Charles V
The resignation of Charles V, Holy Roman Emperor, in 1556 is the stuff of myths. He, one of the modern world’s most powerful rulers, withdrew to the monastery of Yuste in Extramadura, where he hunted and fished and rode his horse practically into his apartment, yet lived a retired, penitent, prayerful life, with a view onto the Hieronymite monks’ high altar from his bedroom. The mere idea that absolute power might in fact be relative, subject to a higher good and a higher aspiration, challenges us – and is a salutary subject for reflection in the world right now. August von Platen-Hallermünde wrote in a poem dramatising Charles’s retirement: ‘The head that stoops unto the scissors now/Under the weight of many crowns did bow.’ The tonsuring may be a legend. The image remains pertinently real, immortal. The German text is here.
Merkelig
«Det skjer ikke ofte», skriver Tracey Rowland avvæpnende, «at jeg innehar en posisjon som er på moten», for så å si at hun gleder seg over å ha selskap med (annen) betydelig prominens som «anbefaler å la kristendommen gjenfinne sin merkelighet». Dét det gjelder, er følgende: en voksende, kollektiv innsikt om at troens sak ikke tjenes av en pastoral strategi som vil tilpasse den moderne kultur. Ja, er den noen gang blitt tjent slik? Det er på tide å vektlegge, nok en gang, forskjellen katolsk kristendom utgjør hermeneutisk, ontologisk, etisk, estetisk. Rowland konkluderer med å si: «Det naturliges gjennomsyring av det overnaturlige er ikke banal eller kjedelig, ikke et uttrykk for borgerlig konformisme. For katolikker står den for salighet; for ikke-troende, for noe fascinerende merkelig og annerledes – og dette er hva vi trenger nå, som alternativ til en nitrist materialistisk kosmologi.» Det er vel verd å lese hele essayet, som du finner her.
Hvor er du?
Leksjonaret gir oss i dag lesningen fra 1. Mosebok 3 hvor Gud konfronterer mennesket etter syndefallet. Etter å ha brutt Guds bud, gjemmer Adam seg blant trærne og dekker seg så godt han kan med materie. Han, skapt til å skue mot Gud og til å opprettholdes av visjonen, utholder nå ikke tanken på å bli sett. Når han gjemmer seg, er det en spontan respons, ikke en følge av fordømmelse. En gammel midrash mener at Guds spørsmål, «Hvor er du?», ble stilt av omtanke for Adam, for å gi ham tid til å samle seg, til å ta ansvar. Gud, den allvitende, trengte ikke opplysning om hvor han befant seg. Her lærer vi noe viktig. I følge den tyske eksegeten August Dillmann, er spørsmålet, «Hvor er du?», «kallet som, etter enhver synd, gjenlyder i menneskets indre øre når det prøver å bedra seg selv, eller andre, i forhold til sin synd.» Er jeg ennå mottagelig for spørsmålet, følsom for min fremmedgjorthet fra Gud, fra meg selv?
Alfabetisering
Blodsbrødrene Kyrillos og Methodios er forbilder på misjonsiver. De forlot sitt hjemland for å vitne i fremmede strøk om nytt liv i Kristus. De utviste de kristne dyder i heroisk grad. I tillegg tjente de kulturens sak. Vi kaller fremdeles alfabetet brukt av de østslaviske språk ‘kyrillisk’ etter Kyrillos, en fremragende lingvist. Kanskje vil man si at den kulturelle arven er tilfeldig? Kyrillos’ anliggende var å oppskrive liturgiske tekster samt formidle en oversettelse av Skriften. Men derved la han nettopp grunnlaget for kultur. I Vesten i dag, mangler vi et felles språk. Samfunnet er atomisert. Vi sliter med å snakke sammen, derfor bryter vold ut. Vi skal ikke undervurdere alfabetiserings-oppgaven vi som kristne har foran oss i dag. Vi har det eneste adekvate redskap. Kristus, Guds evige Ord, er ikke bare Alfa og Omega, men også alle de andre bokstavene imellom. I ham finner vi det vi trenger for å begripe oss selv og livene vi lever.
