En rysning
Det annet Vatikankonsil forkynte at den jordiske liturgi alt gir oss ‘del i den himmelske, som i en forsmak – den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring frem mot, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.’ Utsagnet får meg til å tenke på et bilde jeg stort sett bærer med meg. Det viser erkebiskopen av Milano, munken Ildefonso Schuster, som celebrant. Vi får se et forklart menneske, fullstendig overgitt den hellige handling, i symbolsk og inkarnert kontinuitet med englenes hærskarer. Schuster var en mager, skrøpelig utseende mann. Men når han trådte inn i liturgien, ble han en kjempe: ‘Vi var vitner til et hellig samkvem med Guds usynlige kraft; det var umulig å se på ham uten å oppleve en hellig rysning.’ Krangler om liturgi fortsetter og fortsetter. Kjernespørsmålet å stille, må være dette: Feirer vi nå den hellige liturgi på slike premisser? Vi kan huske at Schuster, selv saligkåret, pleide å si: ‘Det virker som om folk ikke lenger overbevises av våre prekener, men ansikt til ansikt med hellighet tror de ennå, da bøyer de kne og ber.’
