Ord Om ordet
Pinse
Apg 2.1-11: Hver enkelt hørte dem tale sitt eget språk.
1 Kor 12.3-13: Ingen kan si ‘Jesus er Herre’ uten ved den hellige Ånd.
Joh 15.26-16.15: Sannhetens Ånd skal kaste glans over meg.
Beretningen om pinsedag i Apostlenes Gjerninger har dramatiske momenter: Uværsbrus i luften, ildtunger, begeistring, så summingen av stemmer idet apostlene, vanlige provinsfolk, forfjamset forkynner Herrens gjerninger på språk de ikke visste at de kunne: på gutturalt semittisk, sibillantisk gresk, vokaltungt latin og alle dialekter derimellom. Disse uttrykkene har satt preg på kristen bevissthet og forventning; så er Ånden ofte forbundet med voldsom inspirasjon. Det snakkes om å ‘beveges’ av Ånden, om å ‘oppildnes’; der finnes kristne sammenhenger hvor man knapt regnes som fullt tilhørig så lenge man ikke har mottatt tungetalens gave.
For all del, slike fenomener kan være reelle. Det var slik den dagen, ihvertfall en stund. Men Kirkens vesentlige pinseunder utfolder seg på andre premisser, mer stillferdig. Tegnet på at Den hellige Ånd er kommet og forblir i Kirken, er først og fremst fryktløsheten den bringer. Apostlene, som siden Påske helst hadde holdt seg bak lukkede dører, går frimodig uti gatene. Det de før var redd for, skremmer dem ikke lenger. Det går likeså med oss. Vi gjenkjenner Åndens virke i oss når Jesu ofte gjentatte ord, ‘Frykt ikke!’, lar seg følge, når vi fritt trer ut av fryktens fengsel og plutselig spør oss selv, ‘Hva hadde jeg egentlig der inne å gjøre, all den tid?’
Åndens virke lar seg også gjenkjenne i enheten blant de troende. Det er ikke lett å bygge samfunn med andre. Vi ser ting ulikt, har ulike forventninger og behov. Om så vi deler høye idealer, krangler vi, ofte om småting. Så er det slående at de kristne etter pinse ‘var ett i sjel og sinn’. At enheten var reell, bevises ved at den fikk materielle følger, for det er nå engang hvor skatten vår er at hjertet befinner seg: ‘Ingen kalte noe av de han eide for sitt eget; allting hadde de felles.’ Et kriterium for kirkelig autentisitet er concordia, ‘enhjertethet’. Det er en nåde vi ofte ber om gjennom påsketiden; ja, for det dreier seg om en gave vi fritt må gjøre oss rede til å motta. Til pinse kan vi spørre oss selv: Er mitt hjerte et kirkelig hjerte? Er jeg åpen for andre, rede til å gi avkall på min stahet og vilje til selvhevdelse? Bidrar jeg til fellesskapet?
Paulus skriver: ‘Ingen kan si ‘Jesus er Herre’ uten ved Den hellige Ånd.’ Det dreier seg om en bekjennelse åpenbart i valgene jeg tar, måten jeg konkret lever på. Er Jesus Herre over min fremtid og min fortid, eller nærer jeg nag fra gammelt av? Er Jesus Herre over mine følelser, min lidenskap, eller utøver jeg på disse intime plan en autonomi som gjør troen irrelevant? Er Jesus Herre over min tid og mine ressurser, eller er hans navn en nødtelefon jeg egentlig bare ringer når jeg har akutt behov? Ved å stille slike spørsmål, aner vi hvor Ånden kanskje må få friere tilgang i våre liv.
Pinsedagens flerspråklighet er også verd å grunne på. Apostlene får evne til å tale andre tungemål for å formidle et budskap. Det samme gjelder fenomenet vi i teknisk forstand kaller tungetale. Paulus har fornuftige ting å si om den saken også. Han utelukker ikke at folk uttrykker sin Gudskjærlighet på et vis som er forståelig kun for dem selv og Herren: Ethvert hjerte har sitt eget språk. Men slike uttrykk skal forbli private. For hva tjener det til, spør ham, å stå i kirken og lire av seg ord ingen skjønner? ‘Da blir dere jo bare stående og tale hen i været’ (1 Kor 14.9). Når Ånden opplyser et sinn, gir den ikke bare ord, men evnen til å tolke (14.13). Her møter vi et prinsipp som går hinsides det rent språklige; det dreier seg om evne til å lese andres hjerter, til å bære deres byrder, til å møte dem med innsikt og medlidenhet.
Jeg ble nylig minnet om en historie fra skriftene til den hellige Silouan av Athos, en munk som døde på Det hellige Fjell i 1938, en av forrige århundres åndelige giganter. Silouan forteller likefrem om to påskeopplevelser han har hatt:
Det var Påske. Jeg var på vei fra vesper i klosteret til møllen hvor jeg bodde. På veien så jeg en arbeider. Da jeg kom nær, spurte han om han kunne få et egg. Jeg hadde ikke noe egg. Jeg gikk tilbake til klosteret og fikk to egg av mine åndelige far. Jeg gav ett til arbeideren. Han sa, ‘Det er to av oss’. Da gav jeg ham det andre egget også, og da han gikk sin vei gråt jeg av medlidenhet for Guds arme folk; og slik ble min ånd fylt av sorg for hele verden og for ethvert fattig hjem. En annen gang, også til Påske, gikk jeg gjennom klosterets hovedinngang og så en liten gutt, omtrent fire år gammel, komme mot meg. Hans ansikt strålte. Guds nåde gir glede til små barn. Jeg hadde et egg og gav det til gutten. Han frydet seg og løp til sin far for å vise ham gaven. Og for en slik småting gav Gud meg en veldig glede, og jeg ble fylt av kjærlighet til enhver Guds skapning, og Den hellige Ånd ljomet i min sjel. Da jeg vendte tilbake til cellen min, bad jeg lenge til Gud med tårer av medlidenhet for verden. O Hellige Ånd, forbli hos oss alltid! Det er godt for oss å være der du er!
På sett og vis er historiene banale. Vi har alle slike møter hver eneste dag. Og er det en mystiker verdig å gjøre et så stor nummer ut av egg? Ja! Siluoan viser oss hva ‘livet i Den hellige Ånd’ består i: Ikke først og fremst i ekstraordinære hendelser, men i en følsomhet som lar oss skjelne det guddommelige i det hverdagslige, som inngir of Jesu Kristi sinnelag, som lar oss ane noe av Guds kjærlighet for verden, som gir oss del, virkelig del, i verdens sorg og glede for å bære den frem for Gud. Gud gi at vi må lære å leve slik. Kom, hellige Ånd, forny jordens åsyn, forny våre hjerter. Amen.
Saint Silouan (1866-1938)