Ord Om ordet
Requiem for Hanna Mersch
Hanna Mersch (1931-2023) tilhørte St Bonifatius Sekulærinstitutt. Hun virket i mange år i Trondheim Stift. Requiescat in pace!
Baruch 4.5-29: Kom tilbake og søk ham med fornyet iver.
Lukas 10.17-24: På den tid kom de toogsytti tilbake.
De toogsytti disipler Jesus hadde sendt ut for å forkynne Guds rikes nærhet, vender tilbake. Gledesstrålende er de. De har fått konstatere at Guds Ord virker: “Herre, til og med demonene adlyder oss i ditt navn!” Vi kan kjenne oss igjen i lettelsen. Om vi så går fast i kirken, om vi gjør det vi kan for å leve fromt, fornemmer vi kanskje iblant en sur dis av tvil som stiger opp fra hjertets dyp: Hvordan kan jeg vite at alt dette edle, vakre bærer? Hva om min tro er selvbedrag? Kanskje kvier vi oss for å bli satt på prøve. Kanskje kvier vi oss for å prøve oss selv, for å be for en særlig intensjon, for eksempel, av frykt for ikke å bli hørt? Men her har altså de toogsytti gått ut i Jesu navn, og har sannet at dét navnets kraft er uimotståelig. I møte med dét svinner ondt like dugg for solen. Kanskje skjer ingen spektakulære endringer utad, men det onde mister sin kraft. Håp gjenfødes.
Vår viktigste oppgave som kristne, er å holde håpet i live; det vil si, å nære et perspektiv på tilværelsen som lar alt som skjer opplyses av et evighetsperspektiv. “Salige”, sier Jesus, “er de øyne som får se hva dere ser”. Vi har fått et glimt av troens mysterium. Vi har fått vett til å la livets gåter forklares av Jesu Kristi lys.
Vi minnes i dag en kvinne som var en bærer av lys. Hun var klarsynt. Hun ville se klarere. Vi vet hun bad: “Gud, åpne mine øyne, utvid mitt blikk!” Ordene kommer fra en bønn hun skrev og bar med seg. På sett og vis levde Hanna Mersch et skjult liv. Hun utførte ingen store bragder det går gjetord om. Men hvor mange av oss gjør egentlig det? Er det ikke en illusjon i vår tid, at vi på død og liv må få synlig bekreftelse på valg vi tar, ting vi gjør? Som om vi egentlig ikke hadde tro på oss selv, vil vi ha bifall fra andre, om så det bare er med likes på Facebook. Hanna konstruerte sitt liv på andre premisser. Hun tok på alvor kallet Jesus rettet til de toogsytti da han sendte dem ut: “Ta ikke med dere pengepung, ikke skreppe, ikke sko.” Kun Guds fred skulle de bære med seg, og dét i raust monn, nok til å kunne legge rikelig igjen hvor enn de gikk inn og ut.
Hannas trofasthet har båret evangelisk frukt. Hun var en Gründer i norsk katolisisme. Hun var gått i den hellige Bonifatius’ skole. Lik ham, som virket på 700-tallet, forlot hun sitt fedreland. “Tysklands Apostel” var en engelskmann, skal vi huske.
Kirkelivet hun fant her i Midt-Norge først på 60-tallet var grissgrendt. I stiftet var det dengang knapt mer enn tre-fire hundre katolikker. Ressursene var minimale. I denne relative fattigdom fant Hanna seg til rette. Hun ble en hjørnesten for menigheten her i Levanger. Hun bygget opp St Eystein-hjemmet som raskt ble et begrep her i byen, et hus som utstrålte godhet og varme, hvor terskelen var lav, døren vid, kaffen varm — la oss håpe vi i tiden som kommer kan gjenopplive denne edle arv etter en tid i dvale.
Jeg fikk bli kjent med Hanna den 2. mars i år, under et besøk i Detmold. At hjertet hennes ennå banket for Norge, var åpenbart. Selv om hun var vendt tilbake til Tyskland, levde hun ennå bevisst, det var klar, innenfor radius av Stiklestad. Hele sitt liv var hun et redskap i Herrens hender. Med dét gjorde Herren store ting. Hun fant det naturlig at hun, når tjenesten var over, så å si ble satt pent tilbake på hyllen i snekkerverkstedet. Berømmelse for seg selv søkte hun ikke.
På offer lik Hannas oppbygges kirken. Og jeg bruker ordet “offer” her, ikke som et bilde på noe drastisk og voldsomt, en handling bragt med sukking og okking. Nei, jeg bruker det slik David bruker det i 1. Krønikebok (29.17), når han jublende sier til Gud: In simplicitate cordis mei lætus tibi obtuli omnia: “Herre, i mitt hjertes udelthet har jeg med glede bragt deg alt som offer”. I det Gamle Testamentes ordforråd, er et “offer” bokstavelig talt en opphøyelse — ordet refererer til prestens handling når han hevet gavene folket hade bragt for Herrens åsyn, et tegn på at vår jordiske virksomhet peker mot et himmelsk mål, at selv vårt korn, vår vin og våre husdyr bærer en kime av evighet i seg, og kan formidle velsignelse, bli eukaristi.
Hanna Mersch levde sitt liv som en bevegelse oppad. Hennes medsøstre forteller at hun elsket bildet av vilgjesstrekk i formasjon, et under hver vår, hver høst. Én fugl flyr foran, de andre etter, i uselvbevisst skjønnhet og eleganse. Nå har Hanna gjort oppbrudd fra jorden. Herren kalte henne en siste gang. Hun fulgte, slik hun alltid hadde gjort. Sikkert var hun lykkelig over å få, i sin stigning, blikket utvidet stadig mer. Vi lyser fred over hennes minne. Måtte det gis hver og én av oss å leve trofaste, fruktbare liv. Om vi selv får høste frukten av det vi sår eller om sesongen først kommer senere, er ikke så viktig. Det er gartnerens anliggende, ikke vårt. Det som teller, er at vi er til hånde når vi trengs. For som Hanna minner oss om, med et sitat fra Ignatius Loyola som var henne dyrebart: “Ingen av oss aner hva Gud kunne gjøre med oss, hvis vi overgav oss fullt og helt til ham.”
