Ord Om ordet
Påskevigilien 2025
I begynnelsen var jorden øde, tom. Mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud, Det bli lys! Og det ble lys.
Liv forutsetter lys. Skapelsen begynner med oppflamming. Bibelen beretter det; vitenskapen bekrefter.
Også vår vigilie begynner flammende. Før et ord blir sagt, brenner påskeilden, en forkynnelse i seg selv, ikke minst når den sprer seg fra kjerte til kjerte inne i kirken. Et mørkt rom blir trøstende lunt. Det går en strøm av glede gjennom sinn: Mørkets makt er brutt! Verden, og vår eksistens i den, har mål og mening. Det inngir håp.
Vi vet når og hvor Kristus oppstod fra de døde. Hans oppstandelse teller blant antikkens best belagte hendelser. Men Påsken handler om mer enn en historisk triumf. Det er ikke Lasarus’ tilbakekomst fra graven vi feirer.
Kristus overveldes ikke av døden; han går inn i den til kamp; konfronterer den som fiende. Kunsten viser oss ham farende til dødsriket med korset som stridsvåpen mens han truer døden, fremstilt som en glupsk leviathan lik Jonas’ hval, til å frigi sine fangne. Adam og Eva dukker frem. De står der som ambassadører for alle sine barn, på samme tid urgamle og barnlige: En nyskapt menneskehet.
Slike bilder kan virke naive. Sånn må det være. Ansikt til ansikt med evig sannhet stotrer våre timelige uttrykk. Men sannheten som her ufullkomment uttrykkes, om Kristi seier over døden, den bærer; den utgjør kriteriet for alle andre sannhetskrav.
Gud har skapt alt som finnes ved sitt Ord. Mennesket ble formet for å ligne Ordet og opplyses ved det. Vi henfalt til mørke. Gud overgav oss ikke. Ordet ble kjød for å tenne lys i oss på nytt. Ordet gikk inn i dødens stumme mørke for å runge livgivende der og la sin vesentlige ild brenne, slik at Kristi trofaste, når timen kommer, kan møte den fysiske død i fred, med håp, ja, gjenkjenne i den, som Frans av Assisi sang, en søster som ikke stenger, men åpner.
I det presten vigsler påskeilden, ber han:
La oss i denne helg bli så oppflammet av lengsel etter himmelen at vi med rene sinn når frem til den evige klarhet.
Vi kjenner klarheten glimtvis. Lengselen erfarer vi intenst i både kropp og sjel. Påskenatt bekrefter at vår intuisjon er sann: Det er mulig alt her og nå å føre en himmelsk tilværelse hvis vi lever i Kristus, den Levende, som er Oppstandelsen og Livet. Klarheten vi skimter nå og da i virvaret som livet utgjør, kan bli et mektig bål hvis vi lar Kristi Ånd puste på det og stadig legger ny ved på ved et Kristuslikt liv.
Gjennom dåpen, som Fedrene kalte φωτισμός, Opplysning, har vi fått andel i Kristi trøsterike seier over synd og død. Hans hellige sår verner og bevarer oss. Natten har ikke noe krav på oss lenger. Vi hører dagen til. La oss leve deretter, lysbærende, halleljasyngende.
I Jesu navn. Amen
Spansk maleri fra 1200-tallet, nå i The MET Cloisters i New York.