Ord Om ordet

Pave St Martin

Apg 6.1-7: Folk med godt rykte, forstandige, åndsfylte.
Joh 6.16-21: Det er meg. Vær ikke redde.

I Apostelgjerningene forklarer de Tolv hvilke egenskaper som trengs for å tjene Kirken. Oversettelsen taler om ‘godt rykte’. Det kan være nyttig å merke seg at ordet på gresk er μαρτυρουμένοι, som har med martyrium, ‘vitnesbyrd’ å gjøre. Med andre ord: Det fordres at man troverdig utlever det man hevder å tro på. I tillegg skal man være fylt av hellig Ånd og god forstand: To begavelser som utfyller hverandre vesentlig. 

I evangeliet viser Vårherre at en krisesituasjon kan bli til nåde; stor trøst og fryktløshet kan oppstå ut av angst, hvis bare vi løser angstens strupetak og åpner oss tillitsfullt for Kristi nærvær. Han er og forblir vår fred. Han er og forblir lyset som skinner i mørket. Det er verd å huske, skulle vi befinne oss midt i en nattlig storm. 

Liturgien gir oss i tillegg et historisk eksempel på kirkelig tjeneste. Vi feirer St Martin, ikke han med gjessene, av Tours; men Pave St Martin, biskop av Roma fra 649 til 653.

Vi tenker oss kanskje at vi lever i krevende tider nå, kirkepolitisk sett. Pøh! Det er for ingenting å regne i forhold til Martins tid. Det vestlige Romerike var falt til barbarene et århundre før; Roma ble styrt fra Konstantinopel. Keiseren holdt oppsyn over Kirken og hadde i stor grad lagt den under fot. 

Martin hadde vært pavestolens ambassadør ved keiserens hoff. Han kjente tingenes tilstand. Han fant seg ikke i den. Da han selv ble valgt til pave, lot han seg straks innsette. Han avventet ikke keiserens samtykke, slik Bysants’ regler ville. Han slo et slag for Kirkefriheten. Deretter, samme år, innkalte han til en synode, Laterankonsilet, som uttalte seg om et brennende tema: Spørsmålet om Jesu Kirsti frie vilje. En synode dengang var en høyst teologisk affære. 

Hadde Kristus, eller hadde han ikke, lik ethvert menneske, sin viljes fulle frihet? Selvsagt hadde han det! Laterankonsilet uttrykte seg klart. Det gikk derved på tvers av gjengs oppfatning i Øst, hvor det ble antatt at Jesu anlegg til å si ja eller nei, menneskelig sett, var oppslukt av hans guddoms vilje. 

Temaet kan synes teoretisk og abstrust, men er ikke det. Det dreier seg, for eksempel, om kampen i Gethsemani. Var den reell, eller bare fromt teater? Det er av stor betydning for oss, som vil leve i Kristi etterfølgelse. 

Keiseren la paven for hat på grunn av hans selvstendighet. Leiemordere ble aktivert. Ja, for sin sikkerhets skyld, sov Martin om natten foran alteret i Lateranbasilikaen. Keiserens soldater arresterte ham der i juni 653 og førte ham til Konstantinopel. Martin, som var kronisk syk, ble fryktelig mishandlet. En gang, mens han led av dysenteri, ble han holdt i 47 dager uten å få lov til å vaske seg. Han ble dømt som forræder, ført i lenker gjennom bygatene, hånet og offentlig pisket. Deretter ble han skipet i eksil til Krim, hvor han døde. 

Martins etterfølger som pave var ikke like heltmodig; men Martins innsats bar frukt. Roma beholdt tross alt Kirkens ortodokse kristologi, definert ved konsilet i Kalkedon. Med tiden fikk læren gjennomslag i både øst og vest. Vi ærer St Martin som martyr. Han døde for så vidt en ‘naturlig død’, men som følge av behandlingen han fikk av folk som i navn var hans trosfeller. Han gav alt, inntil sitt blods utgytelse. 

Martins eksempel er udødelig. Det stiller oss en utfordring den dag i dag. En kristen skal være lojal som borger og bidra til samfunnets vel. Om dette gir Det nye Testamente klar instruks. Men vår lojalitet får ikke bli dum godtroenhet. Når statsmakten griper inn i trosutøvelsen, når rett lære angripes, har kristne både rett og plikt til å si: ‘Hit, men ikke lenger’. Det kan få kraftige følger. Sånn er det bare. 

En kristens ‘gode rykte’ og troverdighet, har vi sett, er forbundet med martyrium, om så det er med livet som innsats. 

Kollektbønnen for idag lyder som et trompetstøt: ‘Allmektige Gud, gi oss, vi ber deg, å bære verdens motgang med sinnets utholdenhet, du som så til at den salige Martin, pave og martyr, hverken lot seg skremme av trusler eller, ved smertene han led, overvelde.’ Gud skje lov virker vi enn så lenge i mer beskyttede former; men hvem vet hva som venter oss i vår så labile, usikre tid? 

Om vinden blåser kraftig og sjøen går høyt, skal vi ro ut på dypet hvis Herren byr oss. Han er trofast og forlater oss ikke; hvis vi bare holder fast ved ham, ledet av en opplyst forstand og av Åndens kraft. 

Gud gi at vi må leve opp til vår oppgave, vårt kall, vår misjon. Amen. 

Statue av Martin I i kirken Santa Maria della Consolazione i Todi, Italia. Wikipedia.