Angelus
I dag morges, mens jeg stod i regnet på bussholdeplassen langs Prinsens Gate, hørte jeg meg ett Angelusklokken fra St Olavs Domkirke utgyte over byen sin velsignende klang. Lite gir meg sånn trøst som Angelusklokken. Den står for meg som en sivilisasjonsmarkør. På samme tid diskret og majestetisk, utroper den livets hensikt og betydning, retning og mål; og den sprer sitt budskap også over dem som ikke aner hva den står for. Jeg tenker på noen linjer fra et dikt av Jehan Le Povremoyne tonesatt av Vierne: ‘Angelusklokken lyder over min by som ennå sover; Angelusklokken til Marias ære. Se hvor natten viker og Erkeengelens budskap sprer glede over min by som ennå sover. Lik hindens kalv fra bak høydene, springer solen frem.’
