Ord Om ordet
Pinse
Apg 2:1-11: Hvordan kan det gå til at hver enkelt hører sitt eget morsmål?
1 Kor 12:3b-13: Der er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme.
Jn 20:19-23: Fred være med dere! Motta Den Hellige Ånd!
I sin selvbiografi beretter Thérèse av Lisieux om noe som skjedde mens hun ennå var novise i Karmel. En dag hun var ‘sårt prøvet’ gikk hun til sykeavdelingen for å be om råd fra en from gammel nonne, M Geneviève, en av klosterets pionerer. To søstre var til stede allerede; reglementet tillot ikke tre besøkere. Thérèse trakk seg slukøret, skuffet tilbake. Den gamle merket det, kalte henne så til seg for å si:
Attendez, ma petite fille. Je vais seulement vous dire un petit mot. A chaque fois que vous venez, vous me demandez de vous donner un bouquet spirituel; eh bien, aujourd’hui je vais vous donner celui-ci: Servez Dieu avec paix et avec joie. Rappelez-vous, mon enfant, que notre Dieu, c’est le Dieu de la paix.
På norsk betyr det:
Vent, kjære deg! Jeg vil kort si deg noe. Hver gang du kommer til meg, ber du meg om åndelige råd. Ja, så vil jeg i dag gi deg følgende: Tjen Herren med fred og glede! Husk, mitt barn, at vår Gud, han er fredens Gud.
Thérèse ble så grepet at hun brast ut i gråt, rørt av Guds godhet og av en søster som kunne, det var hun seg viss, lese hennes hjerte som en åpen bok. ‘Neste søndag’, skriver hun, ‘spurte jeg M Geneviève hva for slags åpenbaring hun hadde hatt. Overhodet ingen, forsikret hun meg. Da ble min forundring enda større; for jeg så i hvilken grad Jesus levde i henne, handlet og talte ved henne.’
Kanskje kan beretningen om dette møtet i et halvmørkt rom luktende av ether og lavendel, hvor man talte dempet, synes fjern fra pinsedags rusende vind, flammetunger, forkynnelse og forfjamselse. Men egentlig ser vi nøyaktig samme budskap formidlet på to måter. Akkurat som apostlene, var M Geneviève i stand til å tale et annet menneskes språk uten selv å merke det. Som dem vitnet hun om Herrens storverk med myndighet, og fremkalte slik en respons preget av undrende takknemlighet. Hun bar vitnesbyrd om at Jesu Ånd oppfylte henne. Dette gjorde hun med største ro, med hodet på puten, med få, stillferdige ord.
Vi tar feil hvis vi antar at Åndens virke overalt er omveltende, larmende, ekstatisk. Ånden kan finne slående uttrykk, selvsagt; men vanligvis er den diskret. Tenk på dens mesterverk fremfor noen, inkarnasjonen. ‘Den hellige Ånd skal komme over deg’, sa engelen til Maria. Fedrene lignet Åndens komme med duggen som senket seg over Gideons ull, et bilde på et møte som er fullkomment tyst. Ikke engang Josef, den forbilledlig lyttende, merket hva som var på ferde da Ånden kom over Maria. Tenk også på det som daglig skjer i messen når Ånden, ved hendene til en skrøpelig, iblant adspredt mann, kommer ned over vinens og brødets elementer for å gjøre dem til Kristi Legeme og Blod. Når vi kommer til kommunion, sier vi ‘Amen’ til dette forvandlingsunder. Men så uanselig det er!
Når Johannes i dagens evangelium beskriver Åndens gave, hører ordene, ‘Motta den Hellige Ånd’ sammen med hilsenen: ‘Fred være med dere!’ Vi skal grunne ofte på forbindelsen. Vi finner den i Matteusevangeliet også. Når Jesus forbereder de Tolv på deres apostoliske tjeneste, nevner han motstanden de vil møte: ‘De skal utlevere dere til domstolene og piske dere’. Så legger han til: ‘Bekymre dere ikke for hva dere skal si. For deres Fars Ånd vil tale gjennom dere.’ Ånden gir oss fred i utsatte, objektivt farlige forhold. Åndens nærvær er fred.
Verdenen Gud har skapt er et fredelig, ordnet univers. Den naturlige orden tilsvarer overnaturlig orden. Samme Ånd er på ferde i begge sfærer. Kaos, forstyrrelse, ødeleggelse: denslags forårsaker vi som følger av synd. Synd, hva er det? Det er nettopp tendensen vi bærer, lik et sjelesår, som får oss til å søke og lage uorden. Til laudes i dag morges lot Kirken oss be: ‘Herre, ødelegg synden i verden!’ Bryt den ned! Hver og én av oss kan gjøre den bønnen til sin, med fokus på de særlige synder som hjemsøker oss. Det er utmerket forberedelse på å motta Skaperånden, ‘sjelens milde gjest’, som bringer trøst, samstemthet og ro.
I løpet av novenen som løper fra Kristi Himmelfart til pinse har vi daglig bedt: ‘Send ut din Ånd og du vil fornye jordens åsyn!’ Når vi ser hvilken tilstand jorden befinner seg i, hvem betviler at fornyelse trengs? Her har vi alle en rolle å spille, et ansvar. Ånden blir oss gitt for at den ved oss, gjennom vår begrensning, kan utøse sin grenseløse gave over en lidende jord, for å væte det tørre, lege det syke, bøye det stivnede, smelte det frosne. Først må Ånden finne plass i oss som i et tempel. Jeg har kjent en gammel munk som lyste av åndelighet. Etter sytti års klosterliv, hadde hans personlig bønn funnet konsentrert uttrykk i to utrop: Saint Esprit mon ami, Saint Esprit mon amour! ‘Hellige Ånd, min venn! Hellige Ånd, min elskede!’ Uavlatelig, dag og natt, gjentok han disse to frasene. Lik Antonius den Store hadde denne gamle munken latt Kristus bli sitt åndedrett; han åndet Ånden inn og ut. Han står for meg som et vakkert, edelt, realistisk eksempel på et kristenliv forseglet av pinsens nåde.
Måtte Gud Faders kjærlighet i Kristus bli kjød i oss ved Helligånden, Herren til ære og verden til trøst. Amen.
Mère Geneviève de Sainte Thérèse, 1805-1891, en av grunnleggerskene av Karmelklosteret i Lisieux.
***
Tu, qui Apostolis, in Spiritu tuo potestatem contulisti peccata remittendi, destrue peccatum in mundo!