Ord Om ordet

Hl Thomas Beckett

I sin dikteriske gjengivelse av Thomas Becketts martyrium, Murder in the Cathedral, lar T.S. Eliot oss få del i en lang samtale Thomas har med seg selv når spenningen rundt hans person nærmer seg klimaks. Med krystallklart blikk analyserer han sin situasjon, sine valg. Han innser at embedet forplikter ham til å tale kongen imot. Samvittigheten peker mot det samme. Samtidig ser han berømmelsen som vil omgi et eventuelt blodoffer. Vil han ikke bli en troens bekjenner? Vil ikke folket hylle ham som helgen? Og er ikke dét en mulighet som pirrer hans forfengelighet på det inderligste? ”Å” utbryter Thomas forpint, ”Av alle fristelser, er dette den største: å gjøre det rette, men av feil grunn!” Betraktningen kommer fra en dikters penn, men gjengir trofast Thomas Becketts dilemma. Kanskje kjenner vi det fra våre egne liv. Egeninteressen, tanken på belønning og omdømme, insinuerer seg i de edleste forsett. Lytter vi til fristerens kløyvde tunge, risikerer vi å lammes i vår handlingskraft. Hva kan vi så gjøre? Det er Herren selv som anslår en utvei, til oss som til Thomas Beckett, som ble slått i hjel foran alteret nettopp i dag, fjerde dag i Juleoktaven. Vi har akkurat hørt Jesus hylles som Messias og Frelser. Hva syntes han selv om det? Ingen verdens ting. Hvem vet om han ikke rett og slett sov, hovedpersonen, da han ble rakt fra Josefs til Simeons til Marias arm. Lar vi oss bære av Guds Forsyn like fritt som det inkarnerte, ennå tause Guds Ord, kan våre indre stemmer plapre så mye de vil. Vi hører dem ikke, for vi har ikke lenger øyne for oss selv. “Jeg er som et lite barn”, synger vi i Salmen, “som barnet i sin mors favn.” Hvis vi med voksen integritet overgir oss til en så fullstendig, barnlig tillit, står vi rustet mot selve urfristelsen. Da synes ikke verdens stolthet bare absurd, men fullstendig uinteressant.

Share