Tromsø in Advent
EWTN’s Colm Flynn has paid a pre-Christmas visit to Tromsø, producing a lovely reportage broadcast today. You can find it here. The strong invocations of the final days of Advent, ‘Let your light shine upon us!’, ‘Come, do not delay!’, resound with special force in the Polar Night, which can occasionally reveal displays of spectacular colour. Holy Writ speaks of a playfulness embedded in the structure of creation: ‘When he fixed the foundations of earth, then was I beside him as artisan; I was his delight day by day, playing before him all the while, playing over the whole of his earth’. Sometimes, it takes the darkness of night to awaken to this, to learn anticipation – and rejoicing.
Utopias
It is fascinating and uncanny to re-read an essay Joseph Needham wrote for Scrutiny in 1932. It begins like this: ‘‘Utopias’ writes Prof. Berdiaev, in a passage which Mr. Huxley chooses for his motto ‘appear to be much more realisable than we used to think. We are finding ourselves face to face with a far more awful question, how can we avoid their actualisation? For they can be made actual. Life is marching towards them. And perhaps a new period is beginning, a period when intelligent men will be wondering how they can avoid these utopias, and return to a society non-utopian, less perfect, but more free.’ Mr. Huxley’s book is indeed a brilliant commentary on this dismally true remark. It is as if a number of passages from Mr. Bertrand Russell’s recent book The Scientific Outlook had burst into flower, and had rearranged themselves in patches of shining colour like man-eating orchids in a tropical forest. Paul planted, Apollos watered, but who gave the increase in this case, we may well ask, for a more diabolical picture of society (as some would say) can never have been painted.’
Konklave
Så gikk jeg, da, og så Konklave. Som kulturfenomen viser den, lik Nanni Morettis Habemus Papam fra 2011 (en langt smartere, mer severdig film), fascinasjonen katolske ritualer og prosesser utøver på en samtid som erklærer seg likegyldig til Kirken. Fotografien er god. Dialogen er platt. Karakterskildringene mangler dyp. Stereotyper opprettholdes med heroisk utholdenhet. Jeg fant ikke filmen fornærmende; den har ikke tilstrekkelig substans til å fornærme noen. Forlot jeg kinoen mismodig, var det av en annen grunn: Edward Bergers film viser hvor steril diskurs om ‘religion’ blir når den føres uten tro. I et gjennomtenkt essay antyder Dan Hitchens at Konklave peker utover seg selv. Min vurdering er mindre håpefull. Jeg så visst ikke noe i den som svevde. Den er en implisitt utlegning av Det tredje Bud. For tar man for lett på Herrens navn, er resultatet ikke nødvendigvis blasfemisk; man føres simpelthen ut i ren meningsløshet.
Helgeners Globalisme
Midt i det forunderlige virvar som utgjør York Art Gallery, hvor noen storartede verker henger og lyser blant en god del høyst uanselige, fant jeg dette portrettet av den hellige Birgitta, ett panel i et diptykon hvor hun flankeres av Antonius den store, av alle mennesker. Bildene ble malt av Maso di San Friano omkring 1565 til en kirke nær Firenze. Så her finner vi en svensk matrone fra 1300-tallet i selskap med en egyptisk munk fra 300-tallet forflyttet fra senrenessansens Italia til et postindustrielt York. Rett bak galleriet ligger St Olav’s Church, vigslet i 1055. Bare 25 år etter Olavs død på Stiklestad, var Olavskulten nådd Nordengland. De helliges samfunn forutsetter og nærer et globalt syn på historien og på mennesket. Det lar oss trekke linjer og se forbindelser som går på tvers av grensene vi pedantiske opptegner til selvbeskyttelse – altfor snevre rammer for tilhørighet. Vi trenger dette videre perspektivet nå, når så mange murer bygges og broer brennes.
Oppmuntring
Jeg satt på flybussen grytidlig i dag morges da jeg leste annen lesning i matutin og ble slått av umiddelbarheten i ord nedtegnet for nær tusen år siden av Anselm av Canterbury, et helstøpt menneske, tvers igjennom munk. Så forunderlig at ømhet sånn kan formidles på tvers av århundrene. ‘Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud! Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg.’
