Ord Om ordet
Palmesøndag
Jes 50.4-7: Hver morgen vekker han mitt øre.
Fil 2.6-11: La Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd.
Luk 19.28-40: Skulle disse tie, ville stenene rope.
Mer enn noen annen gang i løpet av året, lar Den stille uke oss oppleve liturgien som sakralt teater. Jeg tenker meg her “teater” i ordets mest opphøyede og samtidig mest konkrete betydning, som et skue. Jeg tenker ikke på Knutsen og Ludvigsen, men på teateret slik vi møter det i Antikken, i Shakespeare eller, for den saks skyld, i Ibsen og Strindberg: slikt teater eksponerer oss for dype, 
sommetider mørke, sommetider absurde, sider ved menneskets eksistens. Slik fører det oss, hvis vi lar oss engasjere, til større selvinnsikt. Det vi ser på scenen, får oss til å se inn i oss selv. Å gå på teater, er ikke først og fremst å la seg underholde; det er å gå inn i en dialog. Vi er delaktige i dramaet som utspiller seg for våre øyne; tilskuere, ja, men også aktører.
Kirkens teater utspiller seg stort sett innen strenge former. Messens liturgi følger sitt uforanderlige mønster. Sånn må det være. Tekster og ritualer åpenbarer sin betydning over tid. For å få tilgang, trengs forutsigbarhet. Stadig improvisering er forstyrrende. Det er ikke skuespillernes ego vi er kommet for å møte. Det vi vil oppleve, er dramaet; dramaet hvis opphav ikke er av denne verden, men som forklarer verden; som fører oss utover oss selv og lar oss se tilværelsen i lys av en høyere ordning. Sånn er det til vanlig. Men iblant bryter Kirken grensene hun selv har satt. Hun lar sitt drama strømme utover kirkerommet, inn over by og land.
På Palmesøndag skrider vi syngende utover Kalvskinnet lik hebreernes barn den gang i Jerusalem. Vi ikke bare etterligner dem; vi gjør deres bekjennelse til vår. “Hosanna!”, har vi ropt, “Velsignet han som kommer i Herrens navn!” Da jeg vigslet palmegrenene, bad jeg med ord Kirken la i min munn: “La oss som jublende følger Kristus, vår konge, med hans hjelp nå frem til det himmelske Jerusalem”. Ja, slik vil vi leve! Slik vil vi at prosesjonen rundt kvartalet skal være et bilde på hele vår livsvei.
Vi vil det nok. Men lever vi deretter? Palmesøndags jubel er kortvarig. Lenge lurte jeg på hvorfor Kirken lar oss lese pasjonshistorien i dag. Den stille uke har tross alt sin kronologi. Den følger pasjonshistorien skritt for skritt, fra inntoget i Davids by til Judas’ forhandlinger til nattverden til Jesu korsfestelse og gravlegging. Kirken, en uforlignelig dramaturg, forteller oss i dag historien i forkant for at vi skal tolke hver detalj i lys av helheten. Det er slik teater fungerer. Når vi går for å se en ny oppføring av Vildanden, er det ikke i håp om at vi endelig skal få se en happy end. Vi kjenner tragediens gang og fullbyrdelse. Regissørens, skuespillernes oppgave er å fremstille et kjent drama slik at vi, publikum, trekkes fra sedvanlig overfladiskhet ned i dypet.
Dagens liturgiske feiring oss møte dype, krevende kjensgjerninger. Det ene øyeblikk går vi med lette skritt, oppriktig glade og synger Hosanna!; det er ikke tvil om at vi mener hva vi sier. Det neste øyeblikk står vi taust foran Pilatus’ podium og hører ham, sinnbildet på verdslig makt, fremby Jesus som en gjenstand til salgs på auksjon mens menneskemassen skriker, alle opp i munnen på hverandre: “Få ham bort! Gi oss Bar-Abbas! Korsfest, korsfest ham!”
Hvordan står det til nå med vår tilslutning? Har vi mot nok, kraft nok til å ta til motmæle? Eller tuter vi med ulvene?
Palmesøndag viser oss at dét å være del av et flertall, en brautende hop som roper enkle paroler, ikke nødvendigvis er å ha rett, eller å stå på retts side. Det er viktig innsikt nå. Vi minnes òg om at en Jesu følgesvenn må vandre slik han vandret. Det kan føre til at også vi blir stående alene, tilsynelatende, mens verden omkring oss flekker tenner. I et sterkt bilde sier Jesaja at Herren hver morgen “vekker mitt øre, så jeg kan høre på disiplers vis”. Hvordan hører så en disippel? Utholdende. Og tålmodig. “Jeg satte meg ikke imot”, sier profeten, “og trakk meg ikke tilbake”. Å være trofast går ofte, helt enkelt, på å holde stand. Det er ikke alltid digre geberder som skal til, eller svulmende veltalenhet. Det som teller, er å la vårt ja være ja, vårt nei, nei, samme hvem vi snakker med; samt å stå offentlig for sannheter vi fritt bekjenner i vårt lønnkammer.
I kirkebønnen ber vi, på norsk, at vi må få “lære av [Kristi] lidelse”. Her har oversetteren hatt det litt for travelt. Slår vi bønnen opp på latin, Kirkens morsmål, er gjenklangen en annen. På latin er ordet for lidelse passio. Bønnen derimot omtaler patientia; et substantiv med samme rot, utledet av patior, “jeg lider”, men med mer umiddelbar betydning. Vi ville spontant oversette “tålmod”.
Jesu lidelseshistorie viser oss på slående, ja, sjokkerende vis Gud tålmod i møte med vår ustadighet, vårt overmot. Svarer vi på Guds tålmodighet med vår? Gjør vi hans storverk kjent, eller lar vi stenene alene rope? I frelsesdramaet har vi alle vår rolle å spille. Og husk: Det er ikke et drama som utspiller seg på siden av verdens. Det er dramaet vi nå gjennomlever liturgisk som gir verdens drama mening. Dramaet er en tragedie, men opplyst av Kristus munner det ut i liv og håp. Uopplyst forekommer det nihilistisk.
Verden har forlengst glemt hva dramaet handler om. Den spiller uvørent, frenetisk, ofte grotesk.
La oss da lære vår rolle godt. Den er av betydning. Det finnes ingen statister i denne oppsetningen. Ansikt til ansikt med korset, spiller alle hovedrolle. Vi kalles til innlemmelse i Kristi frelsesverk, til å vise verden hva dens gang betyr. Da må vi på disiplers vis høre, for på disiplers vis troverdig å handle. Amen.
Omnipotens sempiterne Deus, qui humano generi, ad imitandum humilitatis exemplum, Salvatorem nostrum carnem sumere, et crucem subire fecisti, concede propitius, ut et patientiæ ipsius habere documenta et resurrectionis consortia mereamur.