Harpeklang
Dagen lesning til matutin gir oss en passus fra Ignatius av Antiokias Brev til Efeserne. Vi finner der et bilde på Kirken uttrykt gjennom musikalske metaforer: «Deres presteskap, som bærer sitt navn med rette og er Gud verdig, er like samstemt med biskopen som strengene på en harpe. Jesus Kristus lovsynges ved deres enighet og innbyrdes kjærlighet. Ja, dere må alle sammen være et kor som er samstemt i enighet, tar tonen fra Gud og med en røst synger for Faderen gjennom Jesus Kristus, slik at han både kan høre dere og forstå at dere er hans Sønns lemmer ved de gode gjerninger dere gjør. Det er dere altså til stor nytte å leve i uklanderlig enhet, slik at dere alltid kan ha del i Gud. Siden jeg en kort stund kunne nyte godt av samværet med deres biskop — ikke på det rent menneskelige, men på det åndelige plan — priser jeg dere desto lykkeligere som til stadighet lever inderlig forenet med ham, slik Kirken er forenet med Jesus Kristus og Jesus Kristus med Faderen, slik at alt kan være samklang i enhet.» For å leve slik, og bygge opp fellesskapet, fordres evne til å lytte. Da må vi finne stillhet innad, ikke minst stilne egenviljens brautende stemme.
Tålmodighet
Da været med ett mørknet, skydekket falt og snøføyk tok til etter en herlig blå morgen, lå Tamiés kloster med selvfølgelig ro der i dalsiden 900 meter over havet. Det lignet en fugl som spredte vingene over sine små. Klosteret har ligget her i snart tusen år. Det har sett all verdens værforhold, stormer er kommet og gått. Det har sett fete år, og magre. «Men Herrens nåde varer evig.» Dette har vært refrenget til munkene som har utlevd trofaste liv her, generasjon etter generasjon. Ordene er blitt bekreftet ved erfaring. Tamié har frembragt helgener og martyrer. Til og med en hellig biskop. I dag ligger klosteret diskret, nærmest usynlig. Men i rette til vil dets hvite vegger stå i klar kontrast til de grønne omgivelser. For vinteren vil overgå i vår. Pæretrærne vil blomstre på nytt. Et bilde på Kirken i hennes mysterium.
Sr Chiara Picierro RIP
On the feast of the Epiphany, in our monastery of Vitorchiano, Sr Chiara died. She was wonderfully full of life. The sudden death after fulgurant illness of a young person is hard to accept. Yet one can with eyes of faith see mysterious, even lovely patterns of coherence. On making profession, Sr Chiara wrote: ‘I live fully only when utterly available to receive God’s love and to live within it. To give ALL is not only to offer what is best in me, what I think I can give; the ALL embraces my limitations, too, and my talent, my sin and my joy.’ Not long ago, knowing she was very ill, she wrote: ‘I think I can see in this business of illness a call from the Lord to grow into self-giving. To live out an offering is about more than giving something; it is about bringing to the Lord what he gives us, and to do so deliberately, embracing what he proposes.’ Sr Chiara fought the good fight, finished the race, kept the faith. Her testimony inspires. Her memory is joyful, sweet.
Platon i heisen
Jeg lo da jeg leste Claire Giuntinis oversikt over årets bøker. Hun begynner med å si: «For noen måneder siden, besluttet jeg meg for å opptegne en mental liste over det medpassasjerer leser på T-banen. Du ser ikke folk som leser på hver tur. Ikke en gang på annenhver tur. Men de som leser, representerer alle aldersgrupper og kategorier, og de leser all verdens ulike ting.» Ofte bemerker jeg det samme når jeg reiser, stort sett alltid kollektivt. På den måten har jeg plukket opp riktig gode lesetips. Giuntinis bekjennelse får meg til å føle meg mindre skyldig på grunn av min nysgjerrighet. Hun konkluderer: «Kronjuvelen er en mann jeg traff i heisen i blokken der jeg bor. Selv om han hverken satt på tog eller aktivt leste der og da, må jeg ta ham med på listen. Han var kledd i lang lærjakke, hadde tatoveringer på halsen og nesering, så bar han — dette er det viktigste — en elegant innbundet utgave av Platons Republikken, den som har undertittelen, «Straffen for å nekte å regjere selv, er å bli regjert av én som er deg mindreverdig». Der kan man se.
