Ord Om ordet
Olsokmesse i Nidarosdomen
Prekenen er tilgjengelig på tysk her. Du finner messen på YouTube her.
Visdommens bok 10:10-14: Visdommen kom ham til hjelp.
Jakobs brev 1:2-4, 12: Lykkelig den mann som står fast i prøvelsene!
Matteus 16:24-28: Før de har sett Menneskesønnen komme med sitt rike.
Evangeliet vi har hørt står for et vendepunkt i Jesu Kristi forkynnelse. Vi befinner oss i Caesarea Philippi. Herren har spurt de tolv: “Hvem sier dere at jeg er?” Peter har svart på vegne av dem alle: “Du er Messias, den levende Guds sønn.” Så følger Jesu løfte til Peter, ord skrevet i gull over apostelens grav og Peters etterfølgers alter — løftet om at Kirken ikke skal falle dødsrikets porter i vold. Alt dengang oppstod rådløshet. Skulle Jesu ord tolkes som om at Kirken var sikret velstand i verden? Peter ser ut til å ha skjønt dem slik. Han uttrykte vantro da Jesus i samme åndedrett forutsa sin lidelse og død. Jesus satte Peter i rette. “Du tenker som et menneske”, sa han. Ja, det gjør vi vel stort sett alle, sånn spontant? For å begripe Guds veier må vi lære oss å tenke annerledes.
Dagens tekst gir oss fortsettelsen på Herrens tale til apostlene. Her utdyper han korsets rolle. Apostlene får høre at korsets kall ikke bare gjelder ham. Den gjelder også dem — og dermed oss. “Enhver som vil slutte seg til meg, må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg.” Kriteriet er unntaksløst, gjeldende for “enhver”. Som alltid i trosanliggender vektlegges fri vilje. Guds respekt for vår frie vilje er et stort mysterium. “Vil du bli frisk?”, spør Vårherre (Jn 5:6). Han sier, “Det skje deg sånn som du vil” (Mt 15:28).
Ved enhver vigslingsakt i Kirken stilles spørsmålet, “Vil du?” Et klart “Ja” må til, ellers er vigslingen ugyldig. Slik går det for seg ved brylluper, klosterløfter og ordinasjoner. Fri vilje forutsettes ved opptagelse av konvertitter. Den ligger til grunn for fermingens sakrament. Før vi mottar kommunion, holder presten den konsekrerte hostie foran våre øyne og sier, “Kristi Legeme!” Vi svarer, “Amen!” og anerkjenner slik Herrens nærvær. Men det er ikke alt. Vi bekrefter også vår vedvarende, frie tilslutning til pakten sakramentet konkretiserer, pakten i Jesu Blod. Å gå til kommunion er å erklære, “Ja, jeg vil leve i henhold til den nye og evige pakt sluttet på korset for verdens frelses skyld.” Vi er oss alle bevisst vår skrøpelighet. Alle er vi syndere! Alle trenger vi Guds nåde, hans stadige tilgivelse. Alle trenger vi våre medtroendes miskunn. Eukaristien er ingen premie for god oppførsel. Men noe veldig står på spill: Innlemmelsen i Kristi korsoffer. Vi skal forvente redelighet av oss selv og av hverandre, slik Gud forventer den av oss. Ved sakramentet spør han, “Vil du slutte deg til meg?” Sier jeg, “Ja! Amen!”, må jeg vise det også i mine andre valg. Vår tale skal være “Ja, Ja, Nei, Nei” (Mt 5:37), ikke “Tja”.
Herren går så over til å omtale forholdet mellom denne verden og Guds rike. Her må vi iblant ta radikale valg. Allierer jeg meg med verden — om så jeg vinner den helt — kan det gå på bekostning av min sjel, mitt vesen. Og hvis jeg ikke er noenting, hvilken rolle spiller det da hva jeg har?
Gjennom tidene har vi sett forsøk på å samstemme Guds rike og verden. Et storslagent eksperiment foregikk under Bysants’ keisere. Det har ikke etterlatt noen liflig etterklang. Vestens katolikker idealiserer gjerne Middelalderen. Vi tror alle dengang var fromme, trallet gregorianske melismer og holdt fredagsfaste. Går vi kildene i sømmene, ser vi at Europa var preget av spenning til tross for en anerkjent flertallsreligion. Et nåtidig forsøk på å sette likhetstegn mellom statlig agenda og Guds sak utspiller seg i Russland. Et vektig opprop av internasjonal ortodoksi har fordømt forsøket, Gudskjelov, som både absurd og heretisk. Vi katolske kristne anno 2022 seiler i kjølvannet av et konsil som forutså at verden grasiøst ville åpne seg for Kristus. Erindringen om 2. Verdenskrig var sterk nok, tidlig på 60-tallet, til å inngi tro på at menneskeheten måtte fornyes av et så overveldende trauma. Forhåpningen var sublim. Men kan vi overhodet begripe den nå, når vi ser hvilken storm disse tiårene har høstet?
