Ord Om ordet
Den uplettede unnfangelse
Det er noe med betegnelsen “Den uplettede unnfangelse” som får dagens høytid til å virke litt abstrakt. Det er en av svært få festdager i kirkeåret som feirer en teologisk definisjon. Definisjonen peker mot en vesensegenskap, det er klart. Da Maria viste seg for Bernadette i Lourdes, var det med ordene: “Jeg er den uplettede unnfangelse”. Men Bernadette hadde ikke peiling på hva ordene betød. At hun husket dem i det hele tatt, og gjentok dem for biskopen av Tarbes, ble sett som bevis for åpenbaringens ekthet.
Heldigvis har Kirken flere uttrykksmidler enn de verbale. Bilder av den uplettede unnfangelse viser gjerne til et bibelsk motiv. Vi hørte det beskrevet i vår første lesning. Da Herren Gud stadfestet fiendskapet mellom slangen og Eva, “mor til alle som lever”, kom han med et underlig løfte. Kvinnens avkom, sa Gud til slangen, “skal knuse ditt hode”.
Med andre ord: Syndens råderett i verden, med døden som sold, er tidsbegrenset. Dagen vil komme når livet igjen får overhånd. Mørket varer en stund, sant nok; men vil opplyses når tiden er inne. Lysets seier vil da være definitiv. Mørket griper det ikke.
Profetien ble oppfylt ved Jesu offerdød og ærerike oppstandelse. Den bærer Påskens preg, lik alt autentisk kristent. Men Påskemysteriet forberedes møysomt. Høytiden i dag markerer første etappe. Gud gjør rede, får vi høre i dagens liturgi, en bolig til seg selv i Jomfru Maria. Hun blir et hellig tabernakel, uttrykk for en uskadet menneskenatur, slik Gud skapte den i opphavet. I Maria betrakter vi vår slekts fullkomne prototyp.
Hennes liv var forutsetningen for Guds Sønns komme, derved for vår frelse. Hun var syndfri i forventningen om hans frelsesverk. Hele hennes eksistens peker mot Jesu Påske. Derfor står hun, i kunsten, med foten på slangens hals. Den visler ennå, og spytter litt, men har ikke mer noen makt. For i Jomfru Maria er menneskets frelse alt fullbragt potensielt. Hun er bærer, fra unnfangelsen av, av Kristi livgivende mysterium.
Vi innbys til å grunne over Guds vidunderlige forsyn. Det virket for to tusen år siden, ubemerket stort sett. Det virker likeledes i dag, stort sett ubemerket. Alt avhenger av om vi har øyne som ser, ører som hører. For dagens høytid handler også om oss. Vår lesning nummer to, fra Paulus, slår fast at vi, lik Maria, er kalt til å stå “hellige og plettfrie, Guds nådes herlighet til lov og pris.” Glem aldri at Gud kaller oss til hellighet og nådig gir oss alt vi trenger for å nå frem til målet. Spørsmålet er: Har vi viljen og utholdenheten som skal til?
Guds Mor strekker hånden ut for å trekke oss med, slike mødre gjør. La oss gi henne vår, tillitsfullt. Hun kaller oss til å leve som hennes barn ved å sette våre liv til disposisjon for Jesu liv. Ikke noe har endelig verdi satt oppimot hans liv i oss. Men lever han først i oss, får alt vi gjennomlever evig verdi, ved ham og i ham.
Guds Mor og vår har gått opp stien. Vi trenger bare å følge den.