Hinsides dimensjoner
I det jeg i disse dager går og tenker på Ørkenfedrene, kom jeg til å huske dette avsnittet fra et av Helen Waddells brev til søsteren Meg: ‘In fact I had a sudden revelation one quiet gentle autumn day in Primrose Hill of the eternity of every moment of time. The Desert Fathers did bring eternity into men’s minds by their exaggeration of it, and contempt for the bus-stop of time. But the great thing is the conviction of eternity: and now we have the balance adjusted, and each moment is deeper than ever plummet sounded. It is this non-dimensional world that one is released into by music.’
Så slår det meg: én vei inn imot Fedrenes rike tradisjon, en bro fra vår virkelighet til deres, kunne være Goldbergvariasjonene.
Рождество
Mikhail Aldashin’s pictorial meditation on the Nativity is so enchanting, so full of loveliness that it is an asceticism to keep it just for Christmas. This cartoon, made in 1996, is in the best sense naïf; that is, capable of seeing reality as it is, yet gloriously illumined. Works such as this one remind us what wonder means. It is vital to keep that faculty alive. Without it our view of the world is contorted, warped. For all its simplicity, which makes the story accessible to all, Aldashin’s film is full of subtle allusions to Biblical typologies, expository narratives, and great works of art. It makes us want to join the angelic band, even if our instrumental skill does not extend beyond the triangle. What does it matter! You can watch the film here.
Music in Church
How better to spend the Nativity Octave than by singing Bach’s Christmas Oratorio? Here is an excerpt from an interview with Cologne’s Domradio on the occasion of the Cappella Lacensis‘s performance tonight in the abbey church of Maria Laach. ‘Few people are indifferent to music as an expression of adoration and of worship. I think music can often be a door-opener, an awakener. In music we hear a call from beyond drawing forth from us an echo at once familiar and astonishing. Church musicians must be conscious that their contribution to the liturgy will often be as important as, sometimes more important than, a sermon. Therefore it must be made prayerfully. There is no room for mediocrity. The Christmas Oratorio is wonderful – we might call it heavenly! At the same time it is earthbound and unsentimental. That belongs to the mystery of Bach.’
Ørkenfedre
Det kan synes underlig, kanskje provoserende, å lansere et asketisk prosjekt på Lille Julaften; men det er ikke tilfellet, egentlig. For grunnbetydningen av «askese» er «trening», og det Kristi Fødsel gjør, er å innføre i vår verden en mulighet til guddommelig liv vi kun kan lære oss ved å øve. Takket være en grundig, stimulerende utveksling med Exodus 90, et opplegg som har ført store mengder av folk til indre frihet, og takket være hjertelig samarbeid med EWTN, kan jeg i dag med glede kunngjøre et nytt prosjekt: «Et år med Ørkenfedrene». Finn ut hva det dreier seg om her, eller ved å besøke den egne nettsiden, som du finner her.
I gjære
I august 1969 skrev George Mackay Brown til Stella Cartwright: ‘Dear Stel, not many people have to walk such a hard road. One feels desperate with solitude often; then it is salutary to know that one is not alone, but is “involved with mankind”. And that means, as I understand it, that whenever you are brave, enduring, uncomplaining, then the whole world of suffering is helped and soothed somehow. This is sacrifice, and fulfilment and renewal: an incalculable leavening.’ Julen, Ordets menneskevorden, gjør slik ‘usigelig gjæring’ mulig. Mackay Brown skrev annensteds: ‘in a sense, everyone is the writer’s concern. The whole of humanity is his family and he must participate in their joys and ennuis and sufferings, otherwise what he does would be as meaningless as an endless game of patience.’ Sitatene kommer fra Maggie Fergusson’s George Mackay Brown: The Life. A.N. Wilson sa om boken: ‘Det er den beste dikterbiografi jeg noensinne har lest’.
Nordlys
EWTNs Colm Flynn har avlagt et førjulsbesøk i Tromsø. Resultatet er en vakker filmreportasje. Du finner den her. I disse siste dagene av advent, legger Kirken oss sterke utsagn i munn: «La ditt lys skinne over oss!», «Kom, drøy ikke ikke lenger!» Ropene lyder med særlig kraft i polarnatten, som iblant opplyses av vidunderlige fargespill. Skriften omtaler en lekfullhet innprentet på universets struktur: «Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene.» Iblant må nattens mørke til for å oppvekke oss til dette aspektet av virkeligheten, for at vi skal lære forventning – og glede.
