Ord Om ordet
St OIavs omvendelse
Jeremia 20:7-9: Du ble for sterk for meg og vant.
Efeserne 6:10-18: Stå da parat!
Matteus 28:18-20: Meg er gitt all makt i himmel og på jord.
En kjær medbror lærte meg relevansen av lesningen vi har hørt fra Efeserbrevet. Han hadde vært jagerpilot under Krigen. Rystet av ødeleggelser han hadde opplevd, fant han seg ikke til rette, da freden kom, i et liv på annet enn radikale premisser. Hans kall var ikke utypisk. Igjen og igjen, gjennom 2000 år, har vi sett at vigslet liv får en oppsving i katastrofers kjølvann. Vi mennesker lever gjerne slumrende så lenge ytre stabilitet tillater dét. Men vi har evne til klare valg. Vi kjenner iblant forpliktelsen til å ta klare valg. Det kommer da en deuteronomisk klarhet over tilværelsen: Vi vet at nå må vi enten gå hit eller dit. Vi kan ikke gå begge veier.
Min medbror hadde levd et trofast, vakkert liv, fruktbart. Han var begavet på mange plan, hadde stor selv-disiplin. Militæret hadde lagt et grunnlag klosterlivet styrket. Han visste, og godtok, at livet ofte er en kamp, og at man må rustes. Derfor hadde han gjort Pauli ord til sine. Han leste ikke bare stykket vi har hørt; han fremførte det som et daglig rituale. Hver morgen, selv da han var godt over nitti, satt han på sengen i sin celle og lot seg mane av apostelens bud, ‘Stå parat!’ Så tok han sin rustning på: rettferdighet til brynje, fredens evangelium til sko, frelsens hjelm på hodet samt, i hånd, Åndens sverd. Slik gikk han inn i dagens dont iført Herrens kraft, uten grunn til angst for egen svakhet.
Rustningsdelene det er snakk om, bæres rett på kroppen. Man må stå blottet først, blottet for sitt eget. Når Paulus snakker om å ikle seg Herren Jesus Kristus, er det ikke i form av løs poncho som havner utenpå flere lag av andre, personlig valgte gevanter. Å være kristen, er å bli forvandlet. Det egne antrekket må av. I gammel tid ble prosessen dramatisert ved at dåpskandidater gikk nakne ned i baptisteriet. Der ble de døpt i Faderens, Sønnens og Helligåndens navn, for så å oppstå svøpt i hvitt, et tegn på skruden de frelste skarer bærer i Åpenbaringsboken.
Når Passio Olavi forteller at Olav, i Rouen, steg opp fra dåpen ‘forvandlet til en ny mann’, skal vi ikke avfeie bemerkningen som idealisert forskjønning. Den konstaterer en kjensgjerning. Den døpte er ikke lenger den samme. En vesensendring er inntruffet. Om endringen lar seg observere, er en annen sak. Bevisst omvendelse til det man er blitt, kan ta tid. Derfor kan et rituale lik min medbrors være til reell hjelp. Det bevisstgjør vårt kristne kall og ansvar. Å være døpt, forkynner evangeliet, er å overholde alt Herren Jesus har formant oss. Det er et heroisk foretak. Vi trenger Guds nåde og hverandres trofasthets eksempel.
Pius Welonskis altertavle her i kapellet viser Norges evige konge kledd sveisent til kamp. Ikonografien står i kontrast til vår tids lederideal i både stat og kirke. Det finnes ingen sårbarhet å spore i Olav, ingen varsomt konsulterende stil. Kongen står suveren med blikket hevet og rikseplet, korskronet, holdt høyt. Vi skal merke oss, ikke minst, hvor han står — balanserende på en drage som kunne være krøpet rett ut av Tryllefløyten. Hva står den for? Primærassosiasjonen er bibelsk. Den går tilbake til 1. Mosebok, når Herren taler fristeren til rette:
Jeg vil sette fiendskap mellem dig og kvinnen og mellem din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.
Ved Kristi offer, gjort samtidig i messen, ble slangens tap definitivt. Døden mistet sin brodd. Det er en erfaring hver troende gjør til sin på inderlig vis, vi i våre dager lik Olav i sine.
Når det er sagt, forblir kristendommen en historisk, inkarnert religion. Frelsesdramaet får særlig kontur i faktiske forhold. Alterbildet lar oss å ane tre ulike perspektiver.
Det første referer til Olavs egen tid. Motstanderen han kjempet mot, var først og fremst falsk gudsdyrkelse. Olav kunne hensette seg selv i et bibelsk paradigma, som Elia på Karmel eller Kong Josia med loven. Konflikten var klarskåren.
Vi kan videre betrakte bildet på bakgrunn av tiden det ble malt i. Biskop Fallize, som bestilte det, var født fire år før revolusjonsåret 1848. Han så en hel samfunnsordning falle. De gamle monarkier lå i støv og med dem, det som hadde vært Kirkens ryggrad i Europa. Med ett fremstod den ny-sekulære, fritenkende verden som sådan som en fiende. 1. Vatikankonsil gjorde holdningen til sin. Olavsportrettet reflekterer konsilets visjon av Kirken på barrierene.
Og nå? Hva står dragen for for oss? Vi skal ikke diabolisere vår samtid. Vi skal gjenkjenne i den alt som er godt, som tenderer mot det gode. På samme tid skal vi innse at vi også lever med følgene av massivt sammenbrudd. Det vi har mistet, er mening. Vi bebor en verden som, ytre og indre sett, er stadig mer konturløs. ‘Relativismens diktatur’ har spredd seg, ikke ved revolusjonære slag, men ved gradvis mental forurensning. Den gjør erfaring diffus. Den utvisker kontraster. Den gir inntrykk av at tilværelsen er lik et flyplassrullebånd. Et slikt kan ikke endre kurs; det beste man kan gjøre, er å gå varsomt i takt med andre reisende, mens man holder på egen bagasje. Men dere og jeg, som kristne, kan ikke gå sånn, halvt i søvne! Vi har, ved vår dåpspakt, grunnleggende valg å ta for egen, Kirkens og samfunnets del.
Når hellig Olav, slik vi leser i officiet, ‘vandret som seierherre for rettferds sak fra valplassen til den hellige konges hall’, var det fordi han i forkant, daglig, hadde utført ‘evangelistens tjeneste iført troens brynje og frelsens hjelm’. Oss er samme oppgave betrodd, samme midler gitt; oss holdes samme mål for øye. Vi oss bys stå parat. Det forutsetter at vi først lyder et annet paulinsk imperativ, fra Romerbrevet: ‘Våkn opp av søvnen!’ Måtte vi vise oss trofaste, hengivne tjenere for rettferdens sak, i Jesu navn. Amen.
Itaque devotissime perficiens officium evangelistae indutus lorica fidei et galea salutis circuibat civitates, vicos et villas salutarem doctrinam ubique disseminans.
Således utførte han evangelistens tjeneste på mest hengivne vis, iført troens brynje og frelsens hjelm. Mens han gikk omkring byer, landsbyer og gårder, sådde han frelsens lære overalt.