Ord Om ordet
Seljumannamesse
Ordspråkene 10:28-11:11: Svikerne fanges av sitt eget begjær.
Matteus 10:26-33: Intet er så skjult at det ikke kommer for en dag.
Jesu formaning kommer fra en tale han holdt for de tolv da han sendte dem ut som apostler. Han gir dem makt til å drive ut vanhellige ånder og til å lege syke. Det som venter dem, er ingen dans på roser. “Jeg sender dere ut som får i en ulveflokk!”, sier han, og maler så et tydelig bilde av forfølgelse, for det nå engang sånn, at “en disippel står ikke over sin mester.” Ordet gjelder oss alle, og Mesterens blikk, når han taler, det er alt vendt mot Jerusalem, mot korset som viser sin profil mot horisonten, et ufravikelig mål, men et mål han begjærer — ja, slik er troens mysterium.
Når Jesus, midt i realisme-dosen, forkynner: “Vær ikke redde for dem [som står dere imot]! Intet er så skjult at det ikke kommer for en dag!”, er det for å inngi mot tross alt: verden vi lever i her og nå er preget av uklarhet, men den er kun et stadium på veien. Enhver som her og nå retter sin ferd etter Herrens ord vil omsider få se, om det blir i dette liv eller i det neste, at det er forskjell mellom lys og mørke, ondt og godt, sannhet og løgn. Men ennå er ikke tiden kommet for å skue. Det som gjelder nå, er å være trofast, å vandre, som Paulus sier, ikke ved det vi ser med våre øyne, men ved det vi tror på, ved det vi erkjenner som varig og sant.
Det er trøst i Jesu ord, men også en slags implisitt trusel. Hvem av oss bærer ikke på et eller annet skjult som vi helst ser forblir skjult i tid og evighet? For hundre år siden, lot psykoanalysen oss ane hvor sterkt vi betinges av det vi holder hemmelig. I våre dager gjør innsikten seg gjeldende mer banalt. Ønsker vi, for å ta et eksempel ut av løse luften, at andre skal få tilgang til vår søkehistorie på internet? Vi lever i en tid som gjenlyder med bud om “gjennomsiktighet”, men den er full av virtuelle gjemmesteder. Evangeliets budskap, “Intet er så hemmelig at det ikke skal bli kjent” er sånn sett en revolusjonerende utfordring. Våger vi å stå for den? Våger vi å leve våre liv så utsatt? Har vi mot til å tre ut av det virtuelle, inn i det reelle, virkelige?
Den hellige Sunniva, som vi er samlet for å hylle, er et foregangseksempel. Hun kom hit ut på Håkon Ladejarls tid, i siste halvdel av 900-tallet. Hva kan hennes liv ha hatt til felles med vårt? Mye. For den kristne fordring er alltid i bunn og grunn den samme. Selv om vår samtid er overbevist om å være smartere og mer sofistikert enn noen tidligere tid, er de fundamentale utfordringer vi møter, tidløse. De er bare mer komplekst artikulert og derfor, sommetider, vanskeligere å gjennomskue.
Sunniva, blir det fortalt, var en irsk prinsesse som etter farens død rådet riket sitt godt. Som barn hadde hun vigslet seg Kristus. Hun ville tilhøre ham alene, uten å ta seg noen mann her på jord. Hun hørte til blant skaren av jomfruer vi minnes i den romerske kanon, Agatha, Lucia, Cecilia og alle de andre: i dem gjenkjenner Kirken et bilde på sitt eget vesen. Sunniva anså seg altså som en Kristi brud. Det andre så i henne, var ikke nødvendigvis det samme. Vikinghøvdingen som ville gjøre Sunniva sin, så en vakker, rik arving: noe kvantifiserbart og attråverdig. Men Sunniva nektet å la seg projisere utfra hans fantasi. Hun ville ikke reduseres til en brikke i andres spill. Da vikingen la opp til skremselstaktikk ved å ødelegge Sunnivas odel og plage hennes folk, gav hun ikke etter. Hun fulgte Kristi bud slik vi hører det i dagens evangelium. Hun bestemte seg simpelthen for ikke å være redd, for å velge det åpne, klare fremfor det manipulerende og skjulte. Hun gav seg Herren i vold ved å sette avsted på åpent hav uten seil eller årer. Så førte været henne hit til Selja, hvor hennes troskap, og troskapen til hennes følgesvenner, utgir et lys og en vellukt av sødme den dag i dag. Sunniva står for det Absoluttes krav. Hun står også for friheten som blir den til del som våger å oppta kampen for en så krevende sak og ikke lar seg tilfreds med det smålige og lettvinte, sånn for bekvemmelighetens skyld.
“De oppriktige ledes av sitt rettsinn”, har vi lest i Ordspråkene, “men falskhet gjør ende på svikerne.” I lyset av det ordet kan vi godt granske våre liv. Det er godt, iblant, å gjøre opp regnskap med seg selv, og hvor finner vi egnetere forholde enn her, hvor karsk, storslagen natur, havets uavbrutte organum og en åpen horisont setter livet i et sant perspektiv? Dertil inspireres vi av Sunnivas eksempel. Hva er det i oss selv som er skjult og må komme til klarhet? Hva kalles vi til å gjøre oppbrudd fra? Hvilken havn kaller Gud oss til? Følger vi Åndens vind dit den blåser?
I denne messen får Kirken glede seg over to nye medlemmer. Dag og Ingrid har allerede lenge virket trofast i Herrens vingård, fylt av voksende lengsel etter det ene, nærende, katolske fellesskap, dette vidunderlige samfunn som gjør at vi her, uti havgapet, kan rekke hånden ut og formelig berøre øyas tusenårige hellige, kalt til å frembringe, side om side med dem, ett fullkomment offer, én flerstemt lovsang til Guds pris. Om litt vil vi høre Dag og Ingrid si: “Denne tro jeg nå bekjenner og oppriktig tar imot, skal jeg med Guds nåde forsøke trofast å bekjenne og bevare gjennom hele mitt liv.” Alle bør vi fornye dette løftet på egne vegne. Alle har vi mottatt troen som en ufattbar gave. Så vil vi da hengi våre liv på en måte som er gaven verdig, som sømmer seg kristne, frigjorte kvinner og menn. Amen.
