Ord Om ordet

Guds hellige Mor Maria

Gjennom kirkeåret, feirer vi flere tematiserte festdager viet den salige Jomfru Maria. I dag ærer vi henne simpelthen som ‘Guds Mor’. Tittelen ble tilskrevet henne ved Konsilet i Efesos i 431. Det fant snart rikt uttrykk i teologi, liturgisk poesi og billedkunst. I oldtidens kristne basilikaer, er det ikke uvanlig å finne en mosaikk av Guds Mor i apsis, over alteret, som bygningens visuelle fokus. Den uinnviede besøkende, særlig hvis han eller hun er betinget av reformasjonstiden retorikk, kan lett misforstå. Han eller hun vil tenke seg at tidligere tiders tro var preget av Mariafromhet som liksom satte Kristus i skyggen. 

Det motsatte er tilfellet. Når konsilfedrene i Efesos høytidelig kalte Jomfru Maria Theotokos, ‘Gudsfødersken’, var det for å forsegle Kirkens kristologi. I drøyt hundre år, siden Nikea, hadde man slitt for å finne ansvarlig uttrykk for hvem Jesus Kristus er. Da, som nå, tenderte man til å tenke seg ham for horisontalt, som en overmåte benådet, tiltrekkende, elskelig bror.

En sann bibelsk tro på Kristus, slik Paulus uttrykker den når han sier, ‘i [Kristus] bor hele guddommens fylde legemlig’ (Kol 2:9), er mer enn vår tanke kan bære. Skal han da være menneske som oss og allikevel ‘lys av lys’? Hvordan kan Faderens evige Ord underlegges begrensninger i tid og rom vi kjenner fra vår tilværelse, og som ofte tynger oss sånn? 

Å tenke oss Kristus teologisk er krevende. Vi liker ikke tanker som krever for mye av oss. Så sauser vi isteden sammen vår egen Kristusforestilling, ofte platt og banal, men med fordelen av å være lett tilgjengelig.

Spørsmålet er: Ender vi ikke med å tilbe et bilde vi selv har skapt utfra våre egne, begrensede ideer? Det sier mye at tilbedelsen som sådan er en dimensjon som ofte glimrer med sitt fravær i vår bønn og liturgi. Det snakkes stadig, i disse dager, om Kirkens mange kriser. Såvidt jeg kan se, er det egentlig kun én grunnleggende krise som er av betydning, fordi den er kilden til alle de andre: At vi mister troen på Kristus som Guds Sønn.

Vårt forhold til Jomfru Maria er et indisium på hvor vi står i den forbindelse. Det viser oss hva vi tror om Kristus, hva vi tror om oss selv. Tror vi på Kristus med Kirkens tro, ikke med en tro vi selv har fabrikert, vil det Marianske mysterium åpne seg for oss. Å bære den Evige inn i tiden, den Udødelige inn i forgjengeligheten, den Hellige inn i en natur såret av synd, er et kall så gedigent at det nødvendigvis forvandler henne som har fått det betrodd. Guds Mor viser oss mennesket, Guds inkarnerte bilde, i sitt høyeste potensiale.

Hun gjør det, ikke først og fremst for at vi skal ære henne oppe på en kirkevegg. Hun gjør det for å vise oss hva vi selv, ved nåde, er kalt til å bli. Inkarnasjonens mysterium fortsetter innen Kirken: Dét er livets store under. Leo den Store sa engang: Gud har gitt dåpens vann alt han gav til sin Mor (‘dedit aquae quod dedit Matri’, Sermo XXV). Ved dåpen har vi fått evne til å bli bærere av Guds liv og til å ‘få del i guddommelig natur’ (2 Peter 1:4). Festdagen i dag gjør ære på Jomfru Maria, ja. Men den gjør også vårt eget kall eksplisitt. 

Tror vi på det kallet? Vil vi si ja til det, overgi oss det helt? Vil vi, i Kristus, bli en inspirert ‘ny skapning’ (2 Kor 5:17) — eller er vi egentlig vel tilfreds med den gamle, trøtte? 

Apsismosaikken (fra 800-tallet) i Hagia Sofia-katedralen i Konstantinopel.
Share