Utopier
It is fascinating and uncanny to re-read an essay Joseph Needham wrote for Scrutiny in 1932. It begins like this: ‘‘Utopias’ writes Prof. Berdiaev, in a passage which Mr. Huxley chooses for his motto ‘appear to be much more realisable than we used to think. We are finding ourselves face to face with a far more awful question, how can we avoid their actualisation? For they can be made actual. Life is marching towards them. And perhaps a new period is beginning, a period when intelligent men will be wondering how they can avoid these utopias, and return to a society non-utopian, less perfect, but more free.’ Mr. Huxley’s book is indeed a brilliant commentary on this dismally true remark. It is as if a number of passages from Mr. Bertrand Russell’s recent book The Scientific Outlook had burst into flower, and had rearranged themselves in patches of shining colour like man-eating orchids in a tropical forest. Paul planted, Apollos watered, but who gave the increase in this case, we may well ask, for a more diabolical picture of society (as some would say) can never have been painted.’
Konklave
Så gikk jeg, da, og så Konklave. Som kulturfenomen viser den, lik Nanni Morettis Habemus Papam fra 2011 (en langt smartere, mer severdig film), fascinasjonen katolske ritualer og prosesser utøver på en samtid som erklærer seg likegyldig til Kirken. Fotografien er god. Dialogen er platt. Karakterskildringene mangler dyp. Stereotyper opprettholdes med heroisk utholdenhet. Jeg fant ikke filmen fornærmende; den har ikke tilstrekkelig substans til å fornærme noen. Forlot jeg kinoen mismodig, var det av en annen grunn: Edward Bergers film viser hvor steril diskurs om ‘religion’ blir når den føres uten tro. I et gjennomtenkt essay antyder Dan Hitchens at Konklave peker utover seg selv. Min vurdering er mindre håpefull. Jeg så visst ikke noe i den som svevde. Den er en implisitt utlegning av Det tredje Bud. For tar man for lett på Herrens navn, er resultatet ikke nødvendigvis blasfemisk; man føres simpelthen ut i ren meningsløshet.
Helgeners Globalisme
Midt i det forunderlige virvar som utgjør York Art Gallery, hvor noen storartede verker henger og lyser blant en god del høyst uanselige, fant jeg dette portrettet av den hellige Birgitta, ett panel i et diptykon hvor hun flankeres av Antonius den store, av alle mennesker. Bildene ble malt av Maso di San Friano omkring 1565 til en kirke nær Firenze. Så her finner vi en svensk matrone fra 1300-tallet i selskap med en egyptisk munk fra 300-tallet forflyttet fra senrenessansens Italia til et postindustrielt York. Rett bak galleriet ligger St Olav’s Church, vigslet i 1055. Bare 25 år etter Olavs død på Stiklestad, var Olavskulten nådd Nordengland. De helliges samfunn forutsetter og nærer et globalt syn på historien og på mennesket. Det lar oss trekke linjer og se forbindelser som går på tvers av grensene vi pedantiske opptegner til selvbeskyttelse – altfor snevre rammer for tilhørighet. Vi trenger dette videre perspektivet nå, når så mange murer bygges og broer brennes.
Oppmuntring
Jeg satt på flybussen grytidlig i dag morges da jeg leste annen lesning i matutin og ble slått av umiddelbarheten i ord nedtegnet for nær tusen år siden av Anselm av Canterbury, et helstøpt menneske, tvers igjennom munk. Så forunderlig at ømhet sånn kan formidles på tvers av århundrene. ‘Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud! Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg.’
Healing Wounds
‘There is a tendency in Christian devotion to prettify, even to idealise, wounds. This tendency is perverse. Human nature, created in the image of God to be like God, is made for wholeness. Here and now we inhabit a world that is wounded, groaning in pangs of deliverance. We are wounded, subject to the anomaly which Scripture calls ‘sin’, an existential wasting-sickness. Sin leaves its mark on our spirit and on our body. It can paralyse our will or lead it astray. To be fully human is to own this state of affairs. It is to be reconciled to loss and the inevitability of death. But it is no less to remember that our woundedness is of time, and that time will pass. The Christian Gospel envisages the passage from a frank acknowledgement of wounds to the prospect of definitive healing. It proposes a vista of transformation, ‘a new heaven and a new earth’ where ‘death will be no more, mourning and crying and pain will be no more.’ There, the first things will have passed. The first things, though, must happen first.’ From Healing Wounds, published today.
