Ord Om ordet
Requiem for +Erik Valkendorf
En tysk oversettelse av prekenen finnes her.
2 Makk 12:43-46: Han regnet med oppstandelsen fra de døde.
Rom 8:31-39: Hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet?
Joh 11:17-27: Jeg er Oppstandelsen og Livet.
Vår første lesning — en sublim bekjennelse av tro på de dødes oppstandelse — inngår i beretningen om makkabeernes opprør mot Antiokos Epifanes, leder for Seleukidriket fra 175 til 164 f.Kr.. Knapt noen husker seleukidene nå, men de rådde i sin tid fra dagens Bulgaria til India, over hele det nære Østen. Antiokos var en motbydelig hersker. Hans ambisjonsnivå fikk uttrykk i tilnavnet han gav seg, ‘Epifanes’. Det betyr ‘den åpenbarte [gud]’. Hans samtidige omskrev det hemmelig til ‘Epimanes’, som på godt norsk blir ‘Den fullstendig gærne’. Møtet med Israels religion ble et sjokk for Antiokos. Han utholdt ikke tanken på en Gud som truet hans politiske pretensjon til allmakt. Alle spor av tro på denne Gud, besluttet han, måtte bort. ‘Det ble forbudt å ofre […] i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene’ (1. Makk 1:45f.). Mange gav etter; men noen få talte Antiokos midt i mot. Makkabeernes guerilla sa nei til kongens krav og opprettholdt Israels egenart. Slik, gjennom motstand, nådde Israel stadig dypere erkjennelse av Herrens pakt og løfter.
Det kan virke søkt å antyde paralleller mellom Judas Makkabeus og Erkebiskop Valkendorf, mellom Epifanes og den lubne Kong Christian II. Analogier trukket på tvers av tid er tvilsomme i alle fall: historien gjentar seg ikke — Gudskjelov. Dog lar fellestrekk seg skjelne. Konflikter mellom institusjonell troskap og individers samvittighet, mellom lydighet skyldt Gud og lydighet overfor statsmakt, oppstår i alle ordnede samfunn. Ja, et kriterium for sunt samfunnsliv er nettopp dette: At det har evne til å romme denslags spenning kreativt og klokt, uten å ty til vold eller fortrengning.
Den fremtidige prelat og tronarvingen var gode busser først. Christian ble innsatt som visekonge i Norge i 1506. Valkendorf fulgte ham nordover. De to hadde kjent hverandre lenge. Christian utnevnte sin venn til kansler, viss på at Erik var nettopp forbundsfellen han trengte for å styrke og forherlige sitt rike: han ville hevde monarkens makt i møte med adelen; han ville erobre Sverige; og han ville, etter nederlandsk mønster, grunnlegge et nordisk handelskompani. Da Nidaros’ Erkebiskop Gaute, en hard negl, utåndet i 1510, vraket visekongen domkapittelets valg av etterfølger. Isteden innsatte han vennen Valkendorf, som gikk fra å være subdiakon til å bli metropolitt for et digert territorium favnende Norge, Grønnland, Island, Orkneyøyene og Isle of Man.
Valkendorf fikk kongens løfte om å holde Kirkens rett i hevd, men Christian regnet nok med at gammelt kumpaneri ville gi slingringsmonn. Han tok feil. Valkendorf ble en oppriktig biskop. Han tok stiftet til sitt hjerte. Han rådde klokt, og ble avholdt. Hans brede europeiske kultur fant livgivende uttrykk. I Nidarosdomen fikk han oktagonen bygd. Han siret Olavsskrinet flott ved et utlegg på tyve lester smør. Norge skylder ham sine første trykte bøker: et nidarosisk breviarium og missale, utgitt i 1519. Samme år sendte han paven en beretning om Finnmark på latin: Romas biskop måtte jo bli kjent med kristenhetens utpost. Valkendorf la ved et saltet hvalrosshode, et tegn på norsk zoologisk egenart.
Innen denne tid var metropolittens forhold til danskekongen surnet. Christians stadige mas om penger og manglende respekt for Kirken gjorde Valkendorf harm. Christian for sin del ville skaffe sin fordums venn av veie: Han hadde ingen nytte av ham mer. En grotesk situasjon oppstod. Først ble Valkendorf beskyldt for delaktighet i Dyvekes, kongens elskerinnes, død; så ble han anklaget for underslag. Valkendorf besluttet å bringe sin sak frem for paven. På kyndelsmessedagen i 1522 ankom han Rom. Jakob Ziegler beskrev ham der som ‘en ærværdig olding, der allerede ved sit klare åsyn lagde sin ærlige sjæl for dagen’. Valkendorf var kun 57 år gammel. Men slit og strev hadde satt sine spor. Norge så han aldri igjen. Han døde i byen samme år, 28. november. Begravelsen ble påkostet av Pave Hadrian VI, en gammel kjenning, som hyllet Valkendorfs Thomas Becket-lignende innsats ‘for å bevare sin Kirkes frihet’.
Valkendorf var ingen martyr i streng forstand. Han døde i sin seng. Men hans troskap kostet ham alt: helse, formue, rykte. Motet han viste var uttrykk for mer enn naturlig standhaftighet. Fritt hadde han latt sitt liv forsegle av Kristi kors. En særegenhet ved Nidarosritualet, er at presten etter forvandlingen strekker armene ut ‘i form av et kors, rettet oppad’. Man står ikke sånn dag etter dag, år etter år uten at det setter spor i sjelen. Vi aner en Kristuslikhet i Valkendorf, som lot sine prester be daglig om nåde til å tvettes i Jesu tårer. Livet i Kristus her i vår falne verden vil alltid fremkalle en grad av forfølgelse. Slik er det bare. Vår nest-siste erkebiskop visste dette, og godtok det helt. I tillegg visste han at saken han kjempet for, har evig omfang. Guds evige sannhet viser seg i tiden, ja visst; men å tilpasse den en verdsliggjort samtids forventning, om vi lever i det 16. eller det 21. århundre, er ikke blott uansvarlig. Det er absurd. Heller må samtiden leses i lys av åpenbart evighet. At vi står her i dag, 500 år etter Valkendorfs død, og kaller ham vår bror, en del av vårt fellesskap, mens vi anbefaler ham til Vårherre—den samme i går, i dag, og i evighet—lar oss se våre egne liv i et rett perspektiv. Daglig mettes vi ved Herrens bord. La oss da, lik Valkendorf, leve og dø som det høver seg.
Kong Christian II med den drustelige Sigbrit, elskerinnen Dyvekes mor, som er blitt beskrevet som hans finansminister. Ludvig Daae skrev i sin tid om kongen: ‘Christiern den andens lave og feige Sjæl, hvem intet Forsvar er istand til at redde fra en streng Dom, gav sig særlig tilkjende i en Tilbøielighed til at drage slette og lurvede Mennesker frem og unde dem Indflydelse.’ Da kan man begripe at Erik Valkendorf lå tynt an. Illustrasjon fra det danske Riksarkiv.