. Du skal tro at Jesus Krist har skapt himmel og jord og alle mennesker, og til ham skal de komme etter døden alle de som er gode og rettroende.” I dette sinnelag gikk Olav til kamp, som om Jaroslavs Pantokrator hang utspent over hans hode. 

For oss kan tanken om Kristi Dommedag synes fjern. Vi er arvinger til en kultur som har fremdyrket et annet bilde. Vi trenger bare å sette våre vakre, men anemiske marmor-Jesuser opp mot en gullinfattet, keiserlig-blåkledd bysantinsk Allherskermosaikk for å innse kontrasten. En utglidning som hadde åndelig preg, forsterkes nå av sosiologisk betingethet. Hvem tror på alvor i dag at vi ved slutten av vårt liv skal ha dette livet å svare for? Vi har da betalt skatt! Så forventer vi oss en himmel uten ubeleilighet. Det er opplest og vedtatt i Norge at ingen utover oss selv får dømme oss; og enhver fastlegger domskriterier etter behag. Vi er åpne, forsåvidt, for kardemommebyprinsippet om, sålangt råd er, å “ikke plage andre”, men det er sekundært. Vesentlig er at “forøvrig kan man gjøre hva man vil.” Staten heller i samme retning. En fremstående rettspsykiater bemerket nylig at selv for én som i kaldt blod har begått en uforestillbar forbrytelse, er forvaring etter minstetid pragmatisk forutsett, rettslig, kun så lenge det er fare for nye voldshandlinger. Begrepet om soning og bot, om ansvar som må tas, figurerer ikke. Man kan spørre seg: er en “dom” i så fall en dom? Består “rettferdighet” som absolutt? Hører da ikke verk og ansvar sammen?

Kristen omvendelse er oppvåkning til ansvar. Av oss selv, har vi, lik Arnljot Gjelline, tro på “egen kraft og styrke”, uten å føle behov for noen høyere instans: vi er oss selv nok. Men så skjer det noe. Ofte, som for Arnljot, er det møtet med en troende som vekker oss til tro. En mosaikk i taket gjør nok inntrykk; men enda sterkere er det å møte én som lever for Jesu åsyn i ærefrykt, fritt og ansvarlig. Rommet vi er i ble til omkring pilegrimshordene som valfartet hit fordi folk, i St Olav, hadde funnet et forbilde på tro og en forbeder for Kristi dommersete. Hva søkte de konkret? Det pilegrimer til enhver tid har søkt: trøst, mot, helbredelse, tilgivelse. Der hvor nåden har virket før, kan den vel virke igjen? Intuisjonen er bibelsk; Olavsskrinet stod for samme tankegang som fikk patriarkene til å bygge varder i Gilgal og Bethel, til minne om guddommelig kraft formidlet ved mennesker. Bønnen som steg til himmels herfra Nidarosdomen, et utrop med plass til alt det som bor i en person, var et trøstig Kyrie eleison, næret av visshet om at et slikt rop ikke er tomt; at, tvertimot, det er det mest meningsfylte vi kan ytre her på jord; og at det blir hørt. Dommeren vi tror på, er ikke ubønnhørlig. Rettferdig er han, men rik på miskunn, hvis vi tar ansvar og erkjenner vårt behov. Da vil ropet, Kyrie eleison, vokse i oss lik et orgelbrus. Det vil omfatte vårt livs mangfoldige strenger, selv de ustemte. Vi vil oppleve det forfatteren Tito Colliander sannet på 1930-tallet da han, usigelig trett av vandring og vill-levnet, med ekteskapet i krise og forfatterskapet på hell, oppholdt seg en tid nær et kloster i Estland. Han gikk innom først av nysgjerrighet, fascinert av liturgiens skjønnhet; litt etter litt ble han trukket inn i bønnen. Den var, forstod han, en endeløs variasjon på ett tema: Kyrie eleison! Ved å gjøre ropet til sitt, fant han noe uventet: fred i sin sjel. Han fant krefter til å gå videre. Han oppsummerte slik: “Jag vill inte förbli ståande kvar, fängslad i min egen förgänglighet. Jag är människa. Jag vill ut.” Måtte hver av oss vinne innsikt i hva mennesket er, hvem vi er, hvem Gud er, for så å skjelne nådens stige som fører fra oss til ham, fra forgjengelighet til evig liv. Hellig Olav, be for oss!

Share