Husk evangeliets advarsel. Det er illusorisk å tro at verden kan vinnes. Prøver vi, risikerer sjelen skade. Det er heller ikke et mål vi skal strebe etter. Vi skal bære evangeliet intakt til jordens ende: Det er Kristi bud. Men bekjennelsen til Kristus forblir, sosiokulturelt, et marginalt fenomen. Sånn har det nesten alltid vært. Vårt kall er ikke å vinne, men å være trofaste; å leve som Kristi vitner, om verden forakter vårt vitnesbyrd. Men vi skal ikke diabolisere verden. Guds Sønn kom for å frelse den. Han elsker den; det skal vi også gjøre. Vi skal akte menneskene i den. Folk flest vil jo det gode; problemet er at begrepene deres om godhet gjerne forskrus.
Nå for tiden mener mange at vi er gått inn i helt ny æra som på alle plan krever nye kategorier, ny hermeneutikk. Det holder jeg for å være rent svada. Jeg tror vi har å gjøre med et tidstypisk uttrykk for samme, banale vrangforestilling Erkebiskop Eystein sier Olav møtte da han først tilbød nordmenn kristendom. “Folk hadde visstnok hørt om troen”, skriver Eystein, men de syntes den var så plundrete å leve etter. Det er lettere å surfe på en bølge av fremskrittseufori, etisk eller politisk, enn å spørre, “Finnes der en absolutt fordring som krever noe av meg?”
Vår tids motstand mot tro gjentar i stor grad argumenter, om så de kan kalles, som Kirkefedrene alt besvarte. Hos dem finner vi stoff til inspirasjon, næring til likevekt. Vi kan også referere enda lenger tilbake. Å være kristen er å se nuet i et bredt perspektiv som rekker inn i evigheten. Vår første lesning (fra en mer enn 2000 år-gammel tekst) handler om opplevelsen av å være undertrykt, forfulgt, utsatt for løgn, stilt i hard kamp. Mot alle disse formene for ulage, foreskrives samme remedium: Visdom. Visdommen står for en personlig kraft som peker mot Faderens Logos. Den står også, helt enkelt, for det motsatte av dumhet.
Jeg tenker i så måte på noe Dietrich Bonhoeffer, luthersk pastor og teolog, skrev etter at han ble fengslet i 1943. Han var et klarsynt, fritt tenkende, modig menneske dypt forankret i tro, virkelig en vis mann. En sånn er livsfarlig for totalitærmakt. Nazistene måtte få ham bort og bragt til taushet. Bonhoeffer noterte:
Dumhet er for det gode en farligere fiende enn ondskap. Mot det onde kan man protestere. Det onde lar seg blottstille, til nød kan man forhindre det med vold. Det onde bærer alltid kimen til egen forråtnelse i seg. Det etterlater ubehag i mennesket. Mot dumheten står vi forsvarsløse. Vi kan ikke utrette noe hverken med protester eller makt. Resonnement har ingen effekt. Kjensgjerninger som ikke samsvarer med gjengs fordom, anerkjennes simpelthen ikke – i slike tilfeller viser det dumme menneske seg kritisk; er kjensgjerningene ufravikelige, skyves de til side som intetsigende enkelttilfeller. Dertil er det dumme (i motsetning til det onde) menneske fullstendig tilfreds med seg selv; ja det blir sågar farlig, for det hisses lett til angrep. Derfor fordres større forsiktighet i møte med dumhet enn i møte med ondskap.
Bonhoeffer ble hengt ved daggry 9. april 1945 i Flossenbürg. Han skrev til sin venn Biskop George Bell: “Dette er slutten—men for meg, begynnelsen på livet.” Han var et hvetekorn sådd i mørk jord. For en avling frøet har frembragt!
Ja, mine venner, slik kan et kristenliv se ut i våre dager også. Det har en tragisk dimensjon; men det er hverken trist eller bittert. Tvert imot, det er preget av letthet, glede, menneskelig varme og en særegen, uimotståelig tiltrekkende frihet. Vi skal huske det i dag, på festdagen for Olav, martyren.
Bonhoeffer i 1939, mens han ennå var på frifot. Det var dengang man solte seg med slips.
Et bilde gjengitt på nettsiden til museet som nå består i KZ Flossenbürg.