Ord Om ordet
Jesu Hellige Hjerte
Jeg var nitten da jeg først besøkte benediktinerinneklosteret i Vadstena og hørte den bønn priorinnen der fremdeles ber hver aften, etter kompletorium:
Å Jesu hellige Hjerte, som har utholdt dødens angst, forbarm deg over de døende.
Den gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg var temmelig nykonvertert, så kunne min katekisme; jeg var i annet år av teologistudiet: Jeg kjente til Jesu Hjertes mysterium. Men det var noe så slående umiddelbart ved uttrykket, “dødens angst”, noe som åpnet en dør i mitt eget hjerte.
Derved fikk jeg, ved nonnenes bønn, en slags eksistensiell innsikt i inkarnasjonens virkelighet. Så langt har Gud altså gått for å søke oss som var tapt, at han så døden i hvitøyet og konfronterte muligheten for utslettelse. Guds medlidenhet med oss baserer på erfaring. Han vet hvor skjørt og smertefullt et menneskeliv kan være.
Johannes forteller at en av soldatene på Golgata, da skumringstimen nærmet seg den dag Vårherre fullbyrdet sitt offer, “stakk et spyd i siden på [Jesus], så blod og vann fløt ut”. I uttrykket fant Kirken et bilde på seg selv. Jesu sårede, åpnede Hjerte, tenkt å stadfeste hans død, ble en kilde til liv. Blod og vann står for de hellige sakramenter, en nådestrøm som sprer seg over verden gjennom Kirken.
I Jesu Hjerte finner vi forsikring om at Gud elsker oss med en kjærlighet som er guddommelig altomfattende og menneskelig særegen. Jesu kjærlighet er ikke abstrakt. Den er personlig.
Intet mørke, ingen synd er fremmed for Jesu Hjerte, for kalken han tømte til bunns, er vår kalk, med den store forskjell at Jesus aldri, som vi, vendte seg bort fra Faderens sannhet og miskunn i fortvilelse eller stolthet. Han forble fullstendig ett med all kjærlighets opphav. Allikevel erfarte han vår menneskelighet fullt ut.
Av den grunn kan vi vende oss mot hans hellige Hjerte med bunnløs tillit, uten forlegenhet og uten å måtte, liksom, forklare hvordan vi har det. Herren vet, han bærer, frelser og forvandler.
Aldri skal vi frykte å nærme oss Jesu Hjerte med det vi bærer på; men vi skal gjøre hva vi kan for ikke å tynge det unødig. Vi berører her et aspekt av synd vi kanskje ikke tenker på nok. Jesu Hjerte er ikke en slags geigerteller som oppfanger, måler og vurderer synd med maskinell nøyaktighet bare for statistikkens skyld; det berøres av vår handling, såres når vi gjør ondt og velger mørke fremfor lys. Enhver av oss kan bringe Jesu Hjerte sorg eller trøst. Dette er nok et tegn på Guds ydmyke, grenseløse filantropi: Tenk at den alllmektige himmelens og jordens Skaper skulle la seg trøste av oss!
En gammel bønn til Jesu Hjerte lyder slik:
Iesu, mitis et humilis corde, fac cor nostrum secundum Cor tuum.
“Jesu, saktmodig og ydmyk av hjerte, gjør vårt hjerte ditt Hjerte likt.” Her finner vi i et nøtteskall alt vi trenger for å leve et radikalt, helliggjørende kristent liv, hvis vi virkelig ber bønnen åpenhjertig, helhjertet.
Heliga Hjärtas Kloster sør for Vadstena.