Ord Om ordet

3. søndag C

Neh 8.1-10: Hele folket gråt da de hørte det som stod i loven.
1 Kor 12.12-30: Legemet er ett. 
Lk 1:1-21: Et nådeår på Herrens vegne. 

I de siste år — ja, det kjennes som en ganske lang tid — har vi hørt mye og mangt om Kirkens synodale karakter. “Synodalitet”, vet vi, står for “felles fremdrift”, for veifellesskap. Konseptet forutsetter to bibelske bilder, ett fra det Gamle, ett fra det Nye Testamente.

Først tenker vi på Israels vandring gjennom ørkenen, reisen som gjorde en mølje individer til et folk. Synodalitet oppstod ved at folket, alle som én, fulgte Herrens ledelse, synlig som en skysøyle om dagen, som en flammesøyle om natten. “Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene opp, og på det stedet hvor skyen stanset, slo de leir” (4. Mos 9.17). Å bryte opp uten at Herren bød, eller å bli værende når han manet til oppbrudd, viste seg fatalt. Dét lærte Israel av erfaring.

Det andre store bildet på synodalitet, er det av saueflokken som Jesus bruker i Johannesevangeliet. En slik flokk har ikke av seg selv et felles ordnende instinkt; dét vet enhver som har hatt med sau å gjøre. Flokken beveger seg synodalt i den grad den følger Hyrdens ledelse, han som “kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans” (Joh 10.3f.). Kirken gjenkjenner seg selv både i Gudsfolkets vandring og (litt mindre smigrende) i den ulne, brekende hop.

Sånn er vi blitt minnet om hvordan synodal bevegelse oppstår: ved å lytte til Guds røst inkarnert i Jesus Kristus; ved å skjerpe våre åndelig sanser til å gjenkjenne Herrens styring; ved å vente tålmodig når Gud ikke gir åpenbare tegn; og ved å finne vår glede i å vandre som del av en helhet, uten på død og liv å måtte stikke oss frem som enkeltmennesker. Dette er god, nyttig lærdom.    

Tanken om Guds vandrende folk (og fe) er dog ikke tilstrekkelig for å gi uttrykk for Kirkens mysterium.

Bildet Paulus gir oss i dag er mer vesentlig. Vi bør kikke på det litt grundig. Kirken, sier Paulus, er mer enn en pilegrimsskare. Vi må tenke oss den som et legeme: “nå er dere Kristi legeme og hver på sin måte en del av det”. Vi har nettopp feiret jul. Vi har bekjent at Gud er blitt menneske, Ordet kjød. Mer enn noen annen, har Paulus latt oss skjønne hva dette betyr for vår del.

Inkarnasjonen begrenser seg ikke til en forbigående, treogtredveårig episode i menneskets historie. Nei, den innleder en ny menneskehet. Ved å anta vår natur, har Gud gjort det mulig for oss å delta i hans vesen. Å være sant menneske i kjølvannet av engelens budskap til Maria, er å leve forbundet med Guds Sønn. Forbundet handler om mer en prinsipiell eller rent moralsk tilslutning. Å bli en kristen, går ut på å kjenne Kristusmysteriet innenfra. I dåpen innlemmes vi i Kristus. Uskapt nåde strømmer inn i vår tilværelse betinget av kjøtt og blod. Vi lever med føttene festet på jorden, takknemlig forankret i vår menneskenatur; på samme tid får vi la ånden sveve, lengtende etter grenseløst liv, etter den absolutte forening med det sanne, gode og skjønne som Bibelen kaller “salighet”.

Kirken er rommet hvor disse to tendenser, den jordnære og den himmelstrebende, blir til ett. Kirken fører oss inn i spenningen Kristus forener i sin Person som vi får bli del av, enhver på sitt unike vis, på sin plass. Bildet av legemet er fantastisk. Vi vet, enda bedre enn folk på apostolisk tid, i hvilken grad kroppen utgjør ett hele. En soneterapeut kan behandle spenninger i nakken ved a trykke kyndig under fotsålen på folk. Om vår tildelte plass på legemet er synlig eller usynlig, spiller ingen rolle. Det som teller, er at vår sanne natur får utvikles optimalt, etter Guds hensikt og plan, så kroppen som sådan får trives. Samt at vi aldri glemmer dette: At uten de andre lemmene, forenet under Kristus, Kirkens hode, er vi ingenting.

I tillegg skal vi huske hvordan Kristus, Guds Sønn, fullbyrdet gjerningen Gud Fader kalte ham til i Den hellige Ånd: “Dagen før han led” for ved korset å bekjempe den dødelige pest som plager Gudløst menneske, “tok han brødet i sine hellige og ærverdige hender, takket og velsignet, brøt brødet, gav det til sine disipler og sa: Ta og ét alle derav: For dette er mitt legeme, som skal gis for dere.”

Å inkorporeres i legemet, å bli et lem av Kirken, er å la seg skikkes, i enhet med Kristus, til et offer som bringes til Herrens ære og verdens frelse. Kriteriet for kirkelig liv er ikke privilegier eller hildret status. Det er selvutgytelse lik hans som uttømte seg selv “og ble lydig til døden, ja, korsets død” (Fil 2.8).

Når vi tenker på fordringene kristenkallet setter, kan vi fristes til å bryte ut i gråt, lik folket som på Esras tid fikk Loven (som de rent hadde glemt) opplest og innså sin tilkortkommelse. Men vi skal ikke sørge. Målet vi på egen hånd ikke kan nå, er bragt oss nær i den Salvede, Åndsfylte som utroper et nådeår. Han lar oss få kjenne sin kraft så lenge våre liv utfolder seg i ham. La oss da ta avstand fra alt som kan skille oss fra ham.

Å avskjæres fra Kristi nåde ved uansvarlige, perfide valg, er det eneste vi her i dette liv har å frykte.