Ord Om ordet
Den hl Mattias: Konfirmasjon
Apg 1:15-26: Du, Herre, som kjenner alles hjerter.
Johannes 15:9-17: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.
Kjære konfirmanter,
Konfirmasjon betyr ‘bekreftelse’. Gud bekrefter idag gaven dere mottok i dåpen. Dere bekrefter at dere tar ansvar for gaven. Ved å konfirmeres, sier dere: ‘Ja, dette står vi for!’ Dere erklærer dere offentlig som katolske kristne, voksne medlemmer av Kirkens fellesskap.
Kirkens grunnvoll, skriver Paulus, er apostlene (Ef 2:20); så passer det at dere konfirmeres på en apostelfest. Apostlene var tolv i antall. Symbolsk tilsvarte de Israels tolv stammer, kalt til å formidle Guds løfter til hele skaperverket. Evangelistene beretter hvordan Jesus tidlig i sitt offentlige virke ‘valgte tolv til å være hans følgesvenner, tolv som han kunne sende ut for å forkynne’ (Mk 3:14). De nevnes høytidelig ved navn; men apostelen vi feirer idag, Mattias, var ikke blant dem. Hans historie er egenartet, usedvanlig. Den vitner om en dyp krise i den tidlige Kirke. Jeg vil reflektere litt over den krisen, for den har relevans for våre liv her og nå.
Påskebudskapet, nøkkelen til vår tro, hviler på historien om ubetinget trofasthet. ‘Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner’, har vi hørt Vårherre si. Å si det, er én ting; å vise det, er en annen. Jesus bekreftet sine ord ved sitt offer. Korset står for hans ‘konfirmasjon’. Et krusifiks utgjør vårt visuelle fokus her i domkirken; slik må det være også i våre liv. Korset vitner om troskap inntil døden. Men det er ikke alt. Korset peker utover seg selv. Døden har ikke siste ordet. Å være kristen, er ikke å være morbid opptatt av lidelse og død. Det er å anerkjenne at lidelse og død har sin plass i menneskers erfaring (å hevde noe annet, er mangel på realisme); men at kjærligheten er sterkere.
Hva er kjærlighet? Ordet bruker vi ofte lettvint. Det kan virke banalt. På samme tid står det for noe usigelig høyt; noe vi alle lengter etter så intenst at vi knapt våger å møte oss selv på det dypet. Å søke etter kjærlighet, er å erkjenne at jeg ikke er meg selv nok; å vite at jeg, for fullt og helt å bli den jeg er, må hengi meg selv til en annen; å bli i stand til å motta en annens uforbeholdne gave av seg selv. Vi lærer å elske på det menneskelige plan. Det tar tid. Det kan føre oss gjennom kaotisk erfaring. Jesu liv, lære, lidelse, død og oppstandelse lar oss forstå slik erfaring i et sant perspektiv. Herren viser oss hva det vil si å leve djervt. Han sier: ‘Det finnes mål det er verd å leve og dø for! Sett en høy standard for ditt liv! Tro på hjertets lengsel!’ Hans kjærlighet er et kraftfelt vi kan leve innenfor. Å leve der er risikofylt, men herlig; det er et grunnlag som bærer.
Dette, har jeg sagt, er påskens budskap om ubetinget trofasthet. Ikke alle var i stand til å motta budskapet. Gjennom Den stille uke, når Jesus med faste skritt går sitt kall i møte, lusker Judas i bakgrunnen, i mer og mer eksplisitt opprør. Han er rasjonelt anlagt, vant til å kalkulere med kroner og øre, til å veie profitt mot underskudd. Han syntes nok Jesu budskap, sånn først på, hadde interessante sider. Det er alltid behagelig å lytte til veltalende folk som utlegger høye idealer. Men når det stadig mer ble snakk om hengivelse, offer og utholdenhet inntil det siste, nektet Judas å følge med.
Ingen av oss vil noen gang forstå hvorfor han ‘viste veien for dem som tok Jesus til fange’. Men vi skal ikke se bort fra at hensikten var å sette stopp for et skuespill han mente hadde gått for langt — ja, så å si å beskytte Jesus mot seg selv. Det Judas ikke skjønte, var at teateret, det var hans; mens det Jesus gjennomgikk, var selve virkeligheten. Da han innså hva som egentlig stod på spill, var det for sent.
Historien om Judas viser at det er mulig å vandre med Jesus over tid, lang tid, uten å lære ham å kjenne. Alle kan vi si ‘Nei!’ til Jesu vennskap, velge mørket heller enn lyset. Erfaringen var som et åpent sår i den første kristne forsamling. Vitnesbyrdet om Guds trofasthet gikk hånd i med erfaringen av en apostels troløshet. Men Kirken lot seg ikke lamme. Kallet til Mattias er av stor betydning, til stor oppmuntring. Der én har feilet og bedratt, kan en annen plukke opp bitene, slik at livet går videre. Evangeliet om Jesus overgår det mennesker kan ødelegge. Husk: Kjærligheten er sterkere enn døden, sterkere enn alt det som hører døden til.
Kjære konfirmanter, kanskje kan dette synes bare som nok en velment, men forutsigbar bispepreken full av fromme fraser, men uten relevans for deres eget liv. Tillat meg da å avslutte i klartekst. Fremtiden som er dere betrodd, dere tenåringer av i dag, er skjør og utsatt. Vi lever i en verden som er forkrøplet av brutte løfter. Vi har sett, både i samfunnet og i Kirken, de fatale følger av enkeltmenneskers troløshet. Vi lever med trusler om krig og ødeleggelse, trusler som bare for noen måneder siden virket utenkelige. Dere kan ikke, slik min generasjon til en viss grad kunne, sette dere på gjerdet for å se hva som skjer, hvor verden siger hen, mens dere prøver å tjene så mange penger som mulig. Store valg må dere ta. Valgene vil koste; de vil også berike og foredle; og de vil ha store følger. Hver av dere har mulighet til å bli en Judas eller en Mattias; én som bedrar, eller én som reparerer der andre har bedratt. Velg rett! Og motta med åpent hjerte, åpent sinn den nåde som gis dere i dag. Den hellige Ånds innsegl er Jesu kjærlighet. Kraften er reell. Lev i den. La den leve i dere. Lev verdig, gjenkjennelig som Jesu venner. Det er ingenting verden trenger mer enn dét. Amen.
