Ord Om ordet

Diakonvigsling av Svein Kvamsdal

Ef 4:1-7, 11-13: Så vi alle til sist når frem til det modne menneske.
Apg. 6:1-7a: Velg folk med godt rykte, åndsfylte og forstandige. 
Joh 17:1, 6, 14-19: Hellige dem gjennom sannheten.

Kjære Svein, den første lesning Kirken gir oss idag, er et stykke fra Efeserbrevet, denne uforlignelige utlegning av hva det vil si å leve, og holde ut i, et kristent kall. Paulus er vel sånn omtrent 70 når han skriver. Etter et langt, rikt liv går han inn i det som er hans oppdrags siste etappe. Han er ankommet Roma, målet for hans lengsel gjennom mange år. Han er “Jesu Kristi fange”, sier han. Det stemmer bokstavelig talt, for han er i husarrest, om den ikke er overmåte streng. Vi vet fra Apostlenes Gjerninger at han “tok imot alle som oppsøkte han, forkynte Guds rike og underviste fritt og uhindret”. Men når han kaller seg fange, δέσμιος, “en bundet”, er det nok i enda større grad i åndelig forstand. Lik Peter, hvis martyrdom skal vise seg forbundet med hans egen, vet han hvordan det oppleves når en annen binder om én og fører én dit én selv ikke vil, ikke nødvendigvis fordi én selv bevisst stritter imot, men fordi det finnes retningsvalg man rett og slett ikke har tenkt seg. Vårherres oppfinnsomhet er større enn vår. Den fremfuse, oppfarende Paulus er blitt en klok gammel mann. Gløden bor i ham ennå; ja, kanskje brenner den sterkere enn noen sinne. Men han er blitt mildere, mer avmålt. Aksen som definerer hans tilværelse nå, er resolutt vertikal. Han lever allerede i evigheten. Ved sitt blotte nærvær vitner han om hva det vil si å leve i Kristus. Det, det alene, er viktig, at våre livs skjøre leirkar får bære denne store skatt og slik bestå frelst og helliggjort, til tjeneste og tilbedelse. 

Paulus maner til enhet: Kirken skal være “ett legeme og én Ånd”, fordi det finnes jo bare “én Herre, én tro, én dåp, én Gud” — en Gud som, selv om han troner over alle, ikke er fjern; nei, han “virker gjennom alt og er i alle”. Når Paulus kaller ham Far, er det ikke som en teologisk floskel, men som uttrykk for en virkelighet som definerer hans liv. Det kan ta tid for oss mennesker å erkjenne Guds Farskap. Det er en salig utfordring å forbinde disse to uttrykkene, “Gud” og “Far”, i bildet av én person. Å erkjenne en Far, er å ha et opphav. Det er også å vite seg båret, slik Herren forteller Israel helt mot slutten av den lange hjemturen fra Egypt: “all den vei dere vandret, har jeg båret dere slik en mann bærer på sitt barn”. Noen ganger farer skjebnen slik med oss, at vi ikke av erfaring vet hva det vil si å ha en far. Så lærer Herren oss det personlig. Er det ikke underlig, dette; at det først kan være langt uti livet vi vet, virkelig vet, hva det vil si å være et barn, å leve som en sønn, en datter?

Også evangeliet handler om farskap og enhet. Kristus, i sin yppersteprestelige bønn, hyller Gud som sin trofaste Far. Han ber om at vi som tror må være ett i ham, ett samfunn fundert på sannhet, til helligelse. For Paulus, i Efeserbrevet, har sannheten med kjærlighet å gjøre. Kristus erklærer at sannheten er veien til menneskets forvandling i hellighet. Det består ingen motsigelse. De tre er ett. Lever vi forenet med Kristus i sannhet, opplyst av kjærlighet, blir vi helliget — da bærer vi Guds nærvær med oss som en flamme. Vi får lyse, av nåde, med et gjenskinn av herligheten Faderen lot lyse om sin Sønn. Ansiktet til et Guds barn som er helliget i sannhet, forvandlet av kjærlighet, blir et slags ikon, synlig i tid, av Guds evige åsyn.

Kjære Svein, gjennom hele ditt liv har du meditert over disse ting. Du har gitt dem uttrykk i forkynnelse og i pastoralt arbeid. Nå har du nådd en alder hvor folk flest slår seg til ro i stresslessen, kanskje med et slag golf i helgene. Ditt valg er et annet. Allerede en tid har du vært, som Evy sier det, læresvein i Kirkens sakramentale tjeneste; nå skal du bli diakon, en enhetens tjener, en formidler av Guds faderlige omsorg. Jeg gjenkjenner i deg noe av den samme begeistrede iver som kjennetegnet Paulus i hans modne år. Han skrev, “Jeg glemmer alt jeg har lagt bak meg og strekker meg mot det som ligger foran”. Takk for at du lar deg fylles av en sånn fredelig uro. Takk for at du minner oss om at målet alltid ligger foran, at å leve er å være underveis. Alle har vi et hellig mål å strebe mot. Herren som går foran oss, ildesøylelik, er trofast; det han vil oppdra oss til, er å vise trofasthet til gjensvar. 

Diakoniet er bærebjelken i Kirkens liv. Vårherre erklærte at han kom, ikke for å bli tjent, men for å tjene; vil vi kalle oss hans, må vi vandre slik han vandret, handle slik han handlet. Vi kjenner noen ganger vekten av korset underveis, for Kristus viser oss den høye ære å la oss bære med. Men først og fremst kjenner vi saligheten det er å få tjene en så nådig Herre i hans mystiske legeme, hvor alt virker sammen til det gode for den som elsker Gud. Ved din side, Svein, har du nå, som i alle disse år, Evy. At du, Evy, på denne dag, har bedt om å bli opptatt i Kirkens fulle fellesskap, er til glede for oss alle. Også du gir oss et forbilde på iherdig mot og fremadrettethet. Begge går dere idag inn i en slags fullbyrdelse. Tjenesten deres så langt har ført dere til de skritt dere tar i dag. Veien er én. All velsignelse dere gjennom årenes løp har opplevd, formidlet og spredd vil følge dere videre, idet dere nå trer trofast inn i nye beredte gjerninger, skritt for skritt. Vi har Gud som vår nådige Far. I dag omfavner Kirken dere som en kjærlig Mor. Vi, deres brødre og søstre, omgir dere med vårt vennskap og vår takknemlighet. Sammen går vi videre, i Jesu navn, til hans pris. Amen. 

Svein Kvamsdal

Share