Ord Om ordet
Marias gjesting hos Elisabeth
Sef 3.14-18: Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke!
Luk 1.39-56: Barnet i mitt liv hoppet av fryd!
Det ligger en jubel over Marias gjesting hos Elisabeth.
Maria “skyndte seg” over fjellene slik Abraham “skyndte seg” da han, i Mamre (1 Mos 18), mottok englene som forkynte Guds løfters oppfyllelse. Når Herren er på ferde, settes ting og forhold i bevegelse.
Møtet vi leser om omfatter fire personer. De to havende kvinnene, den unge og den eldre, omfavner hverandre. De ufødte hilser hverandre likeså.
“Da lyden av din hilsen nådde mine ører”, sier Elisabeth, “hoppet barnet i mitt liv av fryd”. Ordet evangelisten bruker er samme ord vi finner i en Davidsalme som synger om Israels hjemkomst til Sion. Da Herren ledet sitt folk hjem, “hoppet fjellene som værer, haugene som unge lam”. Slik står det i Septuaginta, det Nye testamentes Gamletestamente.
Guds nærvær får selv gråstein til å vibrere.
Vi skal merke oss at det første menneske som eksplisitt erkjente inkarnasjonen var et embryo.
Scenen der i fjellbygden er historisk unik. Allikevel er fortellingen overførbar til våre forhold. Vi mottar, her ved Herrens alter, Kristi Legeme. Vi bærer så ham, den Levende (Åp 1.18), ut i verden.
Er vi oss bevisst at vi er, er kalt til å være, vandrende tabernakler? Vi spør oss iblant hvordan vi best kan vitne om vår tro i dagens verden. Det er ikke alltid en talestrøm som trengs. Lever Kristus i oss, vil han selv, ved sitt nærvær, virke velsignende, manende, helbredende. Virkeligheten, i møtet med ham, vil konstitusjonelt hoppe av fryd.
Det vi skal vokte oss for, derfor, er hver synd som kveler hans liv i oss. Frans av Sales hadde for vane å si til folk, og til å sette som overskrift på korrespondanse, Vive Jésus — “Jesus leve!” Er det vår leveregel, lever Guds Ord i oss rikelig (Kol 3.16), blir vi vitner om evangeliet enten vi taler eller tier, våker eller sover, lever eller dør. Amen.
The Visitation, a painting attributed to Rueland Frueauf the Elder (c. 1445 – 1507), previously attributed to Bartholomäus Zeitblom (1450 – 1521). In the Harvard Art Museums.