En vår av miskunn
‘For if the dark places of the earth have always been full of the habitations of cruelty, there has always been a spring of mercy in mankind. The Roman virtue of pietas is the strong root from which our pity, in every sense, derives. Religion has had its own savageries: yet even the arbitrary Godhead of the Book of Job was concerned for the young ravens wandering from the nest for lack of meat, and it was Christ’s claim that a huddle of feathers on the ground was not unregarded by the Father of mankind. «With Christ», said Sulpicius Severus, «every brute beast is wise, and every savage creature gentle»: and St Kevin refused the levelling of the mountain about Glendalough to make his monks rich pasture, because he would not have God’s creatures disturbed for him. In the first paradise that lies behind the memory of the world, there was no cruelty: and when Isaiah, sick of war, made his poem of the golden world, the climax-vision was a holy mountain where «they shall not hurt or destroy».’ It is good to be reminded.
Med stenen klar
Lucas Cranachs Kristus og Ekteskapsbrytersken er en formell betraktning av avsnittet fra Johannes 8, hvor deltagerne står ryddig oppstilt som til et klassebilde. Strukturell strenghet kontrasterer med usedvanlig mangslungne karakterstudier. Jeg blir slått av denne fyren, lystent rede med en hatt full av stener han vil pælme på kvinnen som står anklaget; ja, en riktig fin, skarp én holder han klar i høyre hånd, åpenbart på pletten til å stige frem. Ikke vil han ha vært blant de første som trakk seg tilbake (8.9). Dumheten som kjennetegner hevnbegjær, misdannelsen slik lidenskap virker, står skrevet på hans ansiktstrekk, så ulike dem til den hvitskjeggede, ærverdige mann ved hans venstre skulder, hvis hånd maner til selvbeherskelse. Finnes der spor av slik voldsomhet i mitt eget hjerte? Cranachs maleri kan brukes som hjelp til selvransakelse.
Å se lyset
På vei hjem fra Roma, nøt jeg en fri formiddag i Stockholm. Etter å ha slumpet å se en plakat som annonserte en utstilling av Lars Lerin på Konstakademien, gikk jeg dit – og det gjorde jeg rett i. Å stå foran en av Lerins akvareller i storformat, er å lære hva det vil si å skue verden med et opplyst øye, ærbødig.
Mange bilder skildrer norske motiver. Lerin skrev en gang: «Det är liksom slöseri med livet att bo någon annanstans än i Lofoten. Om möjligt trivdes jag bättre i vinterns snö og svärta än med sommarens röntgenstrålar. Under mørketiden, då solen aldrig visar sig över horisonten, får livets ljuspunkter särskild betydelse.’ Han viser oss hvordan, som i denne jublende skissen av havnen i Henningsvær – ja, selv når han maler fiskeriinteriører.
En helgen for vår tid
‘Hvem er Pater Tansi?’, spør Kardinal Francis Arinze i en bok han utgav i 2015, Full respons: Personlige erindringer av den salige Iwene Tansi, før han beskriver ham som ‘en mann som aldri slo seg til ro med kompromisser, uoppriktighet, forfengelighet eller bekvemmelighet, som alltid la bånd på seg selv og handlet helhjertet, med hele sitt vesen.’ På vår pilegrimstur til Roma forrige uke, hadde vi glede av å høre kardinalen tale til oss om den salige Cyprian, en sjeldent virksom, høyt elsket nigeriansk prest som inntrådte i mitt kloster, Mount Saint Bernard Abbey, i 1950 og ble saligkåret av Johannes Paul II i 1998. Du kan lytte til Kardinal Arinzes foredrag her. Kanskje har du også glede av denne prekenen om ham, holdt i Gethsemani i 2022.
Turtles
The Norwegian pilgrimage to Rome is a source of many joys. You can find pictures and videos here. It is an immense gift for us to have this time together – and with groups from the other Nordic Countries. Though still fairly quiet, Rome is abuzz with jubilee exhilaration. The city has accomplished remarkable feats, including the splendid new pedestrian area between Castel Sant’Angelo and the Via della Conciliazione. In the midst of all this movement, though, I keep thinking of a scene observed in the Vatican Gardens on Wednesday: a turtle arrested in quiet contemplation of its fellows rather alarmingly suspended in an ancient freeze – a kind of reptiles’ memento mori, a reflection on transience. Generations of Vatican turtles have seen pilgrims, movements, and fads come and go, remaining meanwhile unfussily faithful to their fountain. There’s a lesson in that somewhere, a lesson in proportion and perspective.
Munch on the Move
Descending on Rome these days is not only a large group of Norwegian pilgrims, but Edvard Munch. It gave me delight to see this sign as I walked down the Via Panisperna earlier. A reproduction of Munch’s painting of three young women on a bridge was once found in virtually every Norwegian home. It was incongruous and wonderful to find the girls looking out, not unto a fjord but unto a Roman no-entry sign, casually observed by motorists. They looked at ease. Apart from personal nostalgia, the sight of this Northern motif in the ancient capital of the imperial South, advertising a show in the Palazzo in which Napoleon’s mother ended her days, inspired this thought in me: there is such a thing as Europe, whose boundaries are fluid, whose regional treasures complement each other, whose secret can only be perceived by those prepared to develop a horizon broad enough to take in the whole.
