Alle sjelers dag
Vi lever i en tid som har stadig mer vondt for å tilgi. Ikke at folk blir slemmere, nødvendigvis; men de har i stor grad mistet de bærende konseptene og identitetsskapende beretningene som muliggjør tilgivelse. Det er ikke naturlig å tilgi. Naturen ønsker seg hevn, gjerne i overdrevet monn. Å være kristen, er å tufte livet på tilgivelse: Å be om tilgivelse ydmykt; selv å tilgi raust ved å gi avkall på nag. Når vi møter vår naturlige følsomhets grenser, skal vi se mot korset og huske: Vi tilhører ikke oss selv. Alle sjelers dag forkynner at det virkelig finnes en forlatelse som rekker, i Kristus, hinsides døden. Kirken innbyr oss i dag til å bli bærere av guddommelig miskunn, ved vår bønn og vårt offer. Vår forbønn for de døde synliggjør den kristne revolusjon. Dens manifest forutsetter troen på sjelens udødelighet, på ansvaret vi har for våre valg, på forbønns virksomme kraft, på en Kjærlighet sterkere enn døden. Lenge leve denne fredens revolusjon!
