Ord Om ordet
Den hl Matteus
Ef 4:1-13: Og i seg selv virkeliggjør Kristus hele fylde.
Mt 9:9-13: Og mannen reiste seg og fulgte Jesus.
I Renessanse-maleri ser vi iblant at kunstnere innlemmer seg selv i motivene de fremstiller. Rafael inkluderte et selvportrett i Scuola di Atene, som utgjør en hel vegg i det apostoliske palass. Michelangelo avbildet seg i Det Sikstinske Kapells Dommedag. Det kan være noe burlesk over slik fremstilling — kanskje noe narsissistisk. Det kan også være noe inderlig og seriøst. Kunstneren viser at maleriet er mer enn en betraktning av nøytrale objekter. Han er involvert i det han maler; motivet berører hans livs historie.
På disse premisser innlemmer Matteus historien om eget kall i sitt evangelium. Det han beretter om Kristus er basert på grundig kildearbeid. Det er også basert på intim, personlig erfaring. Myndigheten i Matteus’ vitnesbyrd bygger på det faktum at han stod opp og adlød da Herren sa til ham, ‘Følg meg’.
Jeg fascineres av en bemerkning som inngår i dokumentasjonen for den hl. Dominikus’s helligkåring i 1234. Mange gode sider ved dette elskelige menneske blir belagt. Nærmest som en fotnote tillegges at Dominikus alltid bar med seg et eksemplar av Matteusevangeliet, som han i alle fall stort sett kunne utenat. Det er slående at han, som tok på seg oppgaven å bekjempe gnostisk kjetteri, valgte dette evangeliet. Kristi åpenbaring blir så virkelig og konkret i Matteus’ tekst. Det er fordi forfatteren selv hadde tatt den på alvor, hadde satt alt inn på å etterleve den.
Vi spør oss ofte hvordan vi kan nå vår tid med evangeliet. Det er ikke først og fremst ved nyutpønkset didaktikk, reformuleringer og sofistikerte App’er — selv om midler som disse har sin nytte. Vil vi formidle Kristi budskap troverdig til våre samtidige, må vi først og fremst leve ved det. Som Dominikus’ samtidige, den hl. Frans, sies å ha sagt til sine brødre: ‘Forkynn evangeliet til enhver tid; bruk ord hvis det trengs’.
I en tid som vår, hvor folk med god grunn skyr retorisk eksess og tenderer til å virtualisere fordringer, er det bare eksemplet av reelt forvandlede liv som vil åpne ører, hjerter og sinn for ‘den fulle erkjennelse av Guds Sønn’ Paulus snakker om. Det dreier seg om å hjelpe oss selv og andre til å bli modne mennesker, ‘som har nådd sin fulle vekst og i seg selv virkeliggjør Kristus hele fylde’ — intet mindre. Måtte våre liv, lik Matteus’, tjene denne storartede, gledesbærende og befriende hensikt.
Rafaels selvportrett i Scuola di Atene.