Dom Bernardo Bonowitz
On 19 January Dom Bernardo passed into eternity. His contribution to the monastic order was huge. A learned man, he has left writings that will endure. His vocational trajectory fascinates. His abbatial legacy continues to hear fruit. Above all, though, the course of his final years moves me to take off my shoes, conscious of being in the presence of Mystery. At Dom Bernardo’s funeral, Fr Isaac Slater said that ‘the symptom [of Lewy Body Dementia] he found most difficult was the “mutism” which left him unable to speak. More than once I saw him chatting away on the phone with a friend or loved one—conversations that brought him so much joy and encouragement— then just a few minutes later speechless and filled with dread. He was such a talker—a charmer, a storyteller, a comedian—that losing the ability to speak was especially painful. Once when he had said barely a word for maybe six or seven months, he indicated that he’d like me to read to him and selected Wordsworth’s Prelude. I started to read and paused after some time to see if he wanted me to continue. He gestured for me to read on and after about forty-five minutes, he began to speak. It was like a kind of miracle. He spoke for three hours touching on all that was most delicate and difficult in his condition.’ You can read Fr Isaac’s text in its entirety here.
Government
Not long ago I travelled through Chambéry and Annecy, places inextricably caught up with the name of St Francis de Sales and thereby imbued with sweetness. Looking through a life on this his feast day, I find myself pausing over a counsel he once gave to the superior of a community of nuns: ‘The most perfect government is that which most closely approximates to Providence. Providence is peaceful and tranquil in the midst of all that happens. Even at its most active it is not overwrought; it takes all things in hand.’ I think, too, of a letter he wrote in 1602 to the young Pierre de Bérulle, rather given to scruples. The bishop of Geneva told him kindly, ‘We shall ever be in need of having our feet washed, for we walk in the dust.’
Neobiotopathy
Having read the story of Caramel, an eight-year-old male cat living in an undisclosed location in France, diagnosed by his veterinary psychiatrist, Claude Béata, as suffering from neobiotopathy, that is, ‘suffering connected to newness in a cat’s environment’, I felt sympathy for the poor beast, of course. At the same time, knowing a thing or two about cats (though never having trained as a feline counsellor), I imagined Caramel miaowing disdainfully at his hebdomadosyllabic diagnosis. Fond as I am of animals, I wonder: is it not a commentary on the woeful failures of our attempt to enable peaceful, flourishing human coexistence that we are now drawn to pontificate instead on ‘the larger questions of multispecies society’? And is it not, in fact, an injustice to dogs and cats to imagine them as being like us, enclosing their mysterious perceptions into our pretentious nomenclatures?
Become an Event
Recently a friend sent me a line from the Czech poet Petr Hruška: ‘Díval jsem se na strom rostoucí ve dvoře tak dlouho, dokud se nestal událostí.’ Which is to say: ‘I kept looking at the tree growing in the yard until it became an event.’ When a thing becomes an event, we are alerted to the life within it. Ceasing to be an object, it draws us into conversation, potentially a kind of communion. I think again of Dom Porion’s insight, dear to me: ‘I ascertain the riches contained in a single perspective, the outline of a mountain, say, with its pine trees in the golden glory of May, in the mists of October, or whenever. We must become the mirror of this beauty and its echo. It always reveals something new, yet every time it says it all.’ ‘I wonder’, the Carthusian asks, ‘whether travel is worth the bother.’ A pertinent question. If only I could open my eyes and see what, who, is before me now.
Harpeklang
Dagen lesning til matutin gir oss en passus fra Ignatius av Antiokias Brev til Efeserne. Vi finner der et bilde på Kirken uttrykt gjennom musikalske metaforer: «Deres presteskap, som bærer sitt navn med rette og er Gud verdig, er like samstemt med biskopen som strengene på en harpe. Jesus Kristus lovsynges ved deres enighet og innbyrdes kjærlighet. Ja, dere må alle sammen være et kor som er samstemt i enighet, tar tonen fra Gud og med en røst synger for Faderen gjennom Jesus Kristus, slik at han både kan høre dere og forstå at dere er hans Sønns lemmer ved de gode gjerninger dere gjør. Det er dere altså til stor nytte å leve i uklanderlig enhet, slik at dere alltid kan ha del i Gud. Siden jeg en kort stund kunne nyte godt av samværet med deres biskop — ikke på det rent menneskelige, men på det åndelige plan — priser jeg dere desto lykkeligere som til stadighet lever inderlig forenet med ham, slik Kirken er forenet med Jesus Kristus og Jesus Kristus med Faderen, slik at alt kan være samklang i enhet.» For å leve slik, og bygge opp fellesskapet, fordres evne til å lytte. Da må vi finne stillhet innad, ikke minst stilne egenviljens brautende stemme.
