En stor skuespiller
Ingen som noengang så Helene Weigel (1900-71) opptre har visst glemt opplevelsen. Hennes diksjon, gester og dramatiske sans var omhyggelig balansert. En biograf har skrevet at «Weigel beveget seg på scenen gjennomtenkt og sparsomt, for hun mente at for mange detaljer fører til overdreven naturalisme, som kan ødelegge en skikkelses troverdighet.» Det er nok verdt å huske også på scenen vi alle deler: Dagliglivets. Weigel var viden kjent for sitt varme hjerte. Jeg liker beretning om den bikkjekalde dagen i USA, da hun under krigen var i eksil i USA. Som medlem av kommunistpartiet, var Weigel under overvåkning. Hun syntes synd på FBI-agenten som stod foran huset og frøs, så bød ham inn slik at han, sa hun, «kunne overvåke henne mer bekvemt». På YouTube har jeg funnet dette opptaket hvor Weigel med gnistrende intelligens leser tekster av ektemannen Bertolt Brecht. Menneskets stemme er et mysterium! Selv om Weigel har vært død i et halvt århundre, kommer hun oss underlig nær når hun beretter om Giordano Brunos frakk, en historie full av ømhet, om hvordan Boken om Tao Te Ching ble til eller om soldaten i La Ciotat. Og for en edel opprørthet i hennes tolkning av Brechts Klassefienden.
