Ord Om ordet
Pinse
Apg 2:1-11: Hver enkelt hørte dem tale sitt eget språk.
1 Kor 12:3-13: Vi ble alle døpt til å være ett legeme.
Joh 20:19-23: Fred være med dere.
Pinse, pleier vi å si, er Kirkens fødselsdag. Hvorfor sier vi det, egentlig? Kunne vi ikke like gjerne si at Kirken ble til da Kristus innstiftet nattverden, eller da han kalte disiplene, eller bentfrem da han ble unnfanget i Marias liv? Perspektivene har noe for seg. Allikevel er fokuset på pinsen riktig. Mens Herren er legemlig tilstede, består Kirken som ecclesia, en sammenslutning. Kristus virker for Kirken, vandrer med Kirken. Men det er først etter hans Himmelfart, når Trøsteren kommer, at Kirken fremstår i sin egenart og oppdager sitt vesen. Den er et fellesskap av troende, ja, selvfølgelig. Men den er først og fremst Kristi mystiske legeme. Til pinse, kan vi si, våkner Kirken som subjekt. De kristne oppdager at de ikke kun er del av et fromt humanitært prosjekt, men innlemmet i et sakramentalt, forvandlede nærvær.
Nærværet viser seg i form av forbløffende enhet. Vi har hørt Paulus forklare fenomenet for korinterne: ‘Legemet er ett og har likevel mange lemmer’. Kirken er full av rike begavelser, menneskelig sett; den utgjør et blandet kor med stemmer i alle toneleier. Det som viser at Kristus er virksom i den, er mirakelet at stemmene stemmes til symfoni. Der er ulike nådegaver, men én Ånd; ulike tjenester, men én Herre; ulike kraftytringer, men én virksomhet. Enhet er et kirkelig ekthetskriterium. Når Kirken er sannelig seg selv, lyder én sublim grunntone gjennom alle dens røster. Jan van Ruusbroec pleide å si at Kristus er Kirkens Kantor. Vi kan gå lenger, og si at han er Tonen. Han, Ordet hvorved alt ble skapt, er universets samlende prinsipp. Likeså er han, på det kirkelige plan, grunnlaget for all harmoni. Å være en kristen, er å utvikle godt gehør.
Lytter jeg etter grunntonen? Hører jeg den? Synger jeg samstemt med den?
Kanskje synes dere jeg uttrykker meg vel mystisk og tåkete. La oss da betrakte saken konkret. Hva er det første som skjer når Ånden kommer over apostlene i flammers form? De blir i stand til å formidle begripelig. Med ett kan de snakke andre språk. Apostlene kan tiltale folk fra alle land, hver på sitt mål. En ny mulighet for mellommenneskelig forståelse oppstår på grunnlag av budskapet om oppstandelsen, om Jesu Kristi Herredømme. Slik leges et sår som går like tilbake til historiens opphav, slik Bibelen forteller den.
Opprinnelig, leser vi i 1. Mosebok, hadde jorden ‘ett tungemål, én tale’ (11.1). Folk konfererte for å utvikle et felles prosjekt. De ville bygge en by med et tårn som strakk seg til himmelen. Mennesket innbilte seg at det kunne, ved egen kraft, bringe himmelen ned på jord. Det betraktet sine idéer som grensesprengende, seg selv som grenseløst, sin visjon som absolutt. Gud forekom overflødig. Mennesket fant i egne begreper målet for hva som var mulig og umulig. Det fortrengte at det selv var en skapning.
Babelprosjektet er et bilde på vår higen etter å guddommeliggjøre oss selv. Herren så hva det kunne føre til. Derfor forvirret han folkenes tungemål og gjorde dem ubegripelige for hverandre. Bablingen som oppstod var en miskunnshandling som ville frelse oss fra eget overmot.
Gjennom tusener av år lå gjensidig uforståelse og misforståelse til grunn for samkvem mellom mennesker. Inntil pinsedag. Når Ånden flammer ut over verden, skjer noe vidunderlig. Grunntonen blir hørbar igjen. Det evige Logos som gir mening og form til alt som finnes, finner uttrykk i Ånden gjennom Kirken. Er vi mottakelige for Ånden, føres vi tilbake til en paradisisk tilstand, dengang mennesker kunne tale forstandig med hverandre, hjelpe hverandre, se hverandre i øynene uten frykt eller skam. Livet i Ånden dreier seg ikke om ekstatiske fenomener, først og fremst, men om forsoning til enhet. I den grad Jesu Ånd lever i oss, vil Kirken troverdig svare til sitt kall om å være den ‘sikreste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten’ (Lumen Gentium, 9).
Erfaringen av pinsen hadde praktiske konsekvenser. De første kristne nøyde seg ikke med å svinse flerspråklig rundt på Jerusalem torv. De konkretiserte sitt tiltak i felles bønn. De brøt brød sammen. I tillegg hadde de ‘alt felles; sitt gods og sin eiendom solgte de og delte ut til alle, etter hver enkelts behov’ (Apg. 2.44f.). Eksempelet forblir den gyldne standard Kirken alltid vender tilbake til hver gang den oppriktig vil fornyes.
Å tale om fellesskap er lett. Å utleve fellesskap, å utlevere seg selv til fellesskap, er krevende. Å leve som et lem på Kristi legeme, er å ånde med Jesu Ånd, han som uttømte seg selv inntil døden og gav sitt liv for sine venner. Vi snakker mye om synodalitet i disse dager. Det er et utmerket begrep, men må forstås rett. Babels tårn var i høyeste grad et synodalt prosjekt, men selvødeleggende, derfor sprengte Herren selv det i luften. Å vandre sammen er vel og bra; men det som teller, er hvor vi vandrer hen, hvis ledelse vi følger. Den som hevder å være en bærer av Ånden og derved å bestå i Kristus, ‘må vandre slik som han vandret’ (1 Joh 2.6). Ellers er budskapet de kommer med bare juks.
Enhver ny melodi må samstemme med Tonen som er fra evighet av, ellers er den bare tomt ‘ljomende malm’ (1 Kor 13.1). Herren gir oss i dag sin Ånd for å fornye jordens åsyn. Måtte vi bli nye mennesker, sanne kristne, formidlere av Kristi håp til verden. Og måtte våre fromme, edle forsetter finne troverdig utlevd uttrykk. Amen.
Detalj fra Bruegels maleri Babels Tårn, nå i Museum Boijmans.