Ord Om ordet

Hl Stefan Protomartyr

På engelsk heter Annen Juledag “Boxing Day”. Uttrykket er Downton Abbeyaktig. På denne dag gav den engelske overklassen tjenerskapet fri, og en juleboks som gave. Det er også i vår tid en hvilens dag. Folk pleier sin forspiselse og sover lenge. Da jeg kjørte inn til byen fra Birgittaklosteret i morges, fantes knapt en bil på veien. Dagen i dag bærer preg av ro og fred, også av en underlig tretthet og kanskje, på et dypt plan, en slags skuffelse: Hva har disse intense dager egentlig handlet om?
På det spørsmålet, gir Kirken klare svar. Knapt har Julenattens frydesang klinget ut, så stemmes vi til alvor. “Dette barn skal bli et tegn det skal stå strid om”, sier Simeon, den trofaste vokter, til Maria i tempelet når Jesus bæres frem der, førti dager gammel. Vi trenger kun å vente fireogtyve timer for å få det samme budskap. Dagens evangelium kan synes i sterkeste laget: “Dere skal komme til å hates av alle for mitt navns skyld.” Hva så med den fine julestemningen?
Det er nettopp den, kanhende, vi bes om ta en viss avstand fra. Å bekjenne at Gud er blitt menneske i Jesus Kristus, at vår Frelser er født, er ikke et sentimentalt utsagn. Hva vi føler, er av liten betydning. Viktig er imidlertid måten vi lever på, ansvaret vi tar for Kristi evangelium.

Den hl Stefan er Kirkens protomartyr, den første i en rekke som fortsetter til våre dager, ja, som nettopp i våre dager blir stadig lengre, når det å være kristen, på mange steder, er å ta stilling mot fiendtlige krefter. Stefan var diakon, det vil si, en Guds tjener. Det var innlysende for ham at diakoni ikke begrenser seg til gode gjerninger; at gudstjeneste, i dypeste forstand, går ut på å leve et liv i overgivelse, i trofasthet inntil det siste. I det han utånder ber han Herren tilgi dem som står der og slår ham ihjel. Han setter et segl på sin bekjennelse lik en god, tro tjener: et eksempel til alle tider.

Kirken byr oss ihukomme Stefan i dag, ikke for å inngi tungsinn og depresjon, men for å riste litt i oss, for å minne oss om troens høye fordring, men også som dens løfte. Stefans bekjennelse opplyses av Jesu herlighet. Emmanuel, Gud-med-oss, forlater oss aldri; og er særlig til stede i den ytterste nød. La det være oss til trøst! Vi kan i dag begrunne, og tilslutte oss, en bønn som formuleres med kraft i en av våre vakreste julesalmer, en bønn til Barnet i krybben: “Jeg vil med palmegrene ditt hvilsted bestrø./For deg, for deg alene, jeg leve vil og dø./Kom, la min sjel og finne sin rette frydestund,/at du er født her inne, i hjertets dype grunn.”

Share