Die Manns
Dokudrama er kompliserte greier. Den dramatiske komponenten fremstår lett som glorete pynt som enten går på tvers av eller romantiserer dokumentaren. Livet er for de fleste av oss stort sett mer monotont enn drama; så føler vi oss skuffet, konfrontert med et produkt som verken er realistisk eller som metter vår fanatasihunger. Heinrich Breloers serie Die Manns er et unntak i så måte. Sant nok, Thomas Mann og hans begavede avkom kan knapt nok kalles en «normal» familie; i deres tilfelle, var virkeligheten fantastisk. Men det er tilstrekkelig toverdig fortellerkunst i filmen til at den fremstår som et sant portrett, ikke kun av klanen, men av verden slik den var før, under og etter Annen Verdenskrig, gjenstand for kataklysmisk endring. Elisabeth Mann Borgeses rolige, gjennomtenkte kommentarer bidrar med et håpselement. Marcel Reich-Ranicki kalte Die Manns et høydepunkt i tysk filmkunst. Jeg tror knapt det er noen overdrivelse.
Jernalderord
Jeg leste nylig at jesuitten Paul Mankowski anbefalte folk å be tidebønner ved å si: «Det gjør deg godt å ha Jernalderord daglig på tungen.» Jeg har gått og mullet på utsagnet, som synes meg åpenbart sant. Det er noe med smaken av vesentlige, eldgamle utsagn som opplærer ganen til å skjelne fortreffelighet fra svada; ved slik øvelse kan jeg trene meg selv til å svelge sistnevnte før jeg gir det fritt uttrykk. Til laudes i dag morges ble jeg slått av setningen: Ego et anima mea regi cæli lætationes dicimus. Bokstavelig betyr dette: ‘Jeg og min sjel uttrykker våre gledesutsagn for kongen’ (Tobit 13.7). Det finnes ingen dualisme her, men anerkjennelse av at jeg, rett som det er, står i konflikt med meg selv. Er jeg der hvor min sjel befinner seg? Lar vi oss utfordre av spørsmålet, er det, tenker jeg, utmerket juleforberedelse.
En selv i ett ord
Jeg sjarmeres og inspireres av et kvikt svar Einar Økland gir en intervjuer i forrige ukes Dag og Tid:
– Dersom du skulle summera deg sjølv opp i eitt ord, kva kunne det vera?
– Kolon.
– ???
– Kolon har noko på begge sider, men er heilt ope både for innspel og utspel. Men dette er ei artikulering som kjem i ettertid. Ein veit ikkje kva ein tek inn, eller kva ein slepper ut, før etterpå. Eit alternativt svar kunne vore «punktum». Eit punkt har inga utstrekning og kan vera både byrjing og slutt.
Poesi
Mitt bidrag til «Årets bok»-spalten i The Tablet den 30. november 2024:
Det er noe forunderlig på ferde i Pater Paul Murrays diktning, en slags krystallisering som utfolder seg fra det ene bind til det neste, uten å minske hans poesis karakteristiske jordbunnethet og intimitet. Lys ved reven horisont inneholder mange fine tekster i et register som strekker seg fra det lekne («Sang til tegnsettingens pris») til det gravalvorlige («Til en venn på dødsleiet»). Jeg har lest samlingen oppmerksomt, ærbødig, takknemlig.
Et godt menneske
I det jeg går og tenker på Mount Melleray, husker jeg med høy aktelse en munk som var prior der i en krevende tid, et inderlig godt menneske. Jeg feiret da tiden kom hans begravelse: ‘For anyone inclined to think that a monk’s dying to the world is a life-denying, fearful, glum affair, Brother Boniface provided a startling corrective. What a cheerful, warm-hearted, hospitable man he was! As Mount Melleray’s porter he exercised for decades a ministry of welcome. A brother who worked with him has told me he never saw Boniface turn away a person in need. That is a noble legacy. Brother Boniface received all comers kindly. He practised the asceticism of suspended judgement. Not that he was gullible. In fact, he was very shrewd. But he refused to condemn another. As a result, he was a vessel of comfort for many. He gave fresh heart to the hopeless, showed the way to the lost. Gifted with wonderful patience, he knew how to listen. Having listened, he would speak, but not much. His essential message was conveyed simply by his presence.’