Tålmodighet
Da været med ett mørknet, skydekket falt og snøføyk tok til etter en herlig blå morgen, lå Tamiés kloster med selvfølgelig ro der i dalsiden 900 meter over havet. Det lignet en fugl som spredte vingene over sine små. Klosteret har ligget her i snart tusen år. Det har sett all verdens værforhold, stormer er kommet og gått. Det har sett fete år, og magre. «Men Herrens nåde varer evig.» Dette har vært refrenget til munkene som har utlevd trofaste liv her, generasjon etter generasjon. Ordene er blitt bekreftet ved erfaring. Tamié har frembragt helgener og martyrer. Til og med en hellig biskop. I dag ligger klosteret diskret, nærmest usynlig. Men i rette til vil dets hvite vegger stå i klar kontrast til de grønne omgivelser. For vinteren vil overgå i vår. Pæretrærne vil blomstre på nytt. Et bilde på Kirken i hennes mysterium.
Sr Chiara Picierro RIP
On the feast of the Epiphany, in our monastery of Vitorchiano, Sr Chiara died. She was wonderfully full of life. The sudden death after fulgurant illness of a young person is hard to accept. Yet one can with eyes of faith see mysterious, even lovely patterns of coherence. On making profession, Sr Chiara wrote: ‘I live fully only when utterly available to receive God’s love and to live within it. To give ALL is not only to offer what is best in me, what I think I can give; the ALL embraces my limitations, too, and my talent, my sin and my joy.’ Not long ago, knowing she was very ill, she wrote: ‘I think I can see in this business of illness a call from the Lord to grow into self-giving. To live out an offering is about more than giving something; it is about bringing to the Lord what he gives us, and to do so deliberately, embracing what he proposes.’ Sr Chiara fought the good fight, finished the race, kept the faith. Her testimony inspires. Her memory is joyful, sweet.
Platon i heisen
Jeg lo da jeg leste Claire Giuntinis oversikt over årets bøker. Hun begynner med å si: «For noen måneder siden, besluttet jeg meg for å opptegne en mental liste over det medpassasjerer leser på T-banen. Du ser ikke folk som leser på hver tur. Ikke en gang på annenhver tur. Men de som leser, representerer alle aldersgrupper og kategorier, og de leser all verdens ulike ting.» Ofte bemerker jeg det samme når jeg reiser, stort sett alltid kollektivt. På den måten har jeg plukket opp riktig gode lesetips. Giuntinis bekjennelse får meg til å føle meg mindre skyldig på grunn av min nysgjerrighet. Hun konkluderer: «Kronjuvelen er en mann jeg traff i heisen i blokken der jeg bor. Selv om han hverken satt på tog eller aktivt leste der og da, må jeg ta ham med på listen. Han var kledd i lang lærjakke, hadde tatoveringer på halsen og nesering, så bar han — dette er det viktigste — en elegant innbundet utgave av Platons Republikken, den som har undertittelen, «Straffen for å nekte å regjere selv, er å bli regjert av én som er deg mindreverdig». Der kan man se.
Hinsides dimensjoner
I det jeg i disse dager går og tenker på Ørkenfedrene, kom jeg til å huske dette avsnittet fra et av Helen Waddells brev til søsteren Meg: ‘In fact I had a sudden revelation one quiet gentle autumn day in Primrose Hill of the eternity of every moment of time. The Desert Fathers did bring eternity into men’s minds by their exaggeration of it, and contempt for the bus-stop of time. But the great thing is the conviction of eternity: and now we have the balance adjusted, and each moment is deeper than ever plummet sounded. It is this non-dimensional world that one is released into by music.’
Så slår det meg: én vei inn imot Fedrenes rike tradisjon, en bro fra vår virkelighet til deres, kunne være Goldbergvariasjonene.
