Ord Om ordet
Vår Frue av Fátima
I katolske kretser vekker Fátima ulike assosiasjoner hos ulike mennesker. Noen fnyser av forakt for åndelig overspenthet. Andre ryser av mystisk begeistring. Atter andre ser på Fátima som en slags Rubiks kube gitt av forsynet, en krystallkuleversjon av fremtiden samt av det som inntrer når tiden en gang tar slutt — for det gjør den jo.
Hva skjedde egentlig i Fátima? I løpet av fem måneder i 1917 hadde tre barn der, 13 mil nord for Lisboa, en rekke åpenbaringer av Jomfru Maria. Den første fant sted 13. mai, den siste 13. oktober. Barna var da ikke lenger alene. Omkring 70,000 mennesker var til stede sammen med dem på en slette ved Fátima og så et fenomen som er vel dokumentert. Da barna hadde hatt sin siste visjon av Maria, synlig kun for dem, begynte solen å oppføre seg rart. Først spant den rundt sin egen akse; så så den ut til å styrte mot jorden. Gjørmete terreng ble knusktørt. At noe uvanlig var på ferde, var klart for enhver.
To av barna døde et års tid senere i en influensapandemi. Den tredje visjonæren levde lenge. Hun het Lúcia, ble nonne, og døde i karmelklosteret i Coimbra i 2005, 97 år gammel. Hun var etter alt å dømme en kvinne av sunn fornuft. Hun bar vitnesbyrd om åpenbaringene, men stod tilbake fra å tolke dem: Dét, mente hun, var Kirkens oppgave.
Budskapet barna mottok lar seg sortere i to deler.
Første del er tidløs. Den kaller til omvendelse og bønn, til konstruktiv gjerning for å gjøre verdens individer til et folk som kan skape et verdig samfunn i Jesu navn.
Andre del er mer spesifikk, derfor mer kompleks. Husk, åpenbaringene skjedde i 1917, mens 1. Verdenskrig raste og Russlands revolusjon ble kjempet gjennom. Lúcia og hennes venner, seks, åtte og ni år gamle, kom fra enkle kår, ikke fra avislesende hjem hvor politikk ble drøftet ved middagsbordet — familienes prioritet var å sørge for at noe kom på bordet. Så er det forunderlig å møte, i beretningene, en visjon av 1. Verdenskrigs slutt og 2. Verdenskrigs begynnelse; av kommunismens herjinger og fall; av Russlands potensiale for godt og vondt på globalt plan — hvem vet om de tre overhodet kunne plassere Russland på kartet? Den såkalte “tredje hemmelighet” fra Fátima var en visjon så presis at den lenge var konfidensiell. Pave Johannes Paul II fikk den offentliggjort i 2000. I visjonen så barna et bilde av verden med Guds Mor på én side, flankert av en engel med flammende sverd. Sverdet satte jorden i brann; men brannen opphørte der hvor Guds Mors Kristusformidlende herlighet slapp til. De så en mann i hvitt. Han så ut som paven, gikk gjennom et landskap av ruiner, ble så drept av en fiendes kule. De så mange andre kristne som gav livet for sin tro, i forening med Kristi offer på Golgata.
Johannes Paul II var viss på at visjonen hadde noe å gjøre med attentatet han var gjenstand for nettopp den 13. mai 1981, da han på Petersplassen ble skutt av Mehmet Ali Ağca. Én kule kom pavens hjerte så nær det lot seg gjøre uten å drepe ham på flekken. Johannes Paul II, mystisk begavet, men også ytterst rasjonell, en yrkesfilosof, mente i ettertid at kulen var blitt avledet av “en moderlig hånd”. Han fikk kulen innfattet i kronen til statuen av Vår Frue av Fátima, som uttrykk for ærbødighet og takk.
Det er ikke obligatorisk, selv for den frommeste katolikk, å dele Johannes Paul IIs perspektiv på attentatet 13. mai 1981 eller å tolke Fátima politisk. Men er det rimelig å avfeie det hele som svada? Neppe. Vi skal dog tolke budskapet varsomt, fornuftig.
Slik tolkning ble foretatt på våre vegne av Kardinal Ratzinger i 2000, ennå som prefekt for Troskongregasjonen. Han påpekte at en åpenbaringene ikke er en trailer av en ferdigprodusert film. Som kristne tror vi ikke på et deterministisk univers. Fremtiden lar seg ikke spå. Den gestaltes. Vi har frihet til å tro, tenke, handle. Vi tror, vi vet, at ett virkelig fritt menneske kan innvirke befriende på et helt samfunn, en sivilisasjon. Det Fátima minner oss om, er at alt hører sammen.
Tror vi på Gud, på en frelsesplan fullbragt i Kristus, er det ulogisk å tenke seg én sakral, én profan dimensjon; en kosmisk og en privat sfære. Nei, da er tiden en prosess, ett hele; da har valg jeg tar i ensomhet global konsekvens; da består en solidaritet mellom himmel og jord, fortid og fremtid, tid og evighet; da er livet preget av et håp og ansvar; da er ingenting banalt. Ennå ser vi nok verden i flammer og ruiner: Det er ingen metafor; det er dokumentasjon. Men vi ser på samme tid en guddomskraft med moderlige trekk som et velsignende nærvær i det hele. Den kraften byr oss å ha mot og å handle der vi kan. Den forsikrer om at ingen innsats for det gode er forgjeves. Den beskytter mot ondskap og dødsmakt.
At den store sammenhengen har følger i den lille, er klart. Er vi oss bevisst at det omvendte også er sant? Når man står sånn midt i livet, som er kort, og ser samtidig fremover og tilbake, er det godt å minnes om dette. Fátimamysteriet fokuserer på Marias ubeflekkede hjerte. Bibelsk sett, er hjertet et kunnskaps- og persepsjonsorgan. Hjertet er noe vi ser med. Et ubeflekket hjerte er klarsynt, i stand til å fatte ting slik de er uten selvisk projeksjon, illusjonsløst, som meningsbærende. Gud gi oss et slikt hjerte. Han gi oss å tre ut av en forvirrende grå flimmervisjon inn i polykrom, Åndsopplyst klarhet. Vi ser stadig, i Kirke og samfunn, hva som skjer når blinde fører blinde. Der hvor virkelig klarsynte mennesker finnes, derimot, er ingen omstendighet håpløs. Der finnes ingen bomveier, kun gjennomfart. Ser vi klart, i lys av Guds Ord som ble kjød i Jomfru Maria, kan enhver omstendighet bli et middel til et signet mål, et uventet oppkomme av liv.
Sr Lúcia and Pope John Paul II on 13 May 2000. Photograph: Wikipedia.