Ingen blivende stad
Nyheten om at cistercienserne forlater Mount Melleray har vekket mange og sterke reaksjoner. Klosteret har spilt en nøkkelrolle i Irlands katolske og verdslige historie. Jeg har nettopp lest på nytt et elegisk essay John Waters skrev etter et besøk for ti år siden, seg vel bevisst at han var vitne til noe dyrebart i ferd med å forsvinne: «Det slår meg dypt at disse mennenes bedende, tause nærvær her på stedet på et eller annet vis er vesentlig for vår menneskelige fremtid, selv om vi knapt vet at de finnes, ja, selv om vi forakter deres ofre. Jeg tenker ikke kun på dét at de ber for oss; jeg tenker på at de lar oss ane noe som er verd å tro på så betingelsesløst at, om vi så fnyser av det, det lar oss fortsette vår tilværelse i det vi tenker på som den ‘virkelige’ verden, litt som da vi en gang i tiden festet natten lang i visshet om at våre kjedelige foreldre sov urolig hjemme, i håp om at vi ville vende trygt tilbake ved morgengry.»
Infant of Prague
It seemed eminently meaningful to find myself, in the evening of the feast of Christ the King, on my knees before the Infant of Prague. The aesthetics of the statue and its shrine will appear differently to different people, but that is beside the point: what the monument expresses is that God, to become man, became a child. Dom Porion has written: ‘God made himself a child to heal our useless fears and to inspire us with confidence; for fear, lack of trust, and timidity constitute an ancient and grave illness that affects us all to a greater or lesser extent.’ This is true. There is a further dimension to this image. Having been made in Spain it was brought to Prague in rough conditions: it lost its hands. A Carmelite praying before the statue seemed to hear it say: ‘Give me hands and I will give you peace.’ He promptly restored them. Countless people have since found peace in the statue’s presence. Of course, there is also a parable in the story: each of us is called to be Christ’s hands in this world, instruments for the good he wishes to accomplish. Caritas Christi urget nos.
Cecilia
‘Cecilia’s Christian witness caused scandal in a city still largely pagan. She was arrested, then condemned to suffocation in the baths. When the city’s prefect heard she was still alive after 24 hours, he ordered decapitation. The henchman struck thrice, unable to sever the head from the trunk. Roman law did not permit a fourth attempt. He left Cecilia bleeding, therefore. She lived on for three days. Then she died, and was buried by Pope Urban. This story, told in ancient chronicles, was confirmed by observation in the jubilee year of 1600. During restoration works at the abbey of Santa Cecilia in Trastevere, on the site where Cecilia’s family had held its titulus, the martyr’s remains were found. Not only were they in a state of incorruption. The twisted position of Cecilia’s head also corresponded exactly to the story of failed execution. The find was a sensation. Swiss guards had to be brought in to control the traffic of pilgrims wanting to pray in the physical presence of one of Rome’s most beloved saints.’ From Chastity: Reconciliation of the Senses.
Poison
One of the papers I look at each morning is the Frankfurter Allgemeine Zeitung, a good old-fashioned continental broadsheet with a deserved reputation for serious, well-researched journalism. Even here one senses a change of tonality these days. I have been struck to find, over little more than 48 hours, three front-page headlines that cry out: ‘Poison!’ The contexts were various, applying first to a political party (the AfD), then to the culture of victimisation, then to Platform X. The matters in hand are causes for concern, that is true. But what does it do to public discourse when bastions of measured analysis yield routinely to hyperbole? What does it say about journalism that such easy recourse is had to the semantic register of toxins? It goes beyond my competence to attempt the psychoanalysis of a newspaper. But it seems to me these questions are worth asking. The task of the press is surely to articulate problems so that these can be addressed, not just to cry wolf.
Creating Order
One of my favourite books by Thomas Merton is his Seeking Paradise: The Spirit of the Shakers. The Shaker village of Pleasant Hill is unfar from Gethsemani. Engaging with the history of the place and its deep motivation, he was struck by parallels with monastic life. He summed up his findings in this little book, illustrated with his own photographs. We are treated to a precious collection of Shaker apophthegmata, like this one: ‘We are not called to labour to excel, or to be like the world; but to excel them in order, union, peace, and in good works – works that are truly virtuous and useful to man in this life. All things ought to be made according to their order and use.’ What a revolution might ensue in a time in which ‘manufacture’ has become an all but meaningless term, if this principle were heeded here and there. The Shakers also liked to say: ‘If you love a plant, take heed to what it likes.’ That counsel is transferrable to many aspects of living and relating.
