Ord Om ordet
Pinseaften
1 Mos 11.1-9: La oss bygge en by med et tårn som når til himmelen.
Rom 8:22-27: Vi sukker i vårt hjertes dyp.
Jn 7:37-39: Den som tørster, han komme til meg for å drikke.
Vi står på terskelen til pinse, påsketidens høydepunkt. Forventningsfullt smykker Kirken seg i rødt, vitnesbyrdets farve. Men hva venter vi på, egentlig? Ordet pinse kan ha småsure undertoner for oss katolikker av i dag, merket som vi er av en særegen kirkelig sammenheng.
På 60- og 70-tallet var det på moten både blant prelater og menige å snakke om en “ny pinse”: Det falt naturlig dengang, da så mange drømte, på ulike plan, om en verden på nye premisser. Løfter ble gitt om makeløs åndsutgytelse, karismatisk fornyelse, samfunnets forvandling. For all del: Mye fint skjedde. Men hvilke frukter ser vi nå, et halvt århundre i etterkant? Vi skal vokte oss for overflatisk bedømmelse. Vi har grunn til å beundre Guds verk. Men når det er sagt, er forventningen om en fornyet kristenhet uinnfridd. Ikke bare har avkristningen forløpt i galopp; et utall “karismatiske” prosjekter og personer har vist seg utroverdige, ødeleggende. Erfaring av manipulasjon og misbruk har etterlatt mange sår. Derfor er vi skeptiske nå, hvis noen påberoper seg Åndens fornyende kraft.
Det er som om selve fornyelsesbegrepet må renses.
Kirken lar oss i dag lese historien om Babels tårn. Det er åpenbart hvorfor. Forvirringen av språket, menneskehetens fragmentering, peker fremover mot det Ånden gjør den femtiende dag etter oppstandelsen, når jordens folkeslag, samlet i Jerusalem, hører evangeliet forkynt på eget tungemål. Kirken, født på pinsedag, gjør godt igjen det som ble ødelagt i Babel. Men la oss ikke gå for fort frem.
Hva står Babels tårn for? Det var tenkt som fokus for en altomfattende by. Tårnets topp skulle gå til himmels og bringe himmelen ned på jord, i menneskets eget bilde. Arkitektene satte seg selv i Guds sted, beruset av egen ambisjon, av tanken på allmakt. Bildet taler sterkt til, og om, vår egen samtid. Gud så at dette ikke kan gå bra. “Nå vil ingen ting”, sa han, “være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre”. Så saboterte han prosjektet, av kjærlighet til mennesket.
For et paradis uttenkt av mennesker, viser seg før eller senere et helvete. Det vet vi.
Allikevel forblir Babelstanken forførerisk. Vi rettferdiggjør den på ymse vis. Har vi overfladiske begreper om pinsen, kan vi selv bli tårnbyggere. Antar vi at Åndens virke vil åpenbare seg spektakulært, i veldige hendelser og sterke følelser, gjennom ragende, veltalende, karismatiske personer; ja, da kan vi tenke oss at “Åndens tidsalder” står for en helt ny virkelighet kjennetegnet av ekstase, ild, omveltende kraft. En sånn maksimalistisk pinseforståelse smigrer vår egen Babel-tendens, vår forfengelighet. Den lar oss pønske ut prosjekter til selvforherligelse, som om vi her og nå, av egen kraft, kunne skape en ny himmel, en ny jord, som om frelsesverket alt var fullbragt: “Vi som har latt synden bak oss og står frie, får hengi oss Åndens karisma!” Da er det fritt frem for sentimental despotisme. Paulus slo det fast, gjennom sitt arbeid i Korint, ikke minst; vi slår det fast i vår egen sammenheng.
Ser vi på skadene Kirken har lidd i de siste årtier, er de ikke ofte forbundet med en forskrudd forståelse av pinsen, av Ånden? Er ikke en karikert “helligånd” i blant blitt en avgud? Spørsmålet er verd å tenke over.
Kirkens autentiske lære gir oss klare holdepunkter, Gud skje lov. Dagens kirkebønn [satt for lørdag i 7. uke etter påske] gir et godt eksempel:
Allmektige Gud, gi at vi som har feiret påskens fest til ende alltid, ved din hjelp, må holde fast ved den i liv og gjerning.
Paulus hadde mottatt Den hellige Ånd. Allikevel utbrøt han til korinterne: “Jeg ville ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus 
og ham korsfestet”. Til romerne skrev han: “Vi sukker med oss selv, vi har fått første høst av Åndens gaver, men venter vårt legemes forløsning”. Pinsen står samtidig for et allerede og for et ennå ikke. Helligånden er uadskillelige fra Jesu korsoffer. Korset virker sitt frelsesverk inntil verdens ende. Enhver såkalt karisma som hevder å virke på andre premisser enn dem Kristus utviste i sin selvutgytelse, som ikke åpenbart ligner ham som kom, ikke for å la seg tjene, men for å tjene, kommer ikke fra Den hellige Ånd.
Når jeg sier dette, er det ikke for å gi pinsen et sørgmodig eller mismodig preg. Overhodet ikke! Vi skal bare ikke late som om vi befinner oss i kjølvannet av Kristi påskeoffer, som ennå er i ferd med å fullbyrdes. Vi skal være på vakt mot illusjoner samt mot vår egen stolthet, som gjør at vi helst vil klare oss selv; isteden kalles vi til å leve i tillit, på nåde — og det er en langt mer sødmefylt tilværelse. La den som tørster, komme til Jesus for å drikke; la ham drikke av hans kalk, ingen annens. Vin som kommer annenstedsfra tekkes ganen et øyeblikk, men den beruser uten å bringe hverken frihet eller kraft eller glede eller skjønnhet eller renhet.
Måtte Ånden inngi oss en tørst etter det sanne og gi oss evne til å skille mellom sannhet og juks, til velsignelse for oss selv og til verdens frelse. Amen.