Ord Om ordet

Den hellige Treenighet

5 Mos 4:32-40: Har det hendt noe så stort som dette, har noen hørt noe slikt?
Rom 8:14-17: Den Ånd dere har fått gir dere rang som barn.
Matt 28:16-20: Dra da ut og gjør alle folkeslag til disipler.

Jeg leser for tiden Johannes Paul IIs encylica Redemptor hominis. Den ble promulgert 4. mars 1979, knapt fem måneder etter at Karol Wojtyla ble katapultert fra Krakow til Petri stol. Dette første rundskrivet satte tonen for hans pontifikat. I en tid med mye krangel om rett tolkning av Det annet Vatikankonsil, da den forventede nye blomstring i Kirken i stor grad uteble og strukturer raknet, ville paven legge premissene for sin forkynnelse og sitt styresett. Det gjør godt å lese teksten den dag i dag, for vi lar oss også lett distraheres bort fra det ene nødvendige. Vi trenger å minnes om hva—hvem—troen dreier seg om, om at Kristus er menneskenes frelser og derved gir oss, også i tilsynelatende håpløse situasjoner, styrke og mot til håp. 

Som alltid, utgår paven fra en eksistensiell betraktning, dvs. fra hvordan det er å være menneske. Det er rimelig prosedyre. Tror vi på Bibelens ord om at mennesket er skapt i Guds bilde, ja, da vil menneskets dyp vise oss mangt om hvem Gud er, så lenge vi ser mennesket i dets vesentlighet, ikke utfra opphopninger av det som kun er vaner, gode eller dårlige. Om menneskets vesen sier Johannes Paul II følgende: 

Mennesket kan ikke leve uten kjærlighet. Hvis kjærligheten ikke åpenbares for mennesket, hvis det ikke konfronterer kjærligheten, erfarer kjærligheten og gjør den sin egen, hvis det ikke selv blir levende del av kjærligheten, da forblir mennesket ubegripelig for seg selv, da har livet ingen mening. 

Sterke ord! Og utfordrende. Vet vi egentlig hva kjærlighet er? Det er et ord vi fort kan bruke for raskt, uten at dets fulle betydning kommer med. Alle kan vi dog være enige i det paven sier. Mennesket klarer seg ikke alene. Nyfødte barn som legges i kuvøse uten menneskelig kontakt, om de får all den fysiske næring de trenger, visner hen. Noe tilsvarende ser vi ved slutten av livet. Hvor mange gamle har ikke dødd dette året, ikke av kropslig sykdom, men av isolasjonen som Covid har pålagt sykehjem? Den verste form for tortur man kan øve mot et menneske, er å sette det på lydtett enecelle. Uten andre å forholde seg til, å måle seg mot, å kommunisere med, vet vi selv ikke hvem vi er. Da er depresjon, endog vanvidd, innen farlig rekkevidde. 

Å være et menneske er altså å bestå i forhold til andre mennesker. Når paven sier at et liv uten kjærlighet, er uten mening, er det dét han vil gi uttrykk for. For “kjærlighet” står ikke her for sentimental ekstase, men for forpliktende, nærende, bærende forhold, for dét å trenge andre og å være trengt, og for opplevelsen av at trengselen oppfylles i glede. For fullt ut å bli den jeg er, behøver jeg andre; og jeg vil selv ha min rolle å spille for at andre kan bli hvem de er. Tenker vi oss livet sånn, hvor rikt det blir, hvor spennende, hvor ansvarsfullt!

Når vi i dag feirer den hellige Treenighet, minnes vi at denne erfaringen vi gjør oss ikke kun er psykologisk betinget. Nei, den består for noe vesentlig og endelig, for noe metafysisk. Teologien har til alle tider slitt med å uttrykke Treenigheten adekvat. Alle har vi vel vært utsatt for triangeldiagrammer som reduserer dette sublime mysterium til noe absurd. Åpenbaringen av en treenig Gud, går nettopp ut på dette: at den høyeste form for Væren, opphavet til alt som er, ikke er ett urørlig prinsipp, men en strøm av liv, fullstendig utleverthet, en jublende begavelse som ser bort fra seg selv mot andre for å gi alt og samtidig motta alt. Det siste århundres vitenskap har vist oss universet som sydende dynamisk og ekspansivt; ingen ting står egentlig stille; alt går mot et mål. Slik aner vi hvem Gud er, han som skapte alt utfra det han selv er. “Ved ham er det vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:28); ved ham er det vi elsker og lengter etter å elskes; og i hans kjærlighet finner vår egen sin fullbyrdelse. 

“Har det hendt noe så stort som dette, har noen hørt om slikt?”, spør Moses i vår første lesning, og peker mot Guds gode gaver til oss: ikke bare har Gud skapt verden, men han investerer seg selv i den og gjør seg kjent for oss, skrøpelige kreaturer, slik at vi skal få kjenne ham. Den Gud hvis vesen består i relasjoner, ønsker seg et levende forhold til alt han har skapt. Han kaller oss, sier Paulus, til å bli hans barn: til å motta liv fra ham, for så å gi det videre. Han frir oss fra frykt, frykten for å ikke selv få nok, frykten for gavmildhet. Det guddommelige liv er en uuttømmelig reserve. Innser vi først dét, kan vi leve i fylde, fritt. Slik går altså den kristne frem, døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, med et brennende ønske om å gi dåpens nåde videre til alle mennesker. Å bære treenighetens segl er ingen tørr formalitet. Det er en åpning mot det uendelige, en stadfestelse av sjelens rop. 

For når vi går med en sånn lengsel etter kjærlighet at den kan synes som et åpent sår, betyr det at vi ikke er, ikke kan være, oss selv nok. Å være menneske, er å leve utover seg selv, mot andre mennesker, men ikke bare. Vi er skapt i Treenighetens bilde. Vi kalles til å ligne det. Det vil si å trekkes inn i en runddans av guddommelig kjærlighet, å gi fritt slik vi fritt får, å la angsten for andre vike for vårt ønske om å høre til. Sånn er Gud: på samme tid en raus giver og en stødig favn, enhet i treenighet, treenighet i enhet, evig rørlighet og evig fred. Ham være ære. Amen.

Share