Healing Wounds
‘There is a tendency in Christian devotion to prettify, even to idealise, wounds. This tendency is perverse. Human nature, created in the image of God to be like God, is made for wholeness. Here and now we inhabit a world that is wounded, groaning in pangs of deliverance. We are wounded, subject to the anomaly which Scripture calls ‘sin’, an existential wasting-sickness. Sin leaves its mark on our spirit and on our body. It can paralyse our will or lead it astray. To be fully human is to own this state of affairs. It is to be reconciled to loss and the inevitability of death. But it is no less to remember that our woundedness is of time, and that time will pass. The Christian Gospel envisages the passage from a frank acknowledgement of wounds to the prospect of definitive healing. It proposes a vista of transformation, ‘a new heaven and a new earth’ where ‘death will be no more, mourning and crying and pain will be no more.’ There, the first things will have passed. The first things, though, must happen first.’ From Healing Wounds, published today.
Die Manns
Dokudrama er kompliserte greier. Den dramatiske komponenten fremstår lett som glorete pynt som enten går på tvers av eller romantiserer dokumentaren. Livet er for de fleste av oss stort sett mer monotont enn drama; så føler vi oss skuffet, konfrontert med et produkt som verken er realistisk eller som metter vår fanatasihunger. Heinrich Breloers serie Die Manns er et unntak i så måte. Sant nok, Thomas Mann og hans begavede avkom kan knapt nok kalles en «normal» familie; i deres tilfelle, var virkeligheten fantastisk. Men det er tilstrekkelig toverdig fortellerkunst i filmen til at den fremstår som et sant portrett, ikke kun av klanen, men av verden slik den var før, under og etter Annen Verdenskrig, gjenstand for kataklysmisk endring. Elisabeth Mann Borgeses rolige, gjennomtenkte kommentarer bidrar med et håpselement. Marcel Reich-Ranicki kalte Die Manns et høydepunkt i tysk filmkunst. Jeg tror knapt det er noen overdrivelse.
Jernalderord
Jeg leste nylig at jesuitten Paul Mankowski anbefalte folk å be tidebønner ved å si: «Det gjør deg godt å ha Jernalderord daglig på tungen.» Jeg har gått og mullet på utsagnet, som synes meg åpenbart sant. Det er noe med smaken av vesentlige, eldgamle utsagn som opplærer ganen til å skjelne fortreffelighet fra svada; ved slik øvelse kan jeg trene meg selv til å svelge sistnevnte før jeg gir det fritt uttrykk. Til laudes i dag morges ble jeg slått av setningen: Ego et anima mea regi cæli lætationes dicimus. Bokstavelig betyr dette: ‘Jeg og min sjel uttrykker våre gledesutsagn for kongen’ (Tobit 13.7). Det finnes ingen dualisme her, men anerkjennelse av at jeg, rett som det er, står i konflikt med meg selv. Er jeg der hvor min sjel befinner seg? Lar vi oss utfordre av spørsmålet, er det, tenker jeg, utmerket juleforberedelse.
En selv i ett ord
Jeg sjarmeres og inspireres av et kvikt svar Einar Økland gir en intervjuer i forrige ukes Dag og Tid:
– Dersom du skulle summera deg sjølv opp i eitt ord, kva kunne det vera?
– Kolon.
– ???
– Kolon har noko på begge sider, men er heilt ope både for innspel og utspel. Men dette er ei artikulering som kjem i ettertid. Ein veit ikkje kva ein tek inn, eller kva ein slepper ut, før etterpå. Eit alternativt svar kunne vore «punktum». Eit punkt har inga utstrekning og kan vera både byrjing og slutt.
Poesi
Mitt bidrag til «Årets bok»-spalten i The Tablet den 30. november 2024:
Det er noe forunderlig på ferde i Pater Paul Murrays diktning, en slags krystallisering som utfolder seg fra det ene bind til det neste, uten å minske hans poesis karakteristiske jordbunnethet og intimitet. Lys ved reven horisont inneholder mange fine tekster i et register som strekker seg fra det lekne («Sang til tegnsettingens pris») til det gravalvorlige («Til en venn på dødsleiet»). Jeg har lest samlingen oppmerksomt, ærbødig, takknemlig.
