Evne til å se
Gabriel Josipovici har vært i Londons National Gallery for å se utstillingen Dürers Reiser. Han beskriver den så levende at jeg innbiller meg å ha sett den selv. Dürer (1471-1528) var utrettelig interessert i verden som omgav ham. Han maktet å foreta både globalt overblikk og mikroskopisk detaljanalyse. I forhold til notatbøkene Dürer brukte for å nedtegne inntrykk fra sine mange reiser, skriver Josipovici: ‘Det er fabelaktig å lese, 500 år i ettertid, en nysgjerrig reisendes spontane bemerkninger utfra sin særegne evne til å se, oppøvd gjennom mange års trening.’ Påminnelsen er dyrebar: Vi kan leve med øynene åpne og glane febrilsk omkring uten å se det minste. Syn må øves. Å se, er en kunst og en askese. Det kan også være uttrykk for filantropi. Alle vet vi hva Josipovici mener: ‘Iblant, især når vi betrakter hans tegninger eller leser Dagboken, gjennombores vi sylskarpt av gjenkjennelse: «Ja! Jeg vet jo dette!»‘ — men vi innser det ikke før en øvet seer muliggjør det selvinnlysendes epifani.