Ord Om ordet
St Eystein av Nidaros
Esekiel 34:11-16: Åket, stangen, staven har du brutt.
1 Pet 5:1-4: Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere!
Lukas 22:24-30: Jeg er som en tjener blant dere.
Vi forholder oss til Kirkens helgener på to plan. Det første plan forutsetter “de helliges samfunn”. De hellige er del av et fellesskap vi også er del av. Fellesskapet overgår begrensing i tid og rom. Det preges av evig samtidighet. ‘Død, hvor er din brodd?’, spør Paulus (1 Kor 15.55). Ja, hvor? I et trosperspektiv, er ikke døden endelig; den er en overgang fra én tilstand til en annen, fra liv til fylde av liv. Derfor kan vi rimelig tiltale helgenene og forvente å bli hørt. Det kreves at vi stiller vår sjel og vårt sinn inn på det evige livs frekvens. Vi opplever der et kommunikasjonspotensiale som får internett, om så vi har tilgang med 5G, til å fremstå amatørmessig begrenset. Enhver av oss vet av erfaring, vil jeg tro, at nær, intim kontakt slik kan oppstå på tvers av århundrene.
Det er ikke fromt svada å si at vi gjennom bønn blir kjent med Guds Mor, St Josef, vår skytshelgen — og andre helgener som forsynet og liturgien lar oss møte. Akkurat slik et vennskap i nuet utvikles over tid, tar det tid å komme helgener nær; og vi skal gi oss tid. Det skjer i det helliges samfunn som i dagliglivet. Vi møter en person for første gang. Kanskje før vi engang har sagt ‘Hei’, vet vi at her finnes en potensiell venn, her finnes mulighet for et møte i gjensidig hengivenhet og frihet. Den slags intuisjon skal vi ta på alvor. Slik berikes våre liv. Slik får vi berike andres. For vi er nå engang skapt for å kjenne, tjene og — la oss ta mot til oss og ytre ordet — elske hverandre.
Skytshelgen for sognet deres her i Kristiansund, klippfiskhovedstaden, er St Eystein av Nidaros. Han holder sin bispestav, bagallen, beskyttende over dere her uti havgapet. Dere går her regelmessig ut og inn i en kirke som er Herrens hus, først og fremst, men også Eysteins. Slik blir han et fortrolig nærvær i deres liv. Glem ikke å nære det nærværet. Glem ikke å be til ham. Glem ikke å tilbringe noen øyeblikk, nå og da, i hans selskap. Ved salig Eysteins hyrdetjeneste, leser vi i kirkebønnen, førte Gud “[s]itt folk i det høye nord på [s]ine veier”. Det fortsetter han å gjøre den dag i dag. Så gi akt!
Jeg sa vi kjenner helgenene på to plan. Så langt har jeg snakket om det personlige, relasjonelle. Det er primært. I tillegg har vi det historiske plan. Det er også viktig. For å bli kjent med en venn, må vi vite hvor han eller hun kommer fra, hva som har vært viktig i deres erfaring. Det gjelder for helgenene også. Om Eystein vet vi mye. Vi har en fin ressurs i Erik Gunnes’ bok, Erkebiskop Eystein: Statsmann og kirkebygger.
Eystein ble født på Børsa ca. 1120 — man var ikke så nøye med å telle fødselsår, den gang. Han kom fra velstående kår og fikk god utdannelse, først her i Norge, så i England og Paris. Vi tenker lett, nå til dags, at vi liksom har funnet opp globalisering i de siste 20-30 år. Det er bare tull. Eystein var i høyeste grad en europeer. Det satte sitt preg på stats- og kirkeliv her oppe da han ble erkebiskop av Nidaros i 1157. Han gjorde mye for å etablere Trondheim som verdensby. Det skal vi huske i en tid som blir stadig mer sneversynt, som vender blikket bort fra horisonten, ned mot navlen.
Et kjerneanliggende for Eystein var kristenretten. Han levde og arbeidet et århundre før Magnus Lagabøters Landslov som jubilerer i år, i forbindelse med kristenrettsfeiringen på Moster. Det var på mange vis Eystein som la grunnlaget for Landslovens modne form. Et viktig aspekt i kristen lovgivning er følgende: Enhver har rett til rettslig anerkjennelse, til å vurderes og respekteres som subjekt. Med andre ord, ingen mektig instans, om så det er selve kongen, kan si om en annen, “Han eller hun tilhører meg; med ham eller henne gjør jeg som jeg vil”. Nei, rettsvernet skal være universelt, ikke maktavhengig. Hvert menneske er et Guds barn, utstyrt med vesentlig verdighet fra unnfangelsen av, og fortjener å bli ansett som sådan, også om det kommer fra fattigslige kår, også om det er sykt og uført.
Dette er et trekk ved kristenretten som blir trukket frem på Moster. Det planlegges en vandreutstilling med tittelen Miserabiles personae. Nettsiden til Moster 2024, et offentlig tiltak, forklarer: “Kong Magnus Lagabøters landslov av 1274 var kjent for si omsyn til dei fattige. Miserabiles personae er ei nemning for dei fattige og dei som står svakt i samfunnet.” Dem ville loven, tuftet på evangeliet, beskytte, slik Eystein insisterte i sin tid, hvilende på arven fra hellig Olav.
Det er et gigantisk, tragisk paradoks at feiringen av en så edel ordning sammenfaller i år med forslag til ny abortlov med forutsigbar virkning om å eliminere nettopp “dei fattige og dei som står svakt i samfunnet” før de engang får se dagens lys, slik at vi skal glemme deres eksistens. Det ufødte livs autonomi fornektes; vi fostrer løgnen om at en eksistens vi ikke kan se, ikke har betydning. Det er en tendens som vokser på et videre politisk område. Stoppes den ikke, vil den ha katastrofale følger. Vi vil kalles til ansvar. Minnet om Eystein dreier seg derfor, for oss, om mer enn devosjon og nasjonalromantikk. Det utgjør en fordring. Hvordan forvalter vi i dag de verdier som for 800-900 år siden la grunnlag for vårt lands integritet? Det er et presserende spørsmål. Vi skal være forberedt på at mot kreves for å forfekte en kristen standard. Kreativitet kreves også, for vi har visst mistet et begreps- og ordforråd som gjør oss i stand til å tales ved om slikt uten å komme i harnisk og helt forlate den rasjonelle sfære. St Eystein, gå i forbønn for oss!
Statue av St Eystein pyntet i skrud av norske seminarister på det engelske kollegium i Roma.