Et godt menneske
I det jeg går og tenker på Mount Melleray, husker jeg med høy aktelse en munk som var prior der i en krevende tid, et inderlig godt menneske. Jeg feiret da tiden kom hans begravelse: ‘For anyone inclined to think that a monk’s dying to the world is a life-denying, fearful, glum affair, Brother Boniface provided a startling corrective. What a cheerful, warm-hearted, hospitable man he was! As Mount Melleray’s porter he exercised for decades a ministry of welcome. A brother who worked with him has told me he never saw Boniface turn away a person in need. That is a noble legacy. Brother Boniface received all comers kindly. He practised the asceticism of suspended judgement. Not that he was gullible. In fact, he was very shrewd. But he refused to condemn another. As a result, he was a vessel of comfort for many. He gave fresh heart to the hopeless, showed the way to the lost. Gifted with wonderful patience, he knew how to listen. Having listened, he would speak, but not much. His essential message was conveyed simply by his presence.’
Ingen blivende stad
Nyheten om at cistercienserne forlater Mount Melleray har vekket mange og sterke reaksjoner. Klosteret har spilt en nøkkelrolle i Irlands katolske og verdslige historie. Jeg har nettopp lest på nytt et elegisk essay John Waters skrev etter et besøk for ti år siden, seg vel bevisst at han var vitne til noe dyrebart i ferd med å forsvinne: «Det slår meg dypt at disse mennenes bedende, tause nærvær her på stedet på et eller annet vis er vesentlig for vår menneskelige fremtid, selv om vi knapt vet at de finnes, ja, selv om vi forakter deres ofre. Jeg tenker ikke kun på dét at de ber for oss; jeg tenker på at de lar oss ane noe som er verd å tro på så betingelsesløst at, om vi så fnyser av det, det lar oss fortsette vår tilværelse i det vi tenker på som den ‘virkelige’ verden, litt som da vi en gang i tiden festet natten lang i visshet om at våre kjedelige foreldre sov urolig hjemme, i håp om at vi ville vende trygt tilbake ved morgengry.»
Infant of Prague
It seemed eminently meaningful to find myself, in the evening of the feast of Christ the King, on my knees before the Infant of Prague. The aesthetics of the statue and its shrine will appear differently to different people, but that is beside the point: what the monument expresses is that God, to become man, became a child. Dom Porion has written: ‘God made himself a child to heal our useless fears and to inspire us with confidence; for fear, lack of trust, and timidity constitute an ancient and grave illness that affects us all to a greater or lesser extent.’ This is true. There is a further dimension to this image. Having been made in Spain it was brought to Prague in rough conditions: it lost its hands. A Carmelite praying before the statue seemed to hear it say: ‘Give me hands and I will give you peace.’ He promptly restored them. Countless people have since found peace in the statue’s presence. Of course, there is also a parable in the story: each of us is called to be Christ’s hands in this world, instruments for the good he wishes to accomplish. Caritas Christi urget nos.
Cecilia
‘Cecilia’s Christian witness caused scandal in a city still largely pagan. She was arrested, then condemned to suffocation in the baths. When the city’s prefect heard she was still alive after 24 hours, he ordered decapitation. The henchman struck thrice, unable to sever the head from the trunk. Roman law did not permit a fourth attempt. He left Cecilia bleeding, therefore. She lived on for three days. Then she died, and was buried by Pope Urban. This story, told in ancient chronicles, was confirmed by observation in the jubilee year of 1600. During restoration works at the abbey of Santa Cecilia in Trastevere, on the site where Cecilia’s family had held its titulus, the martyr’s remains were found. Not only were they in a state of incorruption. The twisted position of Cecilia’s head also corresponded exactly to the story of failed execution. The find was a sensation. Swiss guards had to be brought in to control the traffic of pilgrims wanting to pray in the physical presence of one of Rome’s most beloved saints.’ From Chastity: Reconciliation of the Senses.
Poison
One of the papers I look at each morning is the Frankfurter Allgemeine Zeitung, a good old-fashioned continental broadsheet with a deserved reputation for serious, well-researched journalism. Even here one senses a change of tonality these days. I have been struck to find, over little more than 48 hours, three front-page headlines that cry out: ‘Poison!’ The contexts were various, applying first to a political party (the AfD), then to the culture of victimisation, then to Platform X. The matters in hand are causes for concern, that is true. But what does it do to public discourse when bastions of measured analysis yield routinely to hyperbole? What does it say about journalism that such easy recourse is had to the semantic register of toxins? It goes beyond my competence to attempt the psychoanalysis of a newspaper. But it seems to me these questions are worth asking. The task of the press is surely to articulate problems so that these can be addressed, not just to cry wolf.
