Ord Om ordet
Ordenslivets dag
Ordenslivets dag feires normalt til Kyndelsmesse, men akkurat da var mange av oss på pilegrimsferd til Roma. Derfor holder vi dagen i dag, med alle stiftets ordensfolk samlet i domkirken. Lesningene er dagens, fra lørdag i 7. uke.
Sir 17.1-14: Han gav dem fri vilje og tunge og øyne, ører og et hjerte til å tenke med.
Mark 10.13-16: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn.
Dom Gabriel Sortais, generalabbed for min orden 1951-63, pleide å si at munker og nonner er utsatt for to destruktive tendenser. Den første er overarbeid, som gjør at hensikten med vigslet liv drukner i aktivisme, selvrealisering og stress. Den andre er infantilisme. Hva mente han med det? Først og fremst hangen til ansvarsløshet innenfor rammen av institusjonelt liv. Jeg tenker på en venn som i årevis var guardian for et fransiskanerkloster. Han sa til meg en gang: ‘At det skal være mulig, på ett år, å ta kverken på så mange brødristere!’ Den som har levd i kloster, kan forestille seg følgende scenario: Vi er i ferd med å spise frokost; vi legger en brødskive i risteren; skiven setter seg fast; vi rister ampert på apparatet, stikker en skarp kniv inn, kanskje; og oppdager så at dingsen ikke mer funker. ‘Søren!’, tenker vi. Vi setter risteren ned, klistrer på en gul-lapp med ‘Ødelagt!’, og forventer så at noen, en voksen, sørger for at jeg neste dag finner en brukbar rister på sin plass. For ristet brød må man jo ha! Står ikke risteren der, blir jeg vonbroten.
Eksempelet er banalt, karikerende; men treffer et sårt punkt. Det er fort gjort å tenke at man fortjener å bli ivaretatt; at andre må trå til; at jeg (som har så mye å gjøre!) må få det jeg mener jeg trenger, om ikke på sølvfat, så ihvertfall på tinn. Nettopp slik forventning lå til grunn for israelittenes ursynd på veien ut av Egypt — den trøttsomme, monotone, barnslige murringen Sankt Benedikt advarer så sterkt imot i klosterregelen. For murring, sier han, forpester, ikke bare et enkelt liv, men et helt fellesskaps liv.
Å bli voksen går ut på, først, å ta ansvar for egen del; for så å ta ansvar for det felles beste. I vanlig liv fostres slik vekst ved at man blir mor eller far. Å vite seg skikket og forpliktet til å øse av seg selv slik at andre skal få leve og trives; det er dét som gjør at et menneske, mann som kvinne, når sitt mål. Vi vigslede folk, lik andre som ikke selv fysisk er foreldre, må gjennomgå slik modning på egne premisser. Men fedre og mødre er vi alle kalt til å bli, om så i overført forstand. Før i verden kalte man en vigslet nonne, ‘Mor’, en munk, ‘Far’. Det var kanskje ikke så dumt. Så ble man minnet om forventning, ansporet til å forvente noe av seg selv. Det er ikke et godt alternativ å forbli store barn, eller tenåringer, i stadig eldre innpakning, inkarnerte tegn på ufullbyrdet vekst.
Hvordan skal vi følge Herrens oppfordring til barnlighet uten å bli infantile? Først og fremst: Evangeliet byr oss ikke bli barn igjen. Å være en Jesu disippel, er å høre budet, ‘Følg meg!’, vel bevisst hvor det fører: ‘Opp til Jerusalem’. Det er ingen barnelek. Her fordres voksent tiltak og mot. Det Jesus sier, er at vi skal motta Guds rike som et lite barn. Det dreier seg om mottagelighet, så Guds rike får vise seg fruktbart for oss og, gjennom oss, for andre. Thomas Aquinas understreket gjerne et prinsipp han uttrykte slik: Quidquid recipitur ad modum recipientis recipitur. Det vil si: En ting som mottas, mottas utifra mottagerens helhetlige tilstand. Får jeg vite at jeg har vunnet i lotto mens jeg har maveknip, vil gleden over egen flaks være mindre; får jeg fartsbot kvelden Norge vinner Melodi Grand Prix, er smellen ikke fullt så bitter. Er jeg en arg, kompleksbetinget eller sterkt ærgjerrig person, vil evangeliet om Guds rike etterlate meg likegyldig — da forblir jeg innelåst i meg selv. Vi må øve oss, altså, i å motta det som barn, det vil si, med undring, åpen forventning og klarsynt tillit, egenskaper vi ikke erverver én gang for alle, men som må utvikles på nytt i hvert stadium av livet inntil de prøves definitivt når tiden kommer for at vi, i vår dødstime, innbys til fritt å overgi oss i Faderens hender. 
I disse dager har jeg lest en bok om Bernadette Soubirous, seersken fra Lourdes. Boken handler om hennes voksne liv som ordenssøster. Den har minnet meg om hva det vil si å realisere en vigslet tilværelse. Jeg vil få dele tre aspekter. For det første viste Bernadette, en overmåte begavet kvinne som hadde skuet Guds rike, seg fullstendig fri i forhold til egen begavelse. Når andre berømmet eller smigret henne, sa hun likefrem, ‘Det kunne like gjerne ha vært en annen’. Og det var det. Hun var et befriende nærvær. For det andre omfavnet hun med fred egen begrensning. Hun hadde dårlig helse, måtte alt som ung gå med stokk; hun kunne ikke ta på seg oppgaver som gav synlig status. Det plaget henne ikke. Hun så det som del av sitt kall. ‘Hva gjør du med en feiekost’, spurte hun en gang en søster, ‘når du har feiet ferdig gulvet?’ ‘Jeg setter den bak døren’, sa den andre. Bernadette utbrøt: ‘Nettopp! Den hellige Jomfru har brukt meg som en kost; da hun ikke lenger hadde bruk for meg, satte hun meg på plass bak døren. Her er jeg. Her forblir jeg.’ Også det å leve skjult, kan være en vesentlig oppgave. For det tredje var Bernadette i stand til å se tilværelsen med transcendent blikk. Praktisk anlagt var hun, men opplyst av Lyset hun hadde sett ved grotten i Massabielle. Helt naturlig levde hun i det overnaturlige, et kontemplativt liv preget av nestekjærlighet, ærbødighet, Gudsfrykt og lun selvironi. Fredelig gikk hun fra tiden inn i evigheten, 35 år gammel. Hun viser oss hva det vil si å leve barnlig modent, et verdig, fruktbart liv. Måtte vi leve likedan. Amen.