Ord Om ordet

Requiem for Svein Eirik Fauskevåg

2 Makk 12:43-46: Han regnet med oppstandelsen fra de døde.
Rom 8:31-39: Hvem skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet? 
Joh 11:17-27: Jeg er Oppstandelsen og Livet. 

I idéhistorien skjer det iblant, ikke ofte, at virkelighetsforståelsen gjør et kvantesprang. Ny innsikt på ett område fordrer at alt må vurderes på nytt; ikke noe synes lenger som det var. Innsikt kan fremstå ved enkeltmenneskers genialitet: tenk på Copernicus’ teori om jordens plass i universet eller på Freuds om det ubevisste som bestemmende faktor i sjelslivet. Revolusjonerende innsikt kan også utgå fra kollektiv bevissthetsutvidelse. I så fall finner vi plutselig—i kunst eller litteratur—uttrykk for noe helt nytt skissert liksom tilfeldig, omtalt i en bisetning, som om det var en selvfølge. Et frø har ligget og modnet seg i fellesskapets sinn, og spirer med ett overalt, uten at noen helt kan forklare hvordan. Tiden var inne, simpelthen. Vi finner et eksempel på slik spiring i vår første lesning. 

Den beskriver noe som fant sted i løpet av jødenes syvårige geriljakrig utkjempet fra 167 f.Kr. mot den greske okkupasjonsmakt ledet av den selvutnevnt guddommelige tyrann Antiokos Epifanes. Judas Makkabeus ledet jødenes motstand. Når vi møter Judas i lesningen, er han gått i spissen for et opprør mot greske styrker sør for Emmaus. Judas hadde drevet fienden bort. Hans styrker led tap, men kampanjen var vellykket. Først da hans menn tok til å begrave Israels falne, oppdaget de tegn på moralsk nederlag: alle de døde bar hedenske amuletter under klærne. De var gått på akkord med sin tro. De hadde forgrepet seg mot det Første Bud: ‘Du skal ikke ha andre guder enn meg.’ Judas så dem for seg der de ville stå for Herrens dommersete. Han fikk overført en kollekt til Jerusalem for at syndoffer skulle frembæres for dem der slik Moseloven foreskrev. Å ofre syndoffer for andres del var gammel skikk. Job gjorde det daglig for hver av sine sønner, i det han sa: ‘Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte?’ (Job 1:5). Mang en from mor og far kan kjenne seg igjen i slik bekymring. Det som gjør Judas’ handling ny, er at offeret bringes, ikke for mennesker som lever, men for avdøde. 

Det var gjengs oppfatning i den klassiske verden, i den bibelske sfære og utenfor, at mennesket ved døden går inn i en evig forseglet skjebne. Judas’ handling vitner om et nytt perspektiv. Den forutsetter at et dynamisk forhold består mellom levende og døde; at den kategoriske forskjell ikke er så stor som vi innbiller oss.  Slik vi gjennom livet ofte trenger en håndsrekning fra andre, om det er i materiell, moralsk eller åndelig forstand, kan vi være hverandre til hjelp også utover døden. Bønn for en avdød er mer enn en from bruk til trøst for etterlatte; den utgjør en reell støtte for den døde, som jo kun er ‘død’ utfra vår empiriske (og derfor begrensede) oppfatning av livet. ‘Kjærligheten’, står det i Høysangen, ‘er sterkere enn døden’ (8:6). Det er ikke sentimentalt visvas. Det er en metafysisk proposisjon. Kjærligheten hører evigheten til, mens døden har med tid å gjøre. Døden står for en overgang, et linjebytte, eller, for å si det bibelsk, en pascha. 

Troen som Makkabeus forutante, ble stadfestet og bekreftet i Jesu Kristi Påskeoffer. Ved sin oppstandelse befridde han alt kjød fra dødens giftbrodd; ved sin himmelfart førte han menneskenaturen inn i Guds evige liv. På dette mysterium trodde Svein Eirik klippefast. Ikke at han gikk og gledet seg til døden. Han elsket livet og holdt fast ved det. I tillegg var han, det vet vi, en mann som likte at ting gikk for seg i ordnede, vel planlagte former. Det uforutsigbare ved døden hadde han liten sans for. Men han visste at her var det et hopp som måtte foretas. Da tiden var inne, kastet han seg tillitsfullt uti det tidløse hav, om han så diskret holdt seg, metaforisk talt, for nesen. 

Det kan synes paradoksalt at denne vennlige, beskjedne, oppmerksomme person, så hengiven i sin katolske tro, brukte mye av sin akademiske karriere på litteratur som er alt annet enn from. Mange i kirkelyden vet knapt hvor distingvert og respektert Svein Eirik var som forsker. Frittet man ham ut om hans forfatterskap, fikk man saklige, men korte svar, før samtalen ble penset over på noe annet — ‘Og hvordan har du det?’ Han fremhevet i det hele tatt ugjerne seg selv. I sentrum for Svein Eiriks idéhistoriske arbeid står Marquis de Sade. Da Jens Bjørneboe utgav de Sades roman Justine Eller Dydens Ulykker i 1970, skrev han et bombastisk forord som utropte marquis’en til profet. Han hadde talt sin samtids hykleri og puritanisme (ord som for Bjørneboe vel var ensbetydende med ‘katolisisme’) midt imot! Svein Eirik vil ha verdsatt Bjørneboes mesterlige retorikk; men hans egen tilnærming var mer nøktern. Han hadde ingen ideologisk agenda. Det som interesserte ham, var hva de Sades verk, uttrykk for en tid som gjorde oppbrudd fra religiøse og politiske normer, fortalte om mennesket. Han kalte sin tilnærming ‘litterær antropologi’— en vakker og fruktbar kategori. Utover det velkjente, sensasjonelle aspekt av de Sade, den libertinske og voldsomme erotikk, var han opptatt av tidløse spørsmål som derigjennom finner uttrykk, ofte smertefullt. Han selv oppsummerte spørsmålene slik (i sin bok Sade ou la tentation totalitaire, Paris 2001): ‘Hvor kommer vi fra? Hva er vi for noe? Hvordan burde vi leve? Er mennesket fritt?’ Fryktløst og nitidig nærmet Svein Eirik seg tankegods som ofte stod i strid med verdier han selv bygget sitt liv på. Isteden for å hengi seg lettvint polemikk, spurte han, ‘Hva kan læres her? Hvilke berettigede spørsmål stilles?’ I så måte gav han et forbilledlig eksempel på hvordan man som katolikk kan forholde seg til en postkristen verden på jakt etter frihet og mening.

I evangeliet har vi hørt Vårherre si, ‘Jeg er Oppstandelsen og Livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død. Og enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?’ Spørsmålet ble rettet til Lasarus’ søster. Det rettes til oss også. Svein Eirik tok det på alvor. Med sitt vakre, syngende tonefall, erklærte han ved sitt liv og i sin død et utvetydig: ’Ja! Det tror jeg!’ La oss anbefale ham, da, til den guddommelige miskunn han erkjente som opphavet til alt som er til, i stand til å kaste sin beskyttende kappe over menneskets opprør, strid, selvmotsigelser, håp og begjær. Vi begraver en trofast og samvittighetsfullt søkende kristen, en kjær onkel og venn, en fremragende vitenskapsmann, en katolsk humanist som ved universitet og her i menigheten viste seg sjelesørgerisk begavet. Han hvile i fred og oppstå i herlighet. Amen.  

 

Professor Svein Eirik Fauskevåg 1942-2022

Share