Creating Order
One of my favourite books by Thomas Merton is his Seeking Paradise: The Spirit of the Shakers. The Shaker village of Pleasant Hill is unfar from Gethsemani. Engaging with the history of the place and its deep motivation, he was struck by parallels with monastic life. He summed up his findings in this little book, illustrated with his own photographs. We are treated to a precious collection of Shaker apophthegmata, like this one: ‘We are not called to labour to excel, or to be like the world; but to excel them in order, union, peace, and in good works – works that are truly virtuous and useful to man in this life. All things ought to be made according to their order and use.’ What a revolution might ensue in a time in which ‘manufacture’ has become an all but meaningless term, if this principle were heeded here and there. The Shakers also liked to say: ‘If you love a plant, take heed to what it likes.’ That counsel is transferrable to many aspects of living and relating.
Såret løve
Historien om den hellige Hieronymus og løven fikk endelig form i Den Gyldne Legende, men må ha sirkulert lang tid i forvei. Opprinnelsen er uklar. I middelalderversjonen dukker en løve opp en kveld i Hieronymus’ kloster i Betlehem. Brødrene var fra seg, men Hieronymus så at dyret trengte hjelp. Det hadde en såret pote, gjennomboret av en torn. Helgenen fikk tornen ut, og løven frydet seg: «Den løp gledesstrålende gjennom klosteret og knelte foran hver munk og viftet med halen, som om den ville be om unnskyld for ugagn den før hadde gjort.» Motivet er ofte blitt fremstilt i kunsten. Nylig så jeg dette tiltalende panelet på Lübeck-alteret i Nikolaus-kirken i Tallinn. Hieronymus er knusktørr og streng, men utfører sin kirurgi med omhu. Tornen er blitt til en diger spiker, solid nok til å holde sammen en låvedør. Den fryktelige løven fremstår som en valp. Budskapet er klart: iblant er ting vi frykter i seg selv uskyldige; på samme tid skjer det at små sår kan ramme oss veldig.
Oppdagelse
I et intervju som alt er noen år gammelt forteller Tamara Rojo om sin første opplevelse av ballett, fem år gammel. Hun var blitt geleidet inn i gymsalen, ut av kulden, mens hun ventet på at moren skulle hente henne hjem fra skolen. En dansetime var i gang: «Der var en sånn stillhet og harmoni. Det føltes fullkomment, som en ny verden jeg aldri før hadde sett. Jeg ville ikke gå min vei. Da moren min endelig kom, sa jeg, «Men vi må da bli her og følge med til slutten på dette, hva det nå er!» For jeg ante ikke hva ballett var. Jeg forstod ikke at ballett var forestilling.»
Denne klarsynte, mystiske innsikt små barn ofte har i forhold til et kall, til veien de må følge. Den må møtes med ærbødighet.
Perspective
One day it’s enough,
you feel, to view the world
through the common lens
of history, content
with no vision wider
than that of the obvious.
Next day, caught by
a tumult of longing, you search
among the straw and
chaff of things for the golden
corn of meaning.
From Fr Paul Murray’s Light at the Torn Horizon.
Down the Mountain
A rereading of Mann’s The Magic Mountain leads George Packer to a conclusion that seems to me exact: ‘In driving our democracy into hatred, chaos, and violence we […] grant death dominion over our thoughts. We succumb to the impulse to escape our humanness. That urge, ubiquitous today, thrives in the utopian schemes of technologists who want to upload our minds into computers; in the pessimism of radical environmentalists who want us to disappear from the Earth in order to save it; in the longing of apocalyptic believers for godly retribution and cleansing; in the daily sense of inadequacy, of shame and sin, that makes us disappear into our devices. The need for political reconstruction, in this country and around the world, is as obvious as it was in Thomas Mann’s time. But Mann also knew that, to withstand our attraction to death, a decent society has to be built on a foundation deeper than politics: the belief that, somewhere between matter and divinity, we human beings, made of water, protein, and love, share a common destiny.’
Stranezza
Ostensibly the account of a writer’s block endured and overcome, Roberto Andò’s film La Stranezza develops into a kind of parable. The intensely particular becomes an image of universals: the film is really about what it means to be human; what is more, it is a humanising film. I watched it during a transatlantic flight, in the kind of half-stupor such passage induces, and am astonished to find that a number of scenes and dialogues not only remain fresh in my mind but present themselves as carriers of happiness. The ‘strangeness’ to which Luigi Pirandello is subject (a circumstance well known from the author’s life, dramatised with imaginative freedom) is at once constricting and liberating, enabling insight and representation without precedent, born of cordial encounters. Life as theatre: this is what the story is ultimately about. Gently and companionably, Andò prompts a question, addressed to each of us: And you, are you really playing your part?
