Ord Om ordet
St Eystein
Esekiel 34:11-16: Åket, stangen, staven har du brutt.
1 Pet 5:1-4: Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere!
Lukas 22:24-30: Jeg er som en tjener blant dere.
Vi feirer i dag en hellig erkebiskop fra Børsa. Det fyller oss med stolthet at vi har en helgen som stammer, så å si, fra nabolaget. For at vi bedre skal skjønne hva St Eysteins hellighet gikk ut på, gir Kirken, vår Mor, oss for dagen sterke bilder som viser hvordan lederskap i tro skal utøves. Vi har hørt Peter formane sin tids biskoper: ‘Vær hyrder for den Guds flokk dere har hos dere!’ Hos Esekiel møter vi bildet av hyrden som tar seg av sine får. I evangeliet sier vår Herre Jesus Kristus, ‘Jeg er som en tjener blant dere’. Umiddelbart ser vi ham for oss ved den siste nattverd, med forkle om livet, i ferd med å vaske disiplenes føtter. Fokus synes overalt å settes på det familiære og lokale. Et sånt bibelsk ideal kan man, synes vi, jamen utleve på Børsa, om så skal være, med sauen på bås og Guds folk rundt kjøkkenbordet. Pave Frans bemerket tidlig i sitt pontifikat at en hyrde skal lukte sau. Så tenker vi oss hyrden slik, nettopp, stullende mellom kjøkkenet og stallen. Og vi tenker oss: Så fint at alt blir så nært! Forestillingen om et pastoralt ideal blandes harmonisk med forestillinger om kortreist mat og økologisk jordbruk.
Men stopp en halv! Risikerer vi ikke å redusere en bibelsk fordring til våre dimensjoner? Vi har lett for å gjøre dét. Vi vil jo helst forsikres om at ingen altfor store krav stilles til oss, at tingenes tilstand er grei som den er. Når vi vender oss til Gud i bønn, vil vi helst få en klapp på skulderen. Det må vel hans jordiske talsmenn kunne gi oss óg? Ja, slik kan vi tolke bort Guds ord. Så kan vi trenge å betrakte våre lesninger på nytt, rett og slett ved å sette dem i sammenheng.
Det gammeltestamentlige bilde av sau på eng i solnedgang står i en bok som insisterer på Guds hellighet. Gjenskinnet av Gudstronens glans får Esekiel til å falle på kne i frykt og beven. Hyrdens rolle i hans profeti er ikke å holde flokken hyggelig selskap ute i det fri; den går ut på å lede flokken hjem til en helligdom hvor fårene selv skal bli et offer bragt til Herrens ære. Peters brev begynner likeså med en formaning til hellighet: ‘Vær hellige!’ Det er Guds bud til oss. Vi er nemlig, presiserer Peter i sitt Andre Brev, kalt til å ‘få del i guddommelig natur’. Selve vårt vesen skal forvandles. I evangeliet går Jesus rett fra talen om tjeneste opp til Oljeberget, hvor han ber på sine knær, ‘Far! La denne kalk gå meg forbi!’ Tjeneste i Jesu navn handler ikke hovedsaklig om bekreftende samvær. Den peker mot frelsesverket fullbragt i Jesu Blod for at vi, døde i synd, skal få leve.
Hvis vi i lys av slik innsikt betrakter St Eystein fra Børsa på nytt, er det ikke det folkloristiske som slår oss, men det universelle. Horisonten blir videre og videre, høyere og høyere. Eysteins biografi sier sitt. Om han, som nordmann, stolt var fra Trøndelag, var han som katolikk del av en større helhet. Han studerte i Paris, ved datidens ypperste universitet. Han fikk sitt pallium i Roma. Han var venn av Thomas Beckett. Han var del av et verdensomspennende, verdensendrende foretak. Sikkert ville han fnyse ved tanken på å bli blott en lokal maskott på linje med Munkebyost og Dahlsøl, selv om han nok ville ha likt begge deler. Det Eystein var opptatt av, var Guds rike på jord, ikke lokalsamfunnets fortreffelighet. Dét skal vi huske i det vi ser frem imot tusenårusjubileet for en hendelse som definerte Eysteins liv: Hellig-Olavs død på Stiklestad i 1030.
St Eystein er uadskillelig fra Olavsarven. Han var blant Hellig-Olavs første biografer. Han fremmet Olavskulten. Han utbygde Nidarosdomen, vår fremste Olavshelligdom. Først og fremst kjente han på kroppen Olavs kraft som vår himmelske forbeder, del av vitneskaren som evig synger lovsang foran tronen Esekiel så, som anbefaler jordens Kirkes behov til Guds barmhjertighet. Eystein forteller om en skjellsettende erfaring. Det var mens arbeidet på Nidarosdomen pågikk. Som byggherre inspiserte han fremdriften høyt og lavt. En dag falt han fra murtinden høyst oppe rett ned på stengulvet: ‘Jeg slo siden’, skriver han, ‘mot den skarpe kanten av karet de rørte mørtel i; kvass som den var, slo jeg meg stygt.’ Var han lammet for livet? Det kunne se sånn ut. Men erkebiskopen mistet ikke motet. Han bad trøstig til Hellig-Olav, hvis sak han hadde gjort til sin, og til alles forundring fremstod han uskadet: Litt støl, men ellers frisk og rask. Slik fikk han erfare at Norges Evige Konge ‘ikke glemmer sine, når de kaller på ham’. For oss kristne, er det dette Olavsarven handler om. Når vi forbereder tusenårsminnet for Hellig-Olavs martyrdom, er det ikke for å rope hurra for oss selv, eller for vårt land, for den saks skyld. Det er for å takke Gud for at vi får være del av de helliges samfunn, for at Gud på helgenens forbønn utøser sin nåde og miskunn over oss. Dette var kjernen i Eysteins livsanskuelse. Måtte det også være kjernen i vår. La oss takke Herren for at Eystein, kirkebyggeren, ber for oss ved Olavs side.
St Eystein som byggherre. Glassmaleri fra Nidarosdomen.