Creating Order
One of my favourite books by Thomas Merton is his Seeking Paradise: The Spirit of the Shakers. The Shaker village of Pleasant Hill is unfar from Gethsemani. Engaging with the history of the place and its deep motivation, he was struck by parallels with monastic life. He summed up his findings in this little book, illustrated with his own photographs. We are treated to a precious collection of Shaker apophthegmata, like this one: ‘We are not called to labour to excel, or to be like the world; but to excel them in order, union, peace, and in good works – works that are truly virtuous and useful to man in this life. All things ought to be made according to their order and use.’ What a revolution might ensue in a time in which ‘manufacture’ has become an all but meaningless term, if this principle were heeded here and there. The Shakers also liked to say: ‘If you love a plant, take heed to what it likes.’ That counsel is transferrable to many aspects of living and relating.
Såret løve
Historien om den hellige Hieronymus og løven fikk endelig form i Den Gyldne Legende, men må ha sirkulert lang tid i forvei. Opprinnelsen er uklar. I middelalderversjonen dukker en løve opp en kveld i Hieronymus’ kloster i Betlehem. Brødrene var fra seg, men Hieronymus så at dyret trengte hjelp. Det hadde en såret pote, gjennomboret av en torn. Helgenen fikk tornen ut, og løven frydet seg: «Den løp gledesstrålende gjennom klosteret og knelte foran hver munk og viftet med halen, som om den ville be om unnskyld for ugagn den før hadde gjort.» Motivet er ofte blitt fremstilt i kunsten. Nylig så jeg dette tiltalende panelet på Lübeck-alteret i Nikolaus-kirken i Tallinn. Hieronymus er knusktørr og streng, men utfører sin kirurgi med omhu. Tornen er blitt til en diger spiker, solid nok til å holde sammen en låvedør. Den fryktelige løven fremstår som en valp. Budskapet er klart: iblant er ting vi frykter i seg selv uskyldige; på samme tid skjer det at små sår kan ramme oss veldig.
Oppdagelse
I et intervju som alt er noen år gammelt forteller Tamara Rojo om sin første opplevelse av ballett, fem år gammel. Hun var blitt geleidet inn i gymsalen, ut av kulden, mens hun ventet på at moren skulle hente henne hjem fra skolen. En dansetime var i gang: «Der var en sånn stillhet og harmoni. Det føltes fullkomment, som en ny verden jeg aldri før hadde sett. Jeg ville ikke gå min vei. Da moren min endelig kom, sa jeg, «Men vi må da bli her og følge med til slutten på dette, hva det nå er!» For jeg ante ikke hva ballett var. Jeg forstod ikke at ballett var forestilling.»
Denne klarsynte, mystiske innsikt små barn ofte har i forhold til et kall, til veien de må følge. Den må møtes med ærbødighet.
Perspective
One day it’s enough,
you feel, to view the world
through the common lens
of history, content
with no vision wider
than that of the obvious.
Next day, caught by
a tumult of longing, you search
among the straw and
chaff of things for the golden
corn of meaning.
From Fr Paul Murray’s Light at the Torn Horizon.
Down the Mountain
A rereading of Mann’s The Magic Mountain leads George Packer to a conclusion that seems to me exact: ‘In driving our democracy into hatred, chaos, and violence we […] grant death dominion over our thoughts. We succumb to the impulse to escape our humanness. That urge, ubiquitous today, thrives in the utopian schemes of technologists who want to upload our minds into computers; in the pessimism of radical environmentalists who want us to disappear from the Earth in order to save it; in the longing of apocalyptic believers for godly retribution and cleansing; in the daily sense of inadequacy, of shame and sin, that makes us disappear into our devices. The need for political reconstruction, in this country and around the world, is as obvious as it was in Thomas Mann’s time. But Mann also knew that, to withstand our attraction to death, a decent society has to be built on a foundation deeper than politics: the belief that, somewhere between matter and divinity, we human beings, made of water, protein, and love, share a common destiny.’
Stranezza
Ostensibly the account of a writer’s block endured and overcome, Roberto Andò’s film La Stranezza develops into a kind of parable. The intensely particular becomes an image of universals: the film is really about what it means to be human; what is more, it is a humanising film. I watched it during a transatlantic flight, in the kind of half-stupor such passage induces, and am astonished to find that a number of scenes and dialogues not only remain fresh in my mind but present themselves as carriers of happiness. The ‘strangeness’ to which Luigi Pirandello is subject (a circumstance well known from the author’s life, dramatised with imaginative freedom) is at once constricting and liberating, enabling insight and representation without precedent, born of cordial encounters. Life as theatre: this is what the story is ultimately about. Gently and companionably, Andò prompts a question, addressed to each of us: And you, are you really playing your part?
Religion of the Self
I think of an essay Vito Mancuso published on 13 June last year, a day after the death of Silvio Berlusconi. Mancuso reflected not so much on the man as on the phenomenon he embodied, il berlusconismo, instantiating a global tendency that puts ‘the primacy of personal success before any kind of outreach to others, establishes applause as the measure of anything’s value and transforms citizens into spectators.’ The piece goes on: ‘You see, in earlier times one could imagine the transcendent in various ways: in the classical sense of Catholicism and other religions; in the socialist and communist sense of a classless, finally just society; in the liberal, republican sense of an ethical state like the Prussian one lauded by Hegel; in the sense of right, incorruptible personal conscience as in Kant’s moral philosophy; and in many other ways besides. All of them, though, have this in common: the conviction that something exists that is more important than the self, before which the self must quieten itself and serve. From the beginning of mankind, the concept of God has stood, exactly, for the vital sense according to which there is something more important than my self, my power, my pleasure […]. The triumph of berlusconismo represents the breakdown of this spiritual and moral tension. In as much as it constitutes a religion of the self, it proclaims the opposite: nothing matters more than me.’ Where this tendency is prevalent, what chance has any meaningful notion of society or of the common good?
Skjør enhet
Kallet til Abram, vår far i troen, var synodalt. Etter å ha mottatt sitt oppdrag, ‘tok han sin hustru Sarai, sin brorsønn Lot, det folk de hadde samlet i Haran’ og satte avsted til Kanaans land. Først gikk alt utmerket. Så lenge reisens mål er fjernt, og derfor idealiserbart, byr ikke synodalitet på store utfordringer; de sammen reisende tenker seg turens mål som de vil. Når man nærmer seg veis ende, derimot, når spørsmål oppstår om hvorledes et territorium skal deles, oppstår spenning. Abram og Lot hadde såpass eiendom ‘at landet ikke lot dem begge leve sammen.’ Så skilte de lag. ‘Gå da fra meg’, sa Abram: ‘hvis du tar til venstre, tar jeg til høyre.’ Historien befrir oss fra tendensen til å tolke synodalitet forenklende. Hvis man ikke tenker seg den samme finalitet, hvis man ikke har et felles bilde av paradiset man vil gjenopprette, utsettes man for sentrifugale krefter. Da er det fare for at enheten, som av sitt vesen er skjør, bryter sammen.
Fra et essay om ‘Synodalitet og hellighet’.
Kråken
Et nytt, rystende møte med en sats fra Schuberts Winterreise gir Daniel Capó anledning til å reflektere over vår tids underliggende ubehag. Han skriver at ‘spørsmålet kunst stiller gjennomtrenger oss alle og åpner fremtiden for nye veier. Schuberts romantisisme, tynget av angstfulle pine, lar seg oversette til vår egen tid med alle det tyvende århundres kjennetegn: totalitarisme, overdreven propagandabruk, rockemusikk. Intet samfunn kommer uskadd gjennom slik erfaring; ikke heller vår gjenskapelse av fortid eller nåtid. Lik vandreren som synger sin Winterreise, er vi på ferd mot vårt sanne hjem. Sivilisasjon utgår fra en enkel gestus gjentatt gjennom alle tider: utstrakte hender og anerkjennende øyne som hilser oss velkommen og som hindrer oss fra å gå i oppløsning.’ Du kan lese hele essayet her.
Angelus
I dag morges, mens jeg stod i regnet på bussholdeplassen langs Prinsens Gate, hørte jeg meg ett Angelusklokken fra St Olavs Domkirke utgyte over byen sin velsignende klang. Lite gir meg sånn trøst som Angelusklokken. Den står for meg som en sivilisasjonsmarkør. På samme tid diskret og majestetisk, utroper den livets hensikt og betydning, retning og mål; og den sprer sitt budskap også over dem som ikke aner hva den står for. Jeg tenker på noen linjer fra et dikt av Jehan Le Povremoyne tonesatt av Vierne: ‘Angelusklokken lyder over min by som ennå sover; Angelusklokken til Marias ære. Se hvor natten viker og Erkeengelens budskap sprer glede over min by som ennå sover. Lik hindens kalv fra bak høydene, springer solen frem.’
Har vi bedt kompletorium?
Nylig kom jeg over utdrag fra et foredrag Kardinal Stanislas Dziwisz gave ved universitetet i Lublin i 2001. Dziwisz, som var Johannes Pauls privatsekretær gjennom hele hans regjeringstid som pave, mintes mordforsøket på Petersplassen den 13 mai 1981. Paven ble umiddelbart fraktet til Gemelli-sykehuset for å opereres mens verden holdt pusten og hele Kirken bad. Da paven etter noen dager kom til bevissthet, åpnet øynene og forberedte seg på å si noe, var forventningen stor. Hva for et mystisk utsagn ville han komme med, han som var stått på terskelen mellom liv og død? Dziwisz forteller at Johannes Pauls første ord var: ‘Har vi bedt kompletorium?’ Det er et rørende vitnesbyrd, synes jeg. Det viser at denne store kristne – kunstner, intellektuell og politiker – hadde et indre liv fullstendig strukturert av Kirkens bønn. Slik manes vi til trofasthet på egne vegne, til visshet om at, ber vi med Kirken, får vi akkurat den næring vi trenger for det ansvar og de oppgaver forsynet betror oss.
Queen of the Night
I gather there’s a plan to reboot Amadeus on Sky. Good luck to them. I’ve never understood why people bother to tamper with artistic creations that, within their idiom, achieve something close to perfection – like ridiculously remaking Brideshead. The producer’s promise of ‘a corrupting symphony of jealousy, ambition and genius’ is quite enough to make me resolve not to see the film. Mozart will forever remain a mystery unfathomable. The truest thing that can be said about him is what Piotr Anderszewski says in Monsaingeon’s portrait: ‘I have never been able to reconcile myself to the premature death of Mozart.’ Yet there’s something about the Miloš/Shaffer Amadeus that comes across as definitive. I love this scene in which a telling-off from a fierce mother-in-law makes Mozart touch the essence of one of opera’s most original characters. He must have operated a bit like that. If we were to discover just a fragment of his secret of sensation, how interesting, how rich life would be.
Blindness & Sight
The trajectory traced by St Teresa of Ávila reaches from the outset right to the loftiest end of spiritual life. She counsels souls who wobble ‘like hens, with feet tied together’ but also those who soar like eagles. Nor does she forget the perplexing darkness of the long intermediate stage when the soul, like a timid dove, is dazzled by rare glimpses of God’s Sun while, ‘when looking at itself, its eyes are blinded by clay. The little dove is blind’. Everything she writes, she tells us, is born of experience. For long years she herself ‘had neither any joy in God nor pleasure in the world’. She lived in an in-between state, a no-woman’s land. What changed it? No summary can do justice to her subtle account of the transformative miracle wrought in her by God. We can, though, get some sense of its impact. Teresa testifies how, at a decisive juncture, ‘todos los que me conocían veían claro estar otra mi alma’: her soul had become other; it was no longer what it used to be.
Vince malum in bono
Ordene var mottoet til Biskop Jurgis Matulaitis, en av det tyvende århundres store bekjennere. Han var en lærd mann, en bønnens mann som elsket Kirken og utgjøt seg for henne. Han elsket også sitt Litauen, som han bidro til å bygge opp ved å nære, etter århundrers russisk dominans, landets særegne arv og på samme tid dets kulturelle og etniske mangfold. Biskop Matulaitis var en klok veileder, som uredd kalte en spade en spade. Her er et utdrag fra et brev han skrev i 1913 til en ung mann som ville bli prest: ‘Jeg har inntrykk at dine tvil har sitt opphav her: Du lar deg dominere helt av eget ego. Ditt liv beveger seg rundt din egen person som på en akse. Gjerne ville du sette deg selv og ditt levnet i banken, slik at egoet kunne tjene mest mulig renter. Du ønsker å beskytte og forsikre deg selv slik at ditt ego ikke går under eller utsettes for ulykke. Men selv de forsiktigste folk opplever iblant at de ikke er i stand til å holde på egen kapital.’ Biskop Matulaitis ble saligkåret av Pave Johannes Paul II i 1987. Du finner en masse ressurser på engelsk, deriblant hans åndelige dagbok, på denne siden.
The Woods
Writes Helen Waddell about Boethius:
‘It was fortunate for the sanity of the Middle Ages that the man who taught them so much of their philosophy was of a temperament so humane and so serene; that the ‘mightiest observer of mighty things’, who defined eternity with an exulting plenitude that no man has approached before or since, had gone to gather violets in a spring wood, and watched with a sore heart a bird in a cage that caught a glimpse of waving trees, and now grieved its heart out, scattering its seed with small impotent claws’:
Interesting After All
Any writer hopes to interest his readers, not necessarily to convince them, but to make them reflect, and to count the time well spent. So I was happy to discover Harry Readhead’s recent review of Chastity. He writes: ‘Chastity is a curious little book. It is immensely readable, yet deals with something I never thought I would find remotely interesting. It reconsiders and reframes a virtue that has long been understood simplistically and scornfully. By the time the curtain, as it were, comes down, we have the impression that chastity, in its broadest definition, communicates something noble, something admirable, something freeing and — ironically — something desirable. We are, in other words, persuaded by the author’s argument, which is subtle but insistent, clothed in the language of reflection and meditation: for it is an argument for a life lived on our own terms, liberated by the racket and noise of ego.’
Guardian Angels
The beginning of Newman’s poem The Dream of Gerontius speaks of a marvellous encounter. Just as Gerontius leaves this world, he realises he is not alone. A mysterious, discreet companion accompanies him into the hereafter. ‘Someone’, he says, ‘has me fast within his ample palm.’ Who? The answer is not slow in coming. His angel tells him: ‘My Father gave in charge to me this child of earth, e’en from its birth to serve and save, alleluia, and saved is he. This child of clay to me was given to rear and train by sorrow and pain in the narrow way, alleluia, from earth to heaven.’
Oppskrift for bønn
‘Min käre Swinstead! Jag skulle tro att ni under omständigheterna inte kan uppnå den inre frid ni skulle vilja ha. Men det finns ett annat slags inre frid som innebär att vi helt enkelt vill det som Gud vill, även om det tycks vara just den otrevliga förströddhet och den utåtvändhet som vi förmodar är skadliga för oss. Det enda som krävs är att vi accepterar alla våra livsomständigheter och den verkan som dessa utövar på oss, och att vi glatt och villigt använder dem som ett medel att tillintetgöra vår egen vilja. Det finns inget annat bönerecept tror jag. Er alltid tillgivne F John Chapman OSB.’
Et brev datert 30 juni 1914 fra Abbed Chapmans åndelige brev, en uforlignelig bok om bønn, vakkert og trofast oversatt til svensk av en nonne i Hillerød under tittelen Allt är bra när allt känns fel.
Om verseføtter
In a virtuoso paean to scansion, ‘fear for the layman, opportunity for the academic to display his obfuscating expertise, alas’, Craig Raine reflects on the importance of developing an ability to listen with intelligence. The rhythm of poetry (and prose) supposes acoustic exercise. ‘Metrical variation occurs when the assimilation of the part to the whole sounds forced and unnatural. The ear decides. But you have to have one.’ Not everyone does. By way of example Raine performs a deft analysis of Auden’s poem Night Mail. Re-reading these familiar lines made me want to watch again the 1936 film with the same title, which Auden coproduced. It left me thoughtful, and touched. The film presents the image of a nation with self-confidence, of high ideals of collaboration, of a people eager to stay in touch with itself. Qualities hard to come by in today’s Europe, which nonetheless yearns for them. Auden’s poem features in the final three and a half minutes of the film.
Fischer
Alfred Brendel har ofte snakket om alt han skylder den store Edwin Fischer. Han bemerket en gang at han visst aldri hadde hørt noen få pianoet til å synge lik Fischer. Man skjønner hva han mener ved å lytte til denne innspillingen av Beethovens fjerde klaverkonsert. Kadensen i første sats er storartet. Er den Fischers egen? Men det store vidunder er annensatsen som, slik Ingmar Bergman bemerket i et berømt kåseri, er en skeptisk dialog mellom orkester og piano. ‘Beethoven lar orkesteret være i dårlig humør, bare hør hvor sint det er!’ Så kommer pianoet inn og sier, «Jeg skal trøste deg, jeg»‘, bare for å få til svar: ‘Ingen kan trøste meg!’ Pianoet gir dog ikke opp: ‘For en ømhet!’ ‘Til slutt begynner orkesteret å lytte, og satsen slutter i fredelig overenskomst.’ Fischer trekker oss inn i den lignelsen om grasiøs utholdenhet.
Utsett ikke
Fra dagens messelesning (Ordspråkene 3.27-34):
‘Min sønn, gjør godt mot dem som trenger det, nekt ikke å hjelpe om det står i din makt! Si ikke til din neste: «Gå din vei, og kom igjen i morgen, så skal du få!» – så sant du har noe å gi ham nå.’
Dette kan synes lettvint, kanskje; men i virkeligheten står holdningen, hvis vi tar den på alvor, for en høy grad av nestekjærlighet og selvovervinnelse. Jeg har med egne øyne sett at den kan føre et menneske til hellighet.
Nærvær
Denne bysten av Marcus Aurelius, laget mot slutten av det annet århundre, ble anskaffet av Nasjonalgalleriet i 1966. Jeg stod foran den som fjetret i formiddag. Å kalle den livaktig er utilstrekkelig; det er liv i den på forunderlig vis, et slags nærvær forblitt gjennom århundrene. Det er forunderlig at marmor formidler slik vitalitet. Og det slår meg: Alt det pjatt vi etterlater oss, nå, som vår ‘arv’ til ettertiden (kilometervis med smilefjes og utropstegn) veier mindre enn en eneste forstenet hårlokk på et slikt portrett. Keiseren er ung ennå: fjortisbarten strir med å etablere seg. Det mest slående er imidlertid blikket – utforskende, intelligent, klarsynt, og fredløst. Vi ser ansiktet til én som er seg tilværelsens alvor bevisst. Det får meg til å tenke på et avsnitt i Meditasjonene: ‘Lev ikke som om du hadde ti tusen år å kaste bort. Døden står ved din albue. Gjør da nytte for deg mens du lever, mens du kan’ (IV.17).
Utvalgt & benådet
Pope Francis has often referred movingly to the reading from St Bede that the Church gives us today, on the feast of St Matthew, especially to the phrase ‘miserando atque eligendo’, his episcopal motto. It is characteristic of Bede, that most humane of writers, to highlight the mercy at work in Christ’s election of his apostle – for a call is always gratuitous, independent of any merit real or imagined. It is equally characteristic that he, a monk through and through, should stress the utter self-surrender that must mark our response to such mercy, for to follow Jesus, he says, means ‘imitating the pattern of his life, not just walking after him’. Jesus subverted Matthew’s familiar world, not obliterating it, but showing its insufficiency to fulfil the supernatural desire that lay dormant in him. In this respect the drama of the apostle’s call remains paradigmatic for us all. It challenges us to consider afresh our own call and our loyalty to it now.
I helhet
I et retrettforedrag til prestene i Tromsø denne uken, snakket Sr Pauline Bürling om jesuitten Alfred Delp, henrettet av Hitlers regime i 1945, bare 37 år gammelt, for sin aktive motstand mot nazismen. Hun siterte den beryktede anklageren Roland Freisler som sa til Delps gode venn Grev von Moltke: ‘Kristne og vi nasjonalsosialister har dette til felles: Vi fordrer det hele menneske.’
Men der finnes en kategorisk forskjell. Den kristne fordring frigjør, lar menneskelig personlighet utfolde seg grenseløst og åpner for fellesskap; sekulær totalitarisme derimot begrenser livet, og kveler individet i fryktelig isolasjon.
Det er nyttig å minnes om dramaets innebyrd – og om forbilder vi kan se til.
Å være fri
In a note posted yesterday, reflecting on a recent encounter with President Zelenskyi, Timothy Snyder develops what he calls ‘the Zelenskyi paradox’. It is his shorthand for the insight that ‘a free person can sometimes only do one thing. If we think of freedom as just our momentary impulses, then we can always try to run. But if we think of freedom as the state in which we can make our own moral choices and thereby create our own character, we might reach a point where, given who we have chosen to become, we have only one real choice. That was how Zelenskyi described his decision to stay in Kyiv: as not really a decision, but as the only thing he could have done and still remained true to himself. It was not only about defending freedom, although of course it was, but about remaining a free person.’ In fact this insight corresponds perfectly to Augustine’s, to which I regularly refer, that to be truly free is to have no choice to make, being fully configured to the good, true, and beautiful.
