Ord Om ordet
Palmesøndag
Jes 50.4-7: Min rygg bød jeg frem til dem som slo.
Fil 2.6-11: La Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd.
Mark 14.1-15.47: Men la nå Skriftene gå i oppfyllelse.
Den stille uke defineres av en nitidig ordnet dramaturgi. Dag for dag følger vi Jesus gjennom evangeliet. På mandag deltar vi ved måltidet i Betania, hvor Lasarus, ennå rystet over døden han har gjennomlevd, er vertskap mens Maria salver Jesu føtter. På tirsdag hører vi Herren forutsi Peters bedrag. Selv apostolisk mot har grenser. På onsdag betrakter vi Judas’ forhandling med yppersteprestene. Judas spør, “Hva gir dere meg, hvis jeg sørger for at [Jesus] kommer i deres hender?” Det er forferdelig! Så lavt kan vi synke, at vi fester en prislapp ved det vi hevder høyest å elske og venter oss vinning av nåde. Deretter begynner Påskens Triduum, med innstiftelsen av nattverden på Skjærtorsdag, korsfestelsen på Langfredag, Påskeaftens venten, så Vigiliens flakkende crescendo som bygger opp til jubelropet som er vår kristne urbekjennelse: “Han er oppstanden!”
Innenfor denne rammen kan Palmesøndag virke forstyrrende. Første del av messen, vårt symbolske inntog i Davids by, passer nok inn i et kronologisk mønster. Men hvorfor leses lidelseshistorien i dag? Er ikke det å stokke kortene?
På sett og vis er spørsmålet malplassert. Den stille uke er ingen påskekrim. Vi vet hva som skjer, hva som skal skje. Liturgien kaster oss i alle fall ofte frem og tilbake i tid og rom. Å leve liturgisk er å leve innen en grenseoverskridende helhet. Selv til jul, når engler synger over Barnet i krybben, lyder ordene i messens løp, “Dagen før han led, tok [Kristus] brødet i sine hellige og ærverdige hender”.
Men Palmesøndagslesningen har óg en mer presis funksjon. Den minner oss om hvor vi er og om hvorfor vi er der. Gjennom fasten har vi sunget, “Se, vi går opp til Jerusalem”. Nødvendigheten av at Jesus fullbyrder sitt virke nettopp der vektlegges. Vi hører ham si: “Det går ikke an at en profet finner døden andre steder enn i Jerusalem” (Lk 13.33). Han “må” gå dit opp (Mt 16.22), ikke på tross av, men på grunn av det faktum at byen “dreper profeter og stener dem som blir [den] sendt” (Mt 23.37).
Ordet ble kjød ikke kun for at Gud skulle vandre synodalt blant oss, for at vi skulle høre hans lære, se vår natur guddommeliggjort. Ordet ble kjød for å hengi seg “som en offergave for Gud, et velluktende offer” (Ef 5.2).
Og Jerusalem er stedet hvor offer bringes. Offeret ligger til grunn for stedet. Vi hører om Jerusalem først i 1. Mosebok. Der treffer Abram Melkisedek, Bibelens tidligste prest, som kommer ham velsignende i møte med brød og vin (14.18-19). Melkisedek nevnes bare én gang til i Det gamle testamente, i en Davidsalme (Salme 110); hans storhet åpenbares i Hebreerbrevet, hvor han fremstilles som forbilde for Jesus, vår Yppersteprest. Melkisedeks profetiske offer fullbyrdes ved Jesu offer av seg selv, “underkastet til døden — ja, døden på et kors” (Fil 2.8): Golgatas usigelig offer som han kvelden før hand led pekt mot gjennom mystiske tegn, igjen med vin og brød.
Jerusalem får status som hellig by når en Guds engel byr David bygge et offeralter der. Alteret skulle stå på jebusitten Ornans treskeplass. Der fikk David bringe sonoffer på egne og folkets vegne (1 Kron 21.18).
Herodes’ utvidede tempel, som apostlene beundret ærefryktig før Jesu Påske, da de utbrøt, “Mester, se for noen stener, se for et byggverk!” (Mk 13.1), var simpelthen rammen rundt alteret hvor Gud hadde muliggjort menneskers forsoning.
Hensikten med Jesu iherdige vandring opp til Jerusalem, var at han selv skulle ta alterets plass: Den gamle pakt hadde fullført sin misjon, den nye, sluttet i hans blod, var ved å begynne. For Gud, skriver Paulus, har gjort Jesus selv til redskap for forsoning. Han er alter og offer i ett (jfr. Rm 3.25). Hans kropp, som vi gjennom Kirken er innlemmet i, er det nye, evige Tempel. Det er for oss en kilde til frihet, tilgivelse, og visdom inntil verdens ende (Ef 1.7).
Når Jesus natt til Langfredag står i rette for Jerusalems geistlige domstol, er det først og fremst én anklage de er interessert i. Tystere har erklært, “Denne mann har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager” (Mt 26.61). Hva sier du?, spør Kaifas. “Jesus tidde” (Mt 26.62). Hva skulle han ellers gjøre? Da han trådte inn i verden, ekstatisk hengitt, sa han til sin Far: “Slaktoffer og gaveoffer ville du ikke ha, men et legeme formet du for meg” (Hebr 10.5). Det vigslede legemet står for vår natur. Det er mennesket selv som i Jerusalem, til påske, fornyes.
Ved Kristi offer tilgis vår synd, vi går gjennom døden og vekkes til liv som ingen ende har. Kristi yppersteprestelige handling gjør oss til “et kongelig presteskap, et hellig folk” (1. Pet 2.9), kalt til å hellige verden ved nåden vi i ham får motta. Det er for at vi skal huske hva Påsken handler om at vi i dag får høre pasjonshistorien på forskudd.
La oss være lydhøre for budskapet Kirken gir oss.
La oss si utvetydig Ja når hun, vår Mor, ber oss, i disse dagene, forbli Jesus nær.
Jesus med Jerusalems barn i Pasolinis Matteusevangeliet – anbefalt video divina til Den Stille Uke.