Ord Om ordet
St Josef Arbeideren
Matteus 13.54-58: Er ikke dette tømmermannens sønn?
Festdagen for “Den hellige Josef, Arbeideren” er blitt tatt til inntekt for mang en god sak, og for noen mer tvilsomme saker. Den er iblant blitt brukt for å politisere evangeliet. Det er en tvetydig tendens. Ikke fordi samfunnsordningen, den polis vi er del av, ligger utenfor Guds frelsesverk eller den kristnes oppdrag. Tvert imot, vi er kalt til å hellige samfunnet ved vårt vesen og virke; vi er kalt til å skape en verden hvor alle kan leve verdig.
Problemet er bare at vi, når vi gjør tro til et velferdsprosjekt, lett glemmer hva det hele handler om. Vi tenker vi selv er utslagsgivende aktører. Vi får et utsyn som er horisontalt og vi har lett, for å si det bibelsk, for å “glemme Gud”.
Da kan vi ikke ta Josef som gissel. Hans liv, hans suverene taushet, er fullstendig vertikalt orientert.
Når vi minnes og ærer Josef som “arbeider”, handler det om mer enn å hylle vår egen arbeidskraft. I St Josefslitaniet omtales Josef som “patriark”. Det Gamle Testamentes Patriarker var alle gjetere. Deres element var villmarken, slettene, leirbålet om aftenen, bålet de satt ved mens de berettet om Herrens trofasthet i deres og deres Fedres liv. Det Nye Testaments Patriark, derimot, er tømmermann. Han kall er urbant. Det er i byer, store eller små, man bygger hus som varer, som innredes — for i Bibelen finnes ikke noe hus på prærien: Det tilhører en annen kulturkrets.
Josef står for formgivelse i fellesskap, for et samfunn som har funnet en hjemstavn og ikke lenger stadig er underveis. Det synodale kall til bevegelse er et middel mot et mål. Vårt endelige kall er et kall til å nå hjem, og det er hjemmet byen står for. Det er meningsfylt at Skriften lar menneskets historie begynne, først i 1. Mosebok, i en veldig have mens historien fullbyrdes, mot slutten av Johannes’ Åpenbaring, i en by.
Josef, Frelserens beskytter, minner oss om at målet er innen rekkevidde. Han minner om at vi er kalt til å trives, og at trivsel utgjøres, ikke først og fremst av det vi går rundt og sier, men av det vi gjør for å muliggjøre fellesskap, tjeneste, trygghet.
Jeg tviler ikke på at Josefs håndverk var vakkert. Han bar i sine armer all Skjønnhets opphav. Måtte vi som kaller ham vår patriark likeledes virke vakkert i Herrens by, som også er vår.
Vi er kalt til å tufte vår by, våre liv, på Herrens fred, en fred som ikke er av denne verden. La oss sørge for at den freden kjennetegner alle våre sysler, fra de mest sublime til de mest hverdagslige. Amen.