Рождество
Mikhail Aldashin’s pictorial meditation on the Nativity is so enchanting, so full of loveliness that it is an asceticism to keep it just for Christmas. This cartoon, made in 1996, is in the best sense naïf; that is, capable of seeing reality as it is, yet gloriously illumined. Works such as this one remind us what wonder means. It is vital to keep that faculty alive. Without it our view of the world is contorted, warped. For all its simplicity, which makes the story accessible to all, Aldashin’s film is full of subtle allusions to Biblical typologies, expository narratives, and great works of art. It makes us want to join the angelic band, even if our instrumental skill does not extend beyond the triangle. What does it matter! You can watch the film here.
Music in Church
How better to spend the Nativity Octave than by singing Bach’s Christmas Oratorio? Here is an excerpt from an interview with Cologne’s Domradio on the occasion of the Cappella Lacensis‘s performance tonight in the abbey church of Maria Laach. ‘Few people are indifferent to music as an expression of adoration and of worship. I think music can often be a door-opener, an awakener. In music we hear a call from beyond drawing forth from us an echo at once familiar and astonishing. Church musicians must be conscious that their contribution to the liturgy will often be as important as, sometimes more important than, a sermon. Therefore it must be made prayerfully. There is no room for mediocrity. The Christmas Oratorio is wonderful – we might call it heavenly! At the same time it is earthbound and unsentimental. That belongs to the mystery of Bach.’
Ørkenfedre
Det kan synes underlig, kanskje provoserende, å lansere et asketisk prosjekt på Lille Julaften; men det er ikke tilfellet, egentlig. For grunnbetydningen av «askese» er «trening», og det Kristi Fødsel gjør, er å innføre i vår verden en mulighet til guddommelig liv vi kun kan lære oss ved å øve. Takket være en grundig, stimulerende utveksling med Exodus 90, et opplegg som har ført store mengder av folk til indre frihet, og takket være hjertelig samarbeid med EWTN, kan jeg i dag med glede kunngjøre et nytt prosjekt: «Et år med Ørkenfedrene». Finn ut hva det dreier seg om her, eller ved å besøke den egne nettsiden, som du finner her.
I gjære
I august 1969 skrev George Mackay Brown til Stella Cartwright: ‘Dear Stel, not many people have to walk such a hard road. One feels desperate with solitude often; then it is salutary to know that one is not alone, but is “involved with mankind”. And that means, as I understand it, that whenever you are brave, enduring, uncomplaining, then the whole world of suffering is helped and soothed somehow. This is sacrifice, and fulfilment and renewal: an incalculable leavening.’ Julen, Ordets menneskevorden, gjør slik ‘usigelig gjæring’ mulig. Mackay Brown skrev annensteds: ‘in a sense, everyone is the writer’s concern. The whole of humanity is his family and he must participate in their joys and ennuis and sufferings, otherwise what he does would be as meaningless as an endless game of patience.’ Sitatene kommer fra Maggie Fergusson’s George Mackay Brown: The Life. A.N. Wilson sa om boken: ‘Det er den beste dikterbiografi jeg noensinne har lest’.
Nordlys
EWTNs Colm Flynn har avlagt et førjulsbesøk i Tromsø. Resultatet er en vakker filmreportasje. Du finner den her. I disse siste dagene av advent, legger Kirken oss sterke utsagn i munn: «La ditt lys skinne over oss!», «Kom, drøy ikke ikke lenger!» Ropene lyder med særlig kraft i polarnatten, som iblant opplyses av vidunderlige fargespill. Skriften omtaler en lekfullhet innprentet på universets struktur: «Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene.» Iblant må nattens mørke til for å oppvekke oss til dette aspektet av virkeligheten, for at vi skal lære forventning – og glede.
Utopier
It is fascinating and uncanny to re-read an essay Joseph Needham wrote for Scrutiny in 1932. It begins like this: ‘‘Utopias’ writes Prof. Berdiaev, in a passage which Mr. Huxley chooses for his motto ‘appear to be much more realisable than we used to think. We are finding ourselves face to face with a far more awful question, how can we avoid their actualisation? For they can be made actual. Life is marching towards them. And perhaps a new period is beginning, a period when intelligent men will be wondering how they can avoid these utopias, and return to a society non-utopian, less perfect, but more free.’ Mr. Huxley’s book is indeed a brilliant commentary on this dismally true remark. It is as if a number of passages from Mr. Bertrand Russell’s recent book The Scientific Outlook had burst into flower, and had rearranged themselves in patches of shining colour like man-eating orchids in a tropical forest. Paul planted, Apollos watered, but who gave the increase in this case, we may well ask, for a more diabolical picture of society (as some would say) can never have been painted.’
