Ord Om ordet
Kornelius & Kyprian
Preken holdt ved begynnelsen av en retrett for prestene i Tromsø Stift.
1 Tim 3.1-13: Han må føre et verdig liv.
Luk 7.11-17: Unge mann, jeg befaler deg: Stå opp!
Vi minnes i dag to hellige biskoper: Kornelius og Kyprian. Vi husker dem ikke minst for fronten de sammen dannet mot en vranglære som ennå lever i beste velgående anno 2025. På Kornelius’ og Kyprians tid var den forbundet med det novatianske skisma. Sammenhengen var kristendomsforfølgelsen som hadde herjet under Keiser Decius.
Ikke alle kristne var helter den gang heller. Noen gav etter for press og deltok i riter som ble regnet som avgudsdyrkelse. Hvordan skulle man forholde seg til slike personer i etterkant? Kornelius og Kyprian satte høy forventning. De forutsatte år med bot og bedring. Men de hevdet at et menneske, kristent sett, kan godtgjøre ond gjerning; og at Gud, den tålmodige og endeløst barmhjertige, legger til rette for dette.
Novatian, derimot, regnet et fall som endelig. Kirken, tenkte han, den er for ubesmittede. Novatians standard er heroisk, men grufull. Den forkynner: “Menneske, du har én sjanse; taper du den, må du klare deg selv; da rekkes deg ingen hånd.”
En slik holdning er ikke katolsk. Det var dét Kornelius og Kyprian fastslo. Den katolske Kirke er ikke et fellesskap utgjort av plettfrie dydseksempler. Kirken utgjøres av feilbarlige folk som vet av erfaring hva det vil si å falle — og å bli oppreist igjen; folk befridd fra illusjonen om egen fortreffelighet, som vet å nære håp også for andre. For hvis Gud har vist meg slik godhet, hvorfor skulle han ikke omfavne min neste likeså?
Vår samtid er novatiansk. Den idealiserer gjerne, men ser også gjerne idealiserte folk falle. Folk som har skuffet oss, eller som 
simpelthen oppfører seg på et vis vi ikke liker, kaster vi til løvene. Vi trives med å lage små, beskyttede rom hvor vi innbiller oss å være del av en utvalgt krets — inntil vi selv kastes ut, selvsagt, og opplever hva det vil si å gå hutrende alene i nattens mørke mens ingen vil åpne når vi ringer på.
Kornelius og Kyprian minner oss om at miskunn er grunnleggende for kristent, kirkelig liv. Miskunn dreier seg ikke om å ta lett på ting, ikke om å trekke på akslene og si, “Det gjø’kke noe”. Miskunn er den guddommelige egenskap som ser et liv, ikke bare for det det er eller har vært, men for hva det kan bli, og som lar Gud, den allmektige, bøye det stivnede, smelte det frosne, rette det krokede — ja, oppvekke de døde.
Paulus lar oss, i brevet til Timotheus, se hvordan slik egenskap forvirkliges spesifikt i et prestelig liv: ved selvkontroll, mildhet, gjestfrihet, motstand mot ondsinnet snakk og splittende snarer.
La oss da, kalt som vi er til å være menneskefiskere, leve deretter. I Jesu navn! Amen.