Ord Om ordet

Herrens Bebudelse

Jesaja 7:10-14: Derfor skal Herren selv gi dere et tegn.
Hebreerbrevet 10:4-10: Blod av okser og bukker er ute av stand til å ta bort synder.
Lukas 1:26-38: Vær hilset, du nådefylte. 

Vi lever i en engstelig tid. Ved Ukrainas vestgrense, søker lange køer av mødre og barn seg mot sikkerhet mens ektemenn og fedre drar til fronten — ja, det gjør mange kvinner også, for den saks skyld. President Zelensky snakket i går om lik som hoper seg opp i et sammenbombet Mariupol, uten noen til å begrave dem. Flere og flere nasjoner, også Norge, sender våpen, og innlemmes slik i konflikten. Nato mobiliseres. Det gjorde inntrykk på meg da jeg forrige uke, ruslende langs havnen i Tromsø, så et digert krigsfartøy fortøyd bak Hurtigruten. Folk satt omkring og drakk uteøl. De innbilte seg at det var vår; og der lå skipet, massivt og grått. Neste morgen var det borte. 

Vi håper alle på en snarlig løsning; ennå forteller vi oss selv at en europeisk storkrig er usannsynlig. Slikt kan da vel ikke skje i 2022, når vi kjører bensinfritt og bestiller kveldsmat på mobilen?

Vi innser ikke hvor utrolig det er at Europa har bestått i sytti år i relativ fred. Midt i vårt samfunns friserte likevekt, merker man allikevel stor uro. Redsel har vært vårt følgesvenn lenge. Covid-tiden lærte oss hvor mye angst som finnes i oss og iblant oss. Jeg tenker meg pandemien som en angstmagnet. Den tiltrakk seg flak av nervøsitet som lå ubemerket dypt i oss selv og i samfunnet. Da restriksjonene ble hevet for seks uker siden, tenkte vi: ‘Endelig, det er over!’ Tolv dager etter, brøt krig ut i Ukraina. Er trygghet da en saga blott?   

Å være menneske, er å være utrygg. Vi er sårbare vesener. Sårbarhet gjør oss redde, det er helt naturlig. Slående er det derfor at nettopp redsel danner rammen for vår første lesning i dag. Akas, som mottar løftet om Emmanuel, er konge i Juda, en liten stat som trues av en supermakt. Når Jesaja bringer ham Guds orakel, står Assyrias hær langs Judas grense.‘[Akas’] hjerte og hans folks hjerte’, står det hos profeten, ‘skalv likesom trærne i en skog skjelver for vinden.’ Uttrykket taler for seg selv. Hva er Herrens svar på folkets angst? Ikke et løfte om militærmakt; ikke engang om seier. Det han lover, er et ‘tegn’ som i omstendighetene må ha forekommet nærmest absurd, fordi det i seg selv er et bilde på sårbarhet: ‘En jomfru skal bli med barn.’ Kort tid deretter, faller Israel. Det er ikke politisk at Gud viser sin styrke. Men løftet han gav blir værende i folkets hjerte, en kilde til håp. 

Når løftet drøyt 700 år senere (700 år!) oppfylles, er det også i prekære forhold. Igjen er Israel utsatt for overmakt—Romerrikets, denne gang. Igjen håper folk på en militær leder. Igjen gir Gud bønnesvar av en annen dimensjon. Herrens Bebudelse står for et uutsigelig mysterium, fullbragt i taushet. ‘Ordet ble kjød, og tok bolig iblant oss.’ Han som er alle tings opphav utsatte seg for vår usikkerhet. Derved blir også den velsignet. Jesus forkynner: ‘Vær ikke redde!’ Han lover oss ikke derved at vi skal spares for smerte: Det gjør vondt å leve! Men smerten utgjør intet stengsel mellom oss og ham; han er med oss, som Emmanuel, også når vi lider; selv døden, den endelige ensomhet, blir en møteplass. Den har mistet sin brodd. Kristus har tatt den på seg, på våre vegne.

Det vi er skapt for, brødre og søstre, er ikke liv kun i denne verden, men evig. For å begripe vårt vanskelige, men så vakre liv her og nå, må vi se det i lys av livet vi deretter kalles inn i. Vi må tolke tiden utfra evigheten, ikke omvendt. Da vil vi treffe riktige, ansvarlig, livgivende valg. Da vil óg vår jordiske tilværelse bli uttrykk for salighet. Gestalter vi den på rent jordiske premisser, forblir den en gråtende gåte, et endeløst, frustrerende puslespill uten gjenkjennelig mønster. 

‘Ordet ble kjød.’ Kun i Ordet finnes svar på våre dypeste spørsmål, også på dem vi stiller oss om forholdet mellom nasjoner. Ordet ‘tok bolig iblant oss’ i Jomfru Maria, ‘Paktens Ark’, slik vi kaller henne i det lauretanske litani. Hun kunne si Ja til engelens budskap fordi hun først hadde unnfanget Ordet i sitt hjerte — det bemerket Augustin en gang; han hadde utvilsomt rett.

Kirken kaller Marias hjerte ‘uplettet’. Det er for å uttrykke den nådens tilstand som lot henne gi sitt Ja med full frihet, helt uten betingelser, vel vitende at det ville koste henne alt. Når en skapning står overfor den uskapte Gud, fortærer Herrens glød alt i den som er uforenelig med evighet. Jesaja, som hadde skuet Gud, visste det av erfaring. Maria likeså. Hennes uplettede hjerte er en inkarnert versjon av den brennende busk; glødende, men ikke oppbrent. 

Til hennes hjerte vigsler vi i dag, i enhet med vår Hellige Far og hele Kirken, Russland og Ukraina. Vi ber Gud om å brenne bort synd, om å rense pletter, om å opplyse mørke. Vi erkjenner at kilden til freden som trengs, ikke er av denne verden. Et politisk prosjekt er tiltrengt, men utilstrekkelig. Vi trenger nådegaver med kraft til å forvandle våre hjerter, våre liv. Det er en gedigen handling vi får del i. Gjennom Marias hjerte, hvor Ordet fikk innpass i verden, ber vi om hjelp. Vi setter våre egne liv til rådighet for Ordet, rede til å la et sverd gjennombore også våre hjerter. Frelsen er og blir forseglet med korsets tegn. Det finnes ingen annen vei. Den går gjennom mørket mot lyset. 

Vi ber i dagens kollektbønnen om å ‘likedannes med [Guds inkarnerte Ord] i hans guddommelige natur’. La oss, på Ordets Mors forbønn, si vårt Amen helhjertet, for så å la det bli virksomt i våre omvendte, opplyste, Kristusbærende liv. 

 

Bilde av Marias uplettede hjerte fra Peterskirche i Wien. Wikimedia Commons. 

Share