Ord Om ordet
Requiem for min far
Jesaja 7.1-9: Mist ikke motet for to røkende vedskier.
Matteus 11.20-24: På Dommens da skal selv Sodomas land slippe lettere.
Avsnittet vi har lest fra Jesaja handler om Kong Akas som regjerte i Juda fra 732 f.Kr., trettende ledd i rekken etter Kong David. Seks konger fulgte ham; så opphørte Juda. Akas var en dårlig hersker. Han gjorde forkastelige ting. Så levde han også under veldig press. Naboland ville legge Juda i grus. Folk går langt, og handler ikke alltid rasjonelt, i selvforsvar. Det vi husker Akas for, er dog hverken hans hedenskap eller hans manøvrer. Vi husker ham for fortsettelsen av Jesajas beretning. Profeten gir ham et tegn om kommende trøst. Om alt her og nå synes diffust håpløst, har Gud en plan for Davids hus. Tegnet er det veldige om Jomfruen som skal bli med barn og føde Immanuel. Lite tyder på at Akas skjønte hva tegnet betød eller tok det på særlig alvor; men han mottok det og førte det videre; og ble slik paradoksalt nok bærer av et håp han ikke erkjente.
Perspektivet fyller meg med undring og takk i det vi i dag feirer Requiem for min far. Troen var for ham lik et kontinent på kartet han gjenkjente og hadde seilt forbi, hvor han nok kunne skjelne billedskjønnhet; men som han knapt noen gang hadde følt behov for å utforske til fots. Han var ikke fiendtlig stemt — fiendtlighet lå ikke i hans natur, som forble rund og blid like inn i fremskreden demens; han var simpelthen distansert, på mange måter typisk for sin tid i det han, som var født i 1937, fant stor ro i prinsipiell metafysisk relativisme. Av seg selv hadde han knapt latt seg affisere stort av kirkelige instanser, var han ikke blitt bragt ubønnhørlig inn i slike sfærer både av sitt opphav og av sitt avkom. Det var ham et mysterium til det siste, tror jeg, at han hadde en far som var prest i den norske kirke, en sønn som er munk og biskop i den katolske.
Metafysisk relativisme hindret ham ikke fra å ha moralske begreper som var klinkende klare. Tidlig møtte min far konflikten mellom godt og ondt. Han visste at kampen for det gode kunne være kostbar. Han var syv da min farfar ble arrestert av Gestapo og sendt på Grini; var det ikke for at farmor var kommet på å gjemme en bunke papirer relatert til hans motstandsarbeid i stryketøyet (der, tenkte hun, ville mannfolk ikke ha vett til å lete, og hun fikk rett), ville han nok ha blitt sendt rett til Tyskland, med alt dét innebar. Slikt gjør inntrykk på en gutt. Prinsippfast og raus forble min far livet ut. De eneste gangene jeg har sett ham oppbragt, var i møte med urett og lumpenhet.
Da mine foreldre en kveld på syttitalet så en gård i nabolaget brenne, reiste de sporenstreks for å hjelpe. Min far, stedets veterinær, prøvde å få dyrene i sikkerhet. Det gjorde bonden også. Menneskeliv gikk tapt. Da brannen utover natten ble bragt under kontroll og folk dro bedrøvet bort, stod tre hutrende igjen på tunet: to foreldreløse barn og deres bestemor. For mor og far, som selv hadde tre unger, var det en selvfølge å ta dem med hjem. Der ble de boende til de fikk sitt eget. Bestemor, innfødt degernesing, ble min første språklærer, for hun kunne ord og uttrykk andre for lengst hadde glemt.
Min far hevdet at han ble dyrlege mer eller mindre på slump. Idéen dukket opp. Han tenkte, “Hvorfor ikke?” — og slo til, helt usentimentalt. Han var tilfreds i virket, verdsatt av klienter og kollegaer. Dyrlegelivet hadde ennå noe Herriotsk over seg. Det passet ham utmerket. Han, den kirkefjerne, hadde et reelt pastoralt virke ute på bygda, meklende, trøstende, rådgivende. Han fant uttrykk for mange sider av sin personlighet. Jeg tenker på én episode han likte å fortelle selv, med et smil. Han holdt en dag på med å undersøke en hund. Sin vane tro, plystret han mens han jobbet — samme melodi om og om igjen. Noe av pieteten hjemmefra var blitt sittende i minnet; denne dagen plystret han en salme. Da hunden så plutselig glefset, unnslapp et banneord. Bonden, en from mann, observerte det hele ettertenksomt, og bemerket: “Du speller visst på mange strenger, du, Varden.” Ja, umusikalsk som han var, gjorde han det, lunt og med ro.
Mine foreldre utfylte hverandre forbilledlig. Jeg har aldri hørt dem si et høylydt ord til hverandre. Det trengtes aldri. Begge jobbet hardt. De kunne også ha det moro. Det var nærhet mellom dem uten store geberder. Da far mistet evnen til å uttrykke seg, ble mor en viktig tolk; hun kunne lese ham uartikulert. Avskjeden mellom dem, da vi alle, min far, mine søstre og jeg var samlet omkring hennes dødsleie, var gripende på karakteristisk stillferdig vis. Mors død svekket far umiddelbart. Det var smertefullt for ham å erfare at han ikke kunne klare seg selv. Overgangen til pleiehjem var vanskelig, men han fant seg snart til rette; omsorg fra både ansatte og trofaste venner var en bærende kraft. Så fortsatte han sitt fredelige liv; og forble en kilde til fred for andre.
Det er slående at min far, som livet gjennom satt på kirkegjerdet, så å si, forlot dette livet på høyfesten for Apostlene Peter og Paul. I et trosperspektiv har jeg vondt for å se dette som en tilfeldighet. Også han, en rettferdig mann, bar på et ukjent håp, som hadde sin virkning åkkesom. Nå fullbyrdes det. Evangeliet taler til oss om Dommen. Origenes utlegger dommedag et sted ved å si at vi alle må gå gjennom ild; og at det i oss som er ildfast varer evig. Min far bar på mangt som er ildfast. I tillit til Guds forsyn, som møter oss som miskunn, ber vi om at han nå får skue og kjenne fullt ut, likesom han også er fullt ut kjent (1 Kor 13.12).
Nådige Herre Jesus Kristus, ta din tjener nådig imot! Gi ham din glede!
Sven Åge Varden hvile i fred.
Bjørg (RIP 13.ix.2020) og Sven Åge (RIP 29.vj.2024) Varden