Ord Om ordet
Olavsvake på Stiklestad
2 Kong 4.42-44: Det kom en mann fra Baal-Sjalisja.
Ef 4.1-6: Lev på en måte som svarer til kallet dere har fått.
Joh 6.1-15: Dette sa han for å sette ham på prøve.
Våre lesninger fra Kongenes Bok og fra Evangeliet handler om det samme: et brødunder i ødemarken. I begge tilfeller får en stor hop spise seg mett på mat som i utgangspunktet var utilstrekkelig. Elisjahistorien peker henimot scenen ved Galileas sjø. Fedrene så den som profetisk utifra en almen oppfatning av Elisja som Kristus-forløper, han som fikk dobbelt del av Elias ånd, helbredet spedalske og oppreiste døde. Så leser vi tekstene ærbødig, men vel også med en følelse av avstand. For hvem forventer, ærlig talt, å bevitne en oppstandelse eller å se én matpakke mette tusener?
Det er fare for at vi som troende skaper for oss selv et schizofrent univers. Ved én pol har vi tilværelsens religiøse dimensjon med sublime begreper om Gud, om skapelse og frelse, kallet til hellighet. Ved den annen pol har vi vårt konkrete liv med politisk bekymring, mellommenneskelig konflikt, stigende priser og drømmen om å se fantastisk ut i badetøy. Så følger vi vår sikksakkvei i verden lik en metallkule på et gammeldags bordspill, forvirret, hjemløst tiltrukket av motstilte magnetiske felt.
Gudskjelov har vi Kirken! Kirken er for oss langt mer enn en institusjon, mer enn et rom vi går inn i og ut av. Kirken er en dimensjon vi lever i, et sakramentalt univers hvor motsetninger opphører, hvor to kan bli til ett. Ånd og materie inngår i hverandre. Livet som helhet blir en mulighet. Paulina Mariadotter likte å snakke om kallet enhver av oss deler til å bli én “helad, hel, helig människa”. Sakramentene gir oss kraften og næringen vi trenger på veien. Helgenene viser, i vidunderlig mangfold, hvordan en universell prosess finner sted i særlig forhold, i enkeltmenneskers liv.
På disse premisser har våre lesninger kanskje noe håndfast å si oss åkkesom? I begge tilfeller er rammen den samme. Folk kommer sammen spontant; møtet varer; man blir sulten. Guds signing hviler over forsamlingen. Herrens representant (først hans profet, så hans Sønn) føler ansvar for forsyning. Hva skal han ta seg til? Bibelens Gud, den Gud vi tror på og bekjenner, er allmektig. Han besitter alene evnen til å skape noe utav intet. Saktens kunne han frembringe alt som skulle til ved å utrope et majestetisk, “La det bli!”, slik han gjorde “i begynnelsen”. Det er imidlertid ikke hans foretrukne metode. Heller viser og utvikler han potensialet i det som allerede er.
I Elisjas tilfelle er utgangspunktet tyve byggbrød og litt nyhøstet korn en mann hadde med fra Baal-Sjalisja. Ved allmøtet omkring Vårherre byr en unggutt på fem byggbrød og to fisk. I begge tilfeller bemerker fornuftige observatører slående disproporsjon. De utroper: “Hva utgjør dette lille i forhold til disse mange?!” Nei, det ser håpløst ut — skjønt dét er visst feil ord å bruke, for bedømmelsen gjøres på grunn av ren kalkyle, utifra realismen vår samtid skatter skyhøyt; håp spiller ikke inn. Men håpet trumfer endog, gjennom kjærlighet, i tro. Ved å dele det som så så ufullstendig ut, akkurat nok til meg selv og kanskje til min nærmeste venn, utvides det muliges grenser. Fellesskap oppstår på grunnlag av noe som er eget helt hengitt andre.
Her skjelner vi et almengyldig mønster. Alle har vi intime behov, mer eller mindre synlige eller hemmelige. Alle tenker vi i blant: “Så langt kan jeg strekke meg, men ikke lenger”. Det er fornuftig å være seg egen begrensning bevisst; det er velsignet å vite når det er rett å la fornuften fare og gi alt slik at andre kan få liv. Brødundrene antyder martyriet, Kristi frelsesoffers bærekraft. På Stiklestad kommer tematikken oss nær. Den går oss under huden. Hva er ett menneskeliv i striden for et folks omvendelse og forening i rettferd? Er kalkyle alt vi har å fare ved, synes forholdet absurd. Offeret lar seg ikke kvantifisere. Men vi som får motta Kristi Legeme her på dette sted, hvor Olavs kropp falt til jorden lik et hvetekorn i Jesu navn, vi vet at noe skjellsettende skjedde dengang, noe vi ennå lever på og kalles ved.
Jeg våger å tro at vi alle av erfaring kjenner kraften som ligger i fullkommen hengivelse: Gleden og freden som strømmer derav, utover begrensning i tid og rom. Kanskje kjenner vi også tristheten mangel på hengivenhet kan skape, et “ja” som aldri blir til noe mer enn et “tja”. La oss spørre oss selv med det samme: “Herre, hva kaller du meg til å gi?” Så skal vi lytte åpenhjertig. Tenk å få utrope med David, jublende: “Herre, av et oppriktig hjerte har jeg gitt deg alt.” Hvem vet hvilken frukt slik sæd muliggjør? Kanskje forblir den skjult, kanskje ikke.
La meg få avslutte med en historie. I Mount Melleray, et irsk kloster av min orden jeg en stund hadde ansvar for, finnes et gammelt tretrau på 3 x 1.5 meter. På 1800-tallet oppbevarte munkene melet sitt der. Under den fryktelige hungersnøden i 1840, kom sultne bønder og bad om brød. Munkene var lutfattige (der finnes knapt på stedet dyrkbar mark) men abbeden, som måtte ut på en reise, gav ordre om at ingen skulle sendes tomhendt bort. Under hans tre måneders fravær fikk 100 munker og 70 trengende daglig brød bakt av mel fra trauet. Ingen hadde ressurser til å etterfylle det, men det ble aldri tomt. Jeg har kjent folk som kjente folk som kjente folk som var øyenvitner dengang.
Lever vi i Kristus, lever vi innenfor en virkelighet som er grenseløs, som lar oss ane hva ordet “evig” betyr. Gud gi at vi får skikkes, i raushet og tro, til evig liv og derved finner det mål som alene er mennesket verdig.
