Ord Om ordet
Olsokvake – Diakonvigsel
I løpet av messen ble Florian Pletscher vigslet til diakon.
Eine deutsche Übersetzung der Predigt finden Sie hier.
Josvas Bok 3:14-4:8: Hva er dette for stener?
Kolosserbrevet 1:9-17: Han er bildet av den usynlige Gud.
Matteus 5:13-20: Når saltet har mistet sin kraft, duger det ikke til noe.
Hos Snorre leser vi om den siste samtalen Hellig Olav førte før slaget den 29. juli 1030. Samtalen fant sted her på Stiklestad. Mange menn, skriver Snorre, ville ha plass i Olavs følge. De var ulikt motivert. Kongens fylking ga anledning til å stille seg mot utenlandsk overmakt, også til å hevnes på herskaper lokalt. En revolusjon var på ferde. Revolusjoner, samme hvor idealistiske de er, kan fremkalle maktsyke, ambisjon og hat.
Egedius’ forestilling av Olavs reise til Stiklestad.
Mange var opptatt av å bedre egen lodd, men gav blaffen i store idéer. I flokken skilte én seg ut. Høy og vakker var han, med fagert hår og edle våpen, en riktig Samson å se til. Han fikk tre frem for kongen; sa sitt navn, Arnljot Gjelline; og fremsa sitt ærend: Han ville være Olavs venn og tjene ham med all sin rikdom, all sin kraft. Slaget var i ferd med å begynne. Olav trengte gode allierte. Allikevel var det kun én ting han spurte Arnljot om: Var han kristen? Arnljots svar kunne tale for den gjengse nordmann i dag. Han trodde helst, sa han, på egen kraft og styrke — seg selv nok, lik trollet. Men han la til at han nå ville tro på Olav, kongen. Olav erklærte da:
Om du vil tro på meg, da skal du tro på det som jeg lærer deg. Du skal tro at Jesus Krist har skapt himmelen og jorden og alle mennesker, og til ham skal de komme etter døden alle de som er gode og rettroende.
Arnljot hadde alt hørt tale om Hvitekrist. På Olavs ord tok han troen imot. Han ble sporenstreks døpt, her på Stiklestad. ‘Kongen lærte ham det han syntes var det nødvendigste av troen og stilte ham fremst i fylkingen, foran merket’. Arnljot falt i den første rien, offer for bondehærens pilregn. Han døde som kristen.
Er det ikke forbløffende? Det siste som opptar Olav før han går ut i sitt livs største kamp er ikke strategisk instruks, men katekese til en nydøpt. Det var farlig å være kongsmann, visste han; så ville han at alle kjempende skulle få næres av håpet som bar ham selv, håpet om evig rettferd utover verdens tilfeldige forhold, i tro på en nådig Gud som har skapt alle mennesker velvillig og selv er blitt menneske i Kristus. Liturgisk hyller vi Olav som ‘Kristi tjener’. Snorre viser oss hva tjenesten består i. Sakte, men sikkert, ved Guds ufeilbarlige, seigt tålmodige pedagogikk, lærer den stolte, selvgode Olav Haraldson å glemme egeninteresse. Med Paulus kan vi si at han gradvis avkles seg selv for å ikles Kristus. Ikke at han ble særlig utvortes from — steil var han nok til det siste; men hans handlinger og valg viser klart at han var blitt en annens. Han tilhørte ikke lenger seg selv. Korsets merke bar han ut i kamp, ikke sitt eget. Under korsets merke døde han.
I dag, kjære Florian, vigsles du til en Kristi tjener. Du erklærer at det vil du være alltid, i forhold til alle, inntil døden. Du skal ikke gå rundt og vifte med et synlig banner. Men under korsets merke skal du gå. Vi har hørt at du er funnet ‘verdig’. Hva skal det bety? ‘Verdighet’ har ikke med heder å gjøre. Det dreier seg ikke om egenverdi eller fortjeneste, om særplassering i gjestebud og særlig titulering (jfr. Mt 23.7). Verdigheten det handler om er skikkethet til selvforglemmelse. Kun den er verdig til vigsling som helhjertet og uten opphør erkjenner i sitt sinn det vi sier før vi mottar den hellige kommunion: ‘Jeg er ikke verdig’. Husk, Kristus selv erklærte seg en tjener, diakonos; du skylder nå å vandre slik han vandret (1 Jh 2.6).
Det stilles for tiden spørsmål ved Kirkens embeter. Har de noen hensikt? Du vet at svaret er, ‘Ja!’ Når jeg om litt, etter Kirkens forskrift, spør deg om du vil gå inn i forpliktende tjeneste, svarer du fem ganger, ‘Ja, det vil jeg’. Gud skje lov for det. Hold viljens flamme levende ved trofast levnet, ved bønn og studier, ved daglig omgang med Guds Ord, ved raust nærvær blant dem hvis tjener du blir. Hvis kallet til vigslet tjeneste er kommet til å synes irrelevant, er det vel fordi mang en flamme som engang brente høyt nå kun lar seg spore ved deduksjon, på grunnlag av opphopet, utbrent aske. Vern varsomt om flammen som i dag tennes i deg ved Kirkens, vår hellige Mors velsignende kraft. Del flammen med andre etter mønster fra Påskenattens storartede symbolikk, så virksom i sin enkelhet. Jesus Kristus er den samme i dag, i går og i all evighet. Ham være ditt liv til ære.
Du vigsles på en martyrfest. Forholdet mellom diakonat og martyrium er opprinnelig. Stefan, Kirkens protodiakon er også hennes protomartyr. Jeg unner deg, Florian, å leve lenge og fredelig i landet! Men hold rettferdighetens brynje og troens skjold høyt. For det er en kamp du går inn i. Du stilles nå, lik Arnljot den gang, fremst i fylkingen. Men ikke går du alene. Du inngår i dag i et særlig samfunn med Kristus i hans overgivelse. Vik aldri fra korsets merke! Der vil du finne kraft og stadig overraskende glede. Ved din trofasthet vil du gi andre mot til å bli trofaste. Hellig Olav be for deg og din tjeneste i Kirken i dag og alle dager. Amen.