Religion of the Self
I think of an essay Vito Mancuso published on 13 June last year, a day after the death of Silvio Berlusconi. Mancuso reflected not so much on the man as on the phenomenon he embodied, il berlusconismo, instantiating a global tendency that puts ‘the primacy of personal success before any kind of outreach to others, establishes applause as the measure of anything’s value and transforms citizens into spectators.’ The piece goes on: ‘You see, in earlier times one could imagine the transcendent in various ways: in the classical sense of Catholicism and other religions; in the socialist and communist sense of a classless, finally just society; in the liberal, republican sense of an ethical state like the Prussian one lauded by Hegel; in the sense of right, incorruptible personal conscience as in Kant’s moral philosophy; and in many other ways besides. All of them, though, have this in common: the conviction that something exists that is more important than the self, before which the self must quieten itself and serve. From the beginning of mankind, the concept of God has stood, exactly, for the vital sense according to which there is something more important than my self, my power, my pleasure […]. The triumph of berlusconismo represents the breakdown of this spiritual and moral tension. In as much as it constitutes a religion of the self, it proclaims the opposite: nothing matters more than me.’ Where this tendency is prevalent, what chance has any meaningful notion of society or of the common good?
Skjør enhet
Kallet til Abram, vår far i troen, var synodalt. Etter å ha mottatt sitt oppdrag, ‘tok han sin hustru Sarai, sin brorsønn Lot, det folk de hadde samlet i Haran’ og satte avsted til Kanaans land. Først gikk alt utmerket. Så lenge reisens mål er fjernt, og derfor idealiserbart, byr ikke synodalitet på store utfordringer; de sammen reisende tenker seg turens mål som de vil. Når man nærmer seg veis ende, derimot, når spørsmål oppstår om hvorledes et territorium skal deles, oppstår spenning. Abram og Lot hadde såpass eiendom ‘at landet ikke lot dem begge leve sammen.’ Så skilte de lag. ‘Gå da fra meg’, sa Abram: ‘hvis du tar til venstre, tar jeg til høyre.’ Historien befrir oss fra tendensen til å tolke synodalitet forenklende. Hvis man ikke tenker seg den samme finalitet, hvis man ikke har et felles bilde av paradiset man vil gjenopprette, utsettes man for sentrifugale krefter. Da er det fare for at enheten, som av sitt vesen er skjør, bryter sammen.
Fra et essay om ‘Synodalitet og hellighet’.
Kråken
Et nytt, rystende møte med en sats fra Schuberts Winterreise gir Daniel Capó anledning til å reflektere over vår tids underliggende ubehag. Han skriver at ‘spørsmålet kunst stiller gjennomtrenger oss alle og åpner fremtiden for nye veier. Schuberts romantisisme, tynget av angstfulle pine, lar seg oversette til vår egen tid med alle det tyvende århundres kjennetegn: totalitarisme, overdreven propagandabruk, rockemusikk. Intet samfunn kommer uskadd gjennom slik erfaring; ikke heller vår gjenskapelse av fortid eller nåtid. Lik vandreren som synger sin Winterreise, er vi på ferd mot vårt sanne hjem. Sivilisasjon utgår fra en enkel gestus gjentatt gjennom alle tider: utstrakte hender og anerkjennende øyne som hilser oss velkommen og som hindrer oss fra å gå i oppløsning.’ Du kan lese hele essayet her.
Angelus
I dag morges, mens jeg stod i regnet på bussholdeplassen langs Prinsens Gate, hørte jeg meg ett Angelusklokken fra St Olavs Domkirke utgyte over byen sin velsignende klang. Lite gir meg sånn trøst som Angelusklokken. Den står for meg som en sivilisasjonsmarkør. På samme tid diskret og majestetisk, utroper den livets hensikt og betydning, retning og mål; og den sprer sitt budskap også over dem som ikke aner hva den står for. Jeg tenker på noen linjer fra et dikt av Jehan Le Povremoyne tonesatt av Vierne: ‘Angelusklokken lyder over min by som ennå sover; Angelusklokken til Marias ære. Se hvor natten viker og Erkeengelens budskap sprer glede over min by som ennå sover. Lik hindens kalv fra bak høydene